Tips ved oppstart eggdonasjon?

[Bkno8347750]

Ups, jeg trodde jeg hadde samme nick når jeg var logget inn.. Jeg er samme person som ET med ED juli 25.

Jeg ble gravid etter et i juli og skal nå være i uke 8. Men jeg tok ultralyd i uke 6 (alt fint) og igjen i går, og da har veksten vært liten (uke 6+6) og hjertet slår sakte (typ 40/min). Gynekologen sa at det er et dårlig prognostisk tegn, men at vi må gjøre ny ultralyd. Jeg synes det er forferdelig å vente og jeg føler allerede at jeg vet at dette har gått galt. Jeg har veldig lite symptomer, kun litt ømme bryster hvis jeg er etter. Jeg vet at det er mye usikkerhet og det vil det alltid være - også etter man får barn, men jeg synes det er så forferdelig vanskelig å vente. Det føles som en pining eller tortur når jeg liksom bare må dra sorgen ut. Og jeg gruer meg veldig til nytt langt forløp, og ny runde hvor man ikke er «sjef i eget liv» og må hoppe når klinikken sier hopp.. Jeg vet jo at jeg vil dette, men jeg er utrolig sliten. Og gruer meg også til neste gang jeg evt blir gravid - hvordan skal jeg klare å leve uten denne uroen? Jeg håper ikke jeg vil være urolig og sjekke trusa for blod hver annen time i 9 måneder.. Har noen av dere hatt liknende opplevelser eller følelser og har noen tips til hvordan håndtere dem?

 

[Daisybloom]

Ups, jeg trodde jeg hadde samme nick når jeg var logget inn.. Jeg er samme person som ET med ED juli 25.

Jeg ble gravid etter et i juli og skal nå være i uke 8. Men jeg tok ultralyd i uke 6 (alt fint) og igjen i går, og da har veksten vært liten (uke 6+6) og hjertet slår sakte (typ 40/min). Gynekologen sa at det er et dårlig prognostisk tegn, men at vi må gjøre ny ultralyd. Jeg synes det er forferdelig å vente og jeg føler allerede at jeg vet at dette har gått galt. Jeg har veldig lite symptomer, kun litt ømme bryster hvis jeg er etter. Jeg vet at det er mye usikkerhet og det vil det alltid være - også etter man får barn, men jeg synes det er så forferdelig vanskelig å vente. Det føles som en pining eller tortur når jeg liksom bare må dra sorgen ut. Og jeg gruer meg veldig til nytt langt forløp, og ny runde hvor man ikke er «sjef i eget liv» og må hoppe når klinikken sier hopp.. Jeg vet jo at jeg vil dette, men jeg er utrolig sliten. Og gruer meg også til neste gang jeg evt blir gravid - hvordan skal jeg klare å leve uten denne uroen? Jeg håper ikke jeg vil være urolig og sjekke trusa for blod hver annen time i 9 måneder.. Har noen av dere hatt liknende opplevelser eller følelser og har noen tips til hvordan håndtere dem?

Jeg går gjennom en MA nå. Ikke med ED, men med egne egg. Mitt siste forsøk i Norge. Alt så bra ut på UL 8+4, men ikke liv på UL 10+6. Jeg synes det er tøft å tenke på å gå tilbake til ny prosess, bruke alt jeg har av penger og likevel ikke være sikker på at det går. Jeg synes nok det blir litt ekstra vanskelig fordi alt har sett veldig bra ut hele veien. Til det plutselig ikke var liv lenger. Jeg har jo fortsatt alle symptomer på graviditet. Jeg kaster opp om morgenen. Jeg skal ikke inn til sykehuset før på mandag, og jeg fant ut dette på torsdag. Så synes jo det har vært unødvendig lenge å vente. Så. Jeg har dessverre ikke noen gode råd, bortsett fra at du er ikke alene og jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg er også fryktelig sliten, og hadde jeg hatt barn fra før så ville jeg nok stoppet nå. Men håpet er der fortsatt, og når jeg tenker på et liv uten barn så klarer jeg ikke se det for meg som en lykkelig slutt…

 

[Bkno8347750]

Jeg går gjennom en MA nå. Ikke med ED, men med egne egg. Mitt siste forsøk i Norge. Alt så bra ut på UL 8+4, men ikke liv på UL 10+6. Jeg synes det er tøft å tenke på å gå tilbake til ny prosess, bruke alt jeg har av penger og likevel ikke være sikker på at det går. Jeg synes nok det blir litt ekstra vanskelig fordi alt har sett veldig bra ut hele veien. Til det plutselig ikke var liv lenger. Jeg har jo fortsatt alle symptomer på graviditet. Jeg kaster opp om morgenen. Jeg skal ikke inn til sykehuset før på mandag, og jeg fant ut dette på torsdag. Så synes jo det har vært unødvendig lenge å vente. Så. Jeg har dessverre ikke noen gode råd, bortsett fra at du er ikke alene og jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg er også fryktelig sliten, og hadde jeg hatt barn fra før så ville jeg nok stoppet nå. Men håpet er der fortsatt, og når jeg tenker på et liv uten barn så klarer jeg ikke se det for meg som en lykkelig slutt…

Vondt å lese om din historie, men også godt å høre at reaksjonene vi har er ganske like. Jeg har også tenkt at «det holder nå», men jeg vet at den følelsen er midlertidig og blir borte igjen når jeg får dette litt på avstand.
Jeg har aldri blitt gravid før, men 100 egne egg som har fått prøve seg ila 7 uttak, med kun 3 ok 3-dagersembryo (som ikke har festet seg/gått tilgrunne inni meg) har gitt meg mye erfaring med skuffelser og sorg. Uten at jeg egentlig har funnet noen kur da..

Jeg synes likevel at det har vært aller verst de gangene sorgen har vært blandet med en rådvillhet om «hva nå»?? Da vi var i prosess om vi ønsket eller ikke ønsket eggdonasjon, og jeg selv ikke visste hva jeg følte om spørsmålet - det var virkelig tøffe tak.

Når jeg er i det rasjonelle hjørnet sier jeg til meg selv at det er bra at jeg ble gravid. Det er jo mye lenger enn jeg noen sinne har kommet. Det er ingen grunn til å tro at jeg har noe økt sjanse for spontanabort på nytt, tror jeg. Jeg har i alle fall ikke fått påvist noen struktuelle avvik eller andre sykdommer. Og en spontanabort er jo faktisk relativt vanlig.

Jeg prøver å la tiden gå ved å gjøre litt fine ting, spise is, ligge i parken, lage god mat, være med nære venner osv, og så tror jeg det blir ganske mye lettere «av seg selv» og om en ukes tid. Så håper jeg på kort ventetid på ny donor (vi fikk kun en god blastocyst med den første donoren, og har kjøpt «babygaranti»-pakka med 3 donorer).

 

[Daisybloom]

Vondt å lese om din historie, men også godt å høre at reaksjonene vi har er ganske like. Jeg har også tenkt at «det holder nå», men jeg vet at den følelsen er midlertidig og blir borte igjen når jeg får dette litt på avstand.
Jeg har aldri blitt gravid før, men 100 egne egg som har fått prøve seg ila 7 uttak, med kun 3 ok 3-dagersembryo (som ikke har festet seg/gått tilgrunne inni meg) har gitt meg mye erfaring med skuffelser og sorg. Uten at jeg egentlig har funnet noen kur da..

Jeg synes likevel at det har vært aller verst de gangene sorgen har vært blandet med en rådvillhet om «hva nå»?? Da vi var i prosess om vi ønsket eller ikke ønsket eggdonasjon, og jeg selv ikke visste hva jeg følte om spørsmålet - det var virkelig tøffe tak.

Når jeg er i det rasjonelle hjørnet sier jeg til meg selv at det er bra at jeg ble gravid. Det er jo mye lenger enn jeg noen sinne har kommet. Det er ingen grunn til å tro at jeg har noe økt sjanse for spontanabort på nytt, tror jeg. Jeg har i alle fall ikke fått påvist noen struktuelle avvik eller andre sykdommer. Og en spontanabort er jo faktisk relativt vanlig.

Jeg prøver å la tiden gå ved å gjøre litt fine ting, spise is, ligge i parken, lage god mat, være med nære venner osv, og så tror jeg det blir ganske mye lettere «av seg selv» og om en ukes tid. Så håper jeg på kort ventetid på ny donor (vi fikk kun en god blastocyst med den første donoren, og har kjøpt «babygaranti»-pakka med 3 donorer).

Ja, jeg kjenner meg igjen Når skal du tilbake til UL?

Jeg er nok litt der selv, som du var når du vurderte ED. Hvis jeg bare hadde hatt helt håpløse uttak uten resultat så hadde det vært enklere. Men jeg har hatt 5 uttak, og 6 innsett av blasto eller 4-dagers. Det at det ble innsett av 4-dagers handlet alltid om at innsett av 5 dagers kræsjet med helg. De fleste hadde allerede blitt tidlige blastocyster. Det er mest sannsynlig alderen min som spiller inn her, men utover det er det ingen grunn til at det ikke skal gå bare jeg prøver lenge nok. Men når skal man sette den grensen? Hva er egentlig lenge nok? Det er ved avgjørelser som dette at jeg savner en mann ved min side. En som man kan snakke med og at man er to om de store, viktige tingene. For akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre…

Fikk du bare en blastocyst? Det var lite? De fleste jeg har hørt om har fått flere enn det. Fikk dere inntrykk av at det var vanlig?

 

[Bkno8347750]

Ja, jeg synes også det var lite med bare én blasto, men det var første gang min donor donerte, og da gjetter de jo litt på dosene. (Man kan donere 6 ganger i Danmark). De har ikke sagt at det var færre enn de håpet på, men jeg tror nok det var det. Hun var 34 år, så neste gang kanskje vi tenker litt mer på det. Selvom vi også gjerne har ønsket donorer som har tenkt grundig gjennom saken og har gjennomtenkte svar på spørsmålet «hvorfor vil du bli donor?», og da er man kanskje ofte litt eldre..??

Neste ultralyd blir til uka. Jeg jobber med gyn, så jeg har (litt for) lett tilgang til ulralyd.. Håper jeg får en avklaring så fort som mulig, nå føler jeg jeg går og ser på at embryoet dør.

Ja, jeg skjønner du savner noen å sparre med i denne prosessen! Da jeg var i sånn i villrede følte jeg også at jeg burde forlate mannen min av hensyn til han, så han kunne få barn med noen andre og slippe dette vonde med meg. «If you love me, set me free», liksom. Han hadde ikke gjort noe for å få meg til å føle meg sånn, altså. Men så tenkte jeg også at han kommer til å tenke det selv, når det går opp for han, og dermed gå fra meg. Videre var det veldig skummelt å gå inn i debatten donasjon. Hvis vi skulle ende opp med forskjellig konklusjon, ville det være vanskelig å komme over som et par, tror jeg. Hvis den ene kan si du ga meg ikke barn, eller lov til å få barn, tror jeg det er vanskelig.

Når det er sagt er jeg veldig glad for at vi er to nå. Vi har diskutert masse og er enige, og da kan jeg lene meg på han når jeg blir i tvil. Har du noen venninner som du kan diskutere dette med? Evt vet jeg hun rådgiveren som Hausken har kontakt med jobber mye med den overgangen. Jeg hadde to timer med henne. Den første gangen synes jeg hun virket litt frakoblet, og det var jo litt en bli kjent-time, så ikke så mye tid til å snakke om det virkelig store dilemmaet jeg sto i da. Da jeg hadde en time med henne igjen hadde jeg egentlig bestemt med for eggdonasjon, så da ble timen mer en time for rådgivning om hvilken klinikk, fordeler og ulemper osv. Hun snakket om at Åsgard (?) hadde pgt-a, men da jeg spurte dem har de det bare på indikasjon, ellers synes jeg alle råd var gode.

For meg var modningsprosessen utrolig lite selvstyrt. Jeg gjorde masse research og satt og tenkte masse over problemstillingene, men følte meg like i villrede hele tiden, helt til en kompis spurte meg «hvorfor går du ikke bare for eggdonasjon, egentlig? Det virker jo som det åpenbare valget?» og da bare kjente jeg at «jammen! Hvorfor gjør jeg ikke bare det? Jeg er jo helt klar for det!» (Ganske merkelig egentlig, hehe.)

Jeg har vært ganske åpen om ivf-prosessen, og det har jeg alt-i-alt vært glad for. Det er noen ganger slitsomt å bli påminnet det, eller få spørsmål i situasjoner hvor jeg faktisk endelig tenker på noe annet.. så kunne jeg valgt på nytt ville jeg nok vært åpen, men bare til nærmeste familie og nærmeste bestevenner. Eggdonasjon prøver jeg å holde nært, mest av hensyn til barnet, så det skal få styre sin egen historie når den blir stor. Jeg teor du kan få mye støtte og hjelp til å se problemstillingen fra flere sider hos en venn også!

 

[Daisybloom]

Ja, jeg synes også det var lite med bare én blasto, men det var første gang min donor donerte, og da gjetter de jo litt på dosene. (Man kan donere 6 ganger i Danmark). De har ikke sagt at det var færre enn de håpet på, men jeg tror nok det var det. Hun var 34 år, så neste gang kanskje vi tenker litt mer på det. Selvom vi også gjerne har ønsket donorer som har tenkt grundig gjennom saken og har gjennomtenkte svar på spørsmålet «hvorfor vil du bli donor?», og da er man kanskje ofte litt eldre..??

Neste ultralyd blir til uka. Jeg jobber med gyn, så jeg har (litt for) lett tilgang til ulralyd.. Håper jeg får en avklaring så fort som mulig, nå føler jeg jeg går og ser på at embryoet dør.

Ja, jeg skjønner du savner noen å sparre med i denne prosessen! Da jeg var i sånn i villrede følte jeg også at jeg burde forlate mannen min av hensyn til han, så han kunne få barn med noen andre og slippe dette vonde med meg. «If you love me, set me free», liksom. Han hadde ikke gjort noe for å få meg til å føle meg sånn, altså. Men så tenkte jeg også at han kommer til å tenke det selv, når det går opp for han, og dermed gå fra meg. Videre var det veldig skummelt å gå inn i debatten donasjon. Hvis vi skulle ende opp med forskjellig konklusjon, ville det være vanskelig å komme over som et par, tror jeg. Hvis den ene kan si du ga meg ikke barn, eller lov til å få barn, tror jeg det er vanskelig.

Når det er sagt er jeg veldig glad for at vi er to nå. Vi har diskutert masse og er enige, og da kan jeg lene meg på han når jeg blir i tvil. Har du noen venninner som du kan diskutere dette med? Evt vet jeg hun rådgiveren som Hausken har kontakt med jobber mye med den overgangen. Jeg hadde to timer med henne. Den første gangen synes jeg hun virket litt frakoblet, og det var jo litt en bli kjent-time, så ikke så mye tid til å snakke om det virkelig store dilemmaet jeg sto i da. Da jeg hadde en time med henne igjen hadde jeg egentlig bestemt med for eggdonasjon, så da ble timen mer en time for rådgivning om hvilken klinikk, fordeler og ulemper osv. Hun snakket om at Åsgard (?) hadde pgt-a, men da jeg spurte dem har de det bare på indikasjon, ellers synes jeg alle råd var gode.

For meg var modningsprosessen utrolig lite selvstyrt. Jeg gjorde masse research og satt og tenkte masse over problemstillingene, men følte meg like i villrede hele tiden, helt til en kompis spurte meg «hvorfor går du ikke bare for eggdonasjon, egentlig? Det virker jo som det åpenbare valget?» og da bare kjente jeg at «jammen! Hvorfor gjør jeg ikke bare det? Jeg er jo helt klar for det!» (Ganske merkelig egentlig, hehe.)

Jeg har vært ganske åpen om ivf-prosessen, og det har jeg alt-i-alt vært glad for. Det er noen ganger slitsomt å bli påminnet det, eller få spørsmål i situasjoner hvor jeg faktisk endelig tenker på noe annet.. så kunne jeg valgt på nytt ville jeg nok vært åpen, men bare til nærmeste familie og nærmeste bestevenner. Eggdonasjon prøver jeg å holde nært, mest av hensyn til barnet, så det skal få styre sin egen historie når den blir stor. Jeg teor du kan få mye støtte og hjelp til å se problemstillingen fra flere sider hos en venn også!

Ja, jeg tenkte også å snakke med henne. Men mer å sparre om alternativer, hvor ED er en av dem. Så dumt at du følte hun var avkoblet Jeg håper hun kan gi meg litt retning oppi det hele.

Jeg har også Aagaard på listen fordi de er er eneste i DK som gjør PGT privat. Hva mente de med at de gjør det kun på indikasjon? Kan det da være at du ikke får det? Jeg har ikke lyst til å sette inn noen flere blasto uten PGT-A, så hvis de ikke gjør det må jeg gjøre noen revurderinger selv merker jeg…. Jeg tror eneste alternativ for meg da er OLGA klinikken, men det igjen er jo veldig dyrt…

Du har nok rett med tanke på partner. Det hadde faktisk vært verre hvis vi ikke ble enige om noe som ville vært riktig for begge. Huff, det må ha vært fryktelig vanskelig å gå med de tankene - det er jo ikke noe godt å kjenne på følelsen av utilstrekkelighet eller at man «ødelegger»for noen man er glad i. Heldigvis er det som oftest kun i eget hode at disse følelsene eksisterer. Men det må ha vært vondt

Jeg har også vært delvis åpen. Jeg har to venninner som vet alt, familien min selvfølgelig og fire kollegaer + sjefen. Synes likevel det er vanskelig. Tror nok det er en del emosjonelle hindringer for ED for meg. Det at barnet ikke vil ha mine gener, eller min familie sine gener. Vil det bety noe for meg? Vil jeg tenke på det? Vil det ha noe å si for hvordan jeg føler? Alt dette som jeg vet rasjonelt sikkert kommer til å forsvinne. Likevel synes jeg det er emosjonelt vanskelig og sårt

 

[Bkno8347750]

Jeg måtte sjekke svaret fra dem: De tilbyr ikke pgt i kombinasjon med eggdonasjon. Det står ikke mer om grunnlaget, men det kan jo være forståelig hvis jeg da får vite mer om donorens egne gener enn det hun selv gjør. Du må sjekke opp i om det vil gjelde for deg, i og med at du skal ha sæddonasjon.

Det hjalp mye for meg å tenke på og snakke med lesbiske vennepar som har barn med sæddonasjon og noen perifere venner som har barn med eggdonasjon. Etter disse samtalene og hvordan jeg opplever de familieforholdene, slo jeg meg stort til ro med at disse familiene er like alle andre familier jeg kjenner. Forskjellen mellom disse situasjonene og din er jo at begge gener er ukjente hos deg. Vet du om noen som har gjort det samme?

Jeg gjennomførte et par runder ekstra med vanlig ivf fordi jeg tenkte mye over hva som skulle til for at jeg i ettertiden kunne tenke at jeg hadde prøvd alt. Mtp tid, så rekker du vel en runde til med ivf før eggdonasjon (Max 2 måneder til nytt uttak + 3 måneder hvis du skulle oppleve ny spontanabort = 5 mnd)? Mtp penger og emosjonell kapasitet, det vet bare du. Har klinikken du er på kommet med noen råd eller kunnet gi deg noe %-vis sjanse? De har gitt meg et tall hvis jeg har etterspurt det.

 

[Daisybloom]

Jeg måtte sjekke svaret fra dem: De tilbyr ikke pgt i kombinasjon med eggdonasjon. Det står ikke mer om grunnlaget, men det kan jo være forståelig hvis jeg da får vite mer om donorens egne gener enn det hun selv gjør. Du må sjekke opp i om det vil gjelde for deg, i og med at du skal ha sæddonasjon.

Det hjalp mye for meg å tenke på og snakke med lesbiske vennepar som har barn med sæddonasjon og noen perifere venner som har barn med eggdonasjon. Etter disse samtalene og hvordan jeg opplever de familieforholdene, slo jeg meg stort til ro med at disse familiene er like alle andre familier jeg kjenner. Forskjellen mellom disse situasjonene og din er jo at begge gener er ukjente hos deg. Vet du om noen som har gjort det samme?

Jeg gjennomførte et par runder ekstra med vanlig ivf fordi jeg tenkte mye over hva som skulle til for at jeg i ettertiden kunne tenke at jeg hadde prøvd alt. Mtp tid, så rekker du vel en runde til med ivf før eggdonasjon (Max 2 måneder til nytt uttak + 3 måneder hvis du skulle oppleve ny spontanabort = 5 mnd)? Mtp penger og emosjonell kapasitet, det vet bare du. Har klinikken du er på kommet med noen råd eller kunnet gi deg noe %-vis sjanse? De har gitt meg et tall hvis jeg har etterspurt det.

Ok, da skjønner jeg. Jeg tror ikke det gjøres PGT på eggdonasjon, nei. Litt usikker på begrunnelsen, men det anbefales vel generelt ikke for unge uansett. Tror det som oftest anbefales hvis du er over 35 år og har strevd. Sannsynligheten for unormale egg er jo så mye mindre når man er ung. Jeg vet om noen som har gjort dobbeldonasjon, ja. Men ikke mange. Jeg synes det er vanskelig å skulle velge dobbeldonasjon. Samtidig ønsker jeg barn. Så kanskje det bare var sånn livet ble?

 

[Bkno8347750]

Daysoboom, beklager hvis jeg var veldig hard i min analyse av tid Jeg blir så dyster, og vestefallstenkende selv. Det var unødvendig av meg å legge det over på deg.

Jeg fikk bekreftet opphør av hjerteaksjon i dag, så en missed abortion på meg også. Håper det går bra med deg på sykehuset i dag!

 

[Daisybloom]

Daysoboom, beklager hvis jeg var veldig hard i min analyse av tid Jeg blir så dyster, og vestefallstenkende selv. Det var unødvendig av meg å legge det over på deg.

Jeg fikk bekreftet opphør av hjerteaksjon i dag, så en missed abortion på meg også. Håper det går bra med deg på sykehuset i dag!

Neida! Ikke tenk på det! Om ikke annet så var det en mer positiv analyse enn jeg har laget for meg selv

Å, nei- fryktelig lei for at du også må gjennom dette Det gikk greit på sykehuset idag. Jeg tok en UL for å dobbeltsjekke (selvom det ikke var noen tvil). Og nå har jeg tatt modningspillen. Jeg ville jo gjerne komme tilbake allerede imorgen, men de ville altså at jeg skulle vente til onsdag. Så da blir det enda to netter med venting. Synes det har tatt fryktelig lang tid, men jeg var nok uheldig med at det kræsjet med helg. Håper det går bra med deg Selvom du hadde tenkt at det er veien det går, så er det uansett fryktelig vondt

 

[Bkno8347750]

Da er vi sammen i tankene på onsdag Kanskje står det klarere for deg hva som er riktig å gjøre om en uke eller to, når dette har kommet litt på avstand. Nå står vi midt oppi en krise, og da virker jo egentlig alt kaotisk (for meg i alle fall..).