Bkno8347750
Andre møte med forumet
Ups, jeg trodde jeg hadde samme nick når jeg var logget inn.. Jeg er samme person som ET med ED juli 25.
Jeg ble gravid etter et i juli og skal nå være i uke 8. Men jeg tok ultralyd i uke 6 (alt fint) og igjen i går, og da har veksten vært liten (uke 6+6) og hjertet slår sakte (typ 40/min). Gynekologen sa at det er et dårlig prognostisk tegn, men at vi må gjøre ny ultralyd. Jeg synes det er forferdelig å vente og jeg føler allerede at jeg vet at dette har gått galt. Jeg har veldig lite symptomer, kun litt ømme bryster hvis jeg er etter. Jeg vet at det er mye usikkerhet og det vil det alltid være - også etter man får barn, men jeg synes det er så forferdelig vanskelig å vente. Det føles som en pining eller tortur når jeg liksom bare må dra sorgen ut. Og jeg gruer meg veldig til nytt langt forløp, og ny runde hvor man ikke er «sjef i eget liv» og må hoppe når klinikken sier hopp.. Jeg vet jo at jeg vil dette, men jeg er utrolig sliten. Og gruer meg også til neste gang jeg evt blir gravid - hvordan skal jeg klare å leve uten denne uroen? Jeg håper ikke jeg vil være urolig og sjekke trusa for blod hver annen time i 9 måneder.. Har noen av dere hatt liknende opplevelser eller følelser og har noen tips til hvordan håndtere dem?
Jeg ble gravid etter et i juli og skal nå være i uke 8. Men jeg tok ultralyd i uke 6 (alt fint) og igjen i går, og da har veksten vært liten (uke 6+6) og hjertet slår sakte (typ 40/min). Gynekologen sa at det er et dårlig prognostisk tegn, men at vi må gjøre ny ultralyd. Jeg synes det er forferdelig å vente og jeg føler allerede at jeg vet at dette har gått galt. Jeg har veldig lite symptomer, kun litt ømme bryster hvis jeg er etter. Jeg vet at det er mye usikkerhet og det vil det alltid være - også etter man får barn, men jeg synes det er så forferdelig vanskelig å vente. Det føles som en pining eller tortur når jeg liksom bare må dra sorgen ut. Og jeg gruer meg veldig til nytt langt forløp, og ny runde hvor man ikke er «sjef i eget liv» og må hoppe når klinikken sier hopp.. Jeg vet jo at jeg vil dette, men jeg er utrolig sliten. Og gruer meg også til neste gang jeg evt blir gravid - hvordan skal jeg klare å leve uten denne uroen? Jeg håper ikke jeg vil være urolig og sjekke trusa for blod hver annen time i 9 måneder.. Har noen av dere hatt liknende opplevelser eller følelser og har noen tips til hvordan håndtere dem?
Når skal du tilbake til UL?