K
Kickie
Guest
Jeg forstår ikke hvorfor alle skal bruke time-out uten å ha satt seg inn i denne metoden i det hele tatt.
Time-out er opprinnelig en metode som ble utviklet for å takle ekstremadferd hos ungdommer. Det er først nå i det siste at det er blitt en poppis-metode blandt småbarnsforeldre. En ny type skammekrok.
Ja, man skal selvfølgelig fjerne barnet fra situasjonen om det er utagerende, eller om h*n trenger en pause, men jeg tror det er veldig viktig å skape et skille mellom time-out og time-in.
En time-out for meg er at barnet skal taes vekk fra situasjonen og bli plassert alene en plass i så og så mange minutter for å tenke over det gale h*n har gjort.
Ved en time-IN derimot tar man også barnet vekk fra situasjonen, men istedenfor å plassere det alene, setter man seg ned med barnet og snakker med det. Gir rom for følelsene. Kanskje barnet rett og slett bare trenger litt oppmerksomhet?
Begge "metodene" starter med det samme, nemlig å ta barnet vekk fra en situasjon, men metoden som gagner barnet best er en time-in. Istedenfor å bli ekskludert når ting er vanskelig, blir man heller inkludert for å lære.
En time-out kan føre til at barnet føler at når ting blir trist og vanskelig inni seg, blir forholdet til foreldre og andre autoritetspersoner vanskelig. Satt på spissen: Når jeg er trist og frustert er det ingen som liker meg.
Det er så mange som bruker time-out bare fordi det er det som er "in" nå, uten å ha satt seg inn i alternativene eller de grunnleggende prinsippene til metoden.
Time-out er dressur!
Time-out er opprinnelig en metode som ble utviklet for å takle ekstremadferd hos ungdommer. Det er først nå i det siste at det er blitt en poppis-metode blandt småbarnsforeldre. En ny type skammekrok.
Ja, man skal selvfølgelig fjerne barnet fra situasjonen om det er utagerende, eller om h*n trenger en pause, men jeg tror det er veldig viktig å skape et skille mellom time-out og time-in.
En time-out for meg er at barnet skal taes vekk fra situasjonen og bli plassert alene en plass i så og så mange minutter for å tenke over det gale h*n har gjort.
Ved en time-IN derimot tar man også barnet vekk fra situasjonen, men istedenfor å plassere det alene, setter man seg ned med barnet og snakker med det. Gir rom for følelsene. Kanskje barnet rett og slett bare trenger litt oppmerksomhet?
Begge "metodene" starter med det samme, nemlig å ta barnet vekk fra en situasjon, men metoden som gagner barnet best er en time-in. Istedenfor å bli ekskludert når ting er vanskelig, blir man heller inkludert for å lære.
En time-out kan føre til at barnet føler at når ting blir trist og vanskelig inni seg, blir forholdet til foreldre og andre autoritetspersoner vanskelig. Satt på spissen: Når jeg er trist og frustert er det ingen som liker meg.
Det er så mange som bruker time-out bare fordi det er det som er "in" nå, uten å ha satt seg inn i alternativene eller de grunnleggende prinsippene til metoden.
Time-out er dressur!
