Time out metoden?

ORIGINAL: Kickie

Jeg har skrevet en tordentale om time-out før, så limer den bare inn her:
(Og til dere som nå gir meg pes for at jeg ikke kommer til å svare på en stund, så er jeg på jobb og har ikke tid til å sitte på bv hele dagen... )


Time-out er opprinnelig en metode som ble utviklet for å takle ekstremadferd hos ungdommer. Det er først nå i det siste at det er blitt en poppis-metode blandt småbarnsforeldre. En ny type skammekrok.

Ja, man skal selvfølgelig fjerne barnet fra situasjonen om det er utagerende, eller om h*n trenger en pause, men jeg tror det er veldig viktig å skape et skille mellom time-out og time-in.

En time-out for meg er at barnet skal taes vekk fra situasjonen og bli plassert alene en plass i så og så mange minutter for å tenke over det gale h*n har gjort.
Ved en time-IN derimot tar man også barnet vekk fra situasjonen, men istedenfor å plassere det alene, setter man seg ned med barnet og snakker med det. Gir rom for følelsene. Kanskje barnet rett og slett bare trenger litt oppmerksomhet?

Begge "metodene" starter med det samme, nemlig å ta barnet vekk fra en situasjon, men metoden som gagner barnet best er en time-in. Istedenfor å bli ekskludert når ting er vanskelig, blir man heller inkludert for å lære.

En time-out kan føre til at barnet føler at når ting blir trist og vanskelig inni seg, blir forholdet til foreldre og andre autoritetspersoner vanskelig. Satt på spissen: Når jeg er trist og frustert er det ingen som liker meg.

Det er så mange som bruker time-out bare fordi det er det som er "in" nå, uten å ha satt seg inn i alternativene eller de grunnleggende prinsippene til metoden.

Time-out er dressur!


Har du noen gang stoppet opp og vurdert hvordan denne metoden vil fungere der barnet har sitt vanskelige temperament nedarvet fra oppdrageren, noe som ofte er tilfelle? Altså at man allerede er i et tvunget samspill der begge parter er sinte? Hvorfor er det givet at kun barnet har behov for pause?
 
Vi har en som blir 3 på torsdag, og har brukt "2 minutter på rommet" i ett par mnd nå. Og det funker helt fint, han lider iallefall ingen nød. Vi kommuniserer veldig bra med han, og han skjønner hvorfor han får 2 minutter. (skal sies at han kommer inn til oss igen etter 30 sek og sier unnskyld og forklarer oss hvorfor han var på rommet)

For oss funker dette helt fint, og vi snakker med han hele tiden. Døren hans står åpen, og han blir ikke bedt om å gå tilbake på rommet hvis han kommer ut før tiden. Vi sleit med at han slo mye, men det har han da sluttet med etter at vi innførte dette.
 
ORIGINAL: oslojente1980

Det fungerer her også..
 
Jeg gir min 3,5 åring to advarsler. F eks "det er ikke lov å slå søstra di, det må du aldri gjøre fordi hun får vondt". Hvis han slår henne igjen sier jeg"jeg sa til deg at dette ikke var lov, hvis du gjør det igjen må du sitte i trappa til mamma kommer og henter deg." Slår han igjen, så setter jeg han i trappa i 4 min. Dette gjorde jeg to ganger, og han har slutta å slå etterpå. Han må sitte i trappa, og si unnskyld etterpå. Da spurte jeg han om han skjønte hvorfor han satt der,og det sa han at han gjorde. Også må han si unnskyld når jeg henter han.
 
ORIGINAL: Fru Riskorn

Jeg bruker time-out. Svært sjelden, men jeg har brukt det. Jeg har en jente som er veldig flink å følge beskjeder og bruker mye mer ros for ønsket atferd enn konsekvenser for uønsket. Ved et par anledninger har jeg funnet det nødvendig. Det er viktig at time-out gis av en forelder som selv har kontroll over sitt eget sinne, og derfor bør man ha tenkt grundig gjennom hva som skal sis og gjøres i forkant.

Her er en side om time-out: http://www.oppforung.no/index.php?option=com_content&view=article&id=31&Itemid=133

En veldig lang, men fin innføring i PMTO, og begrepet "pausetid" som brukes der: http://www.atferdssenteret.no/getfile.php/Filer/Atferdssenteret/Ekstranett/PMTO%20terapeut/Aartun%20og%20Tisløv_Hovedoppgave.pdf

De som er negative og kritiske til time-out er ofte voksne som har en god kontroll over sitt eget temperament og som er flink å regulere egne følelser. Det er viktig å huske at det ikke gjelder alle voksne, og at svært mange barn og voksne er kommet inn i et såkalt "tvunget samspill" der den voksne stadig føler de må bevise sin autoritet for å bli respektert. Dette går utover relasjonen mellom barn og voksne. Jeg er enig med at dersom den voksne mesterer sitt eget temperament, og i tillegg har et barn som er velsignet med et lett temperament, så er det naturlig å unngå bruk av pausetid/timeout. Men, temperamentet er medfødt og nesten umulig å endre, dermed vil det være ulike behov for ulike mennesker.

Jeg synes det er en ekstra fornedrelse av voksne med et hissig temperament det som gjøres av noen her, nemlig å legge frem en metode som funker for dem som en metode som er negativ for barna deres. Det er ikke lett å ha et medfødt vanskelig temperament, og en ekstra byrde blir det at bedrevitere skal forbarme seg over deg for å fortelle deg at du ikke burde vært sånn. Som oftest har et hissig temperament medført vanskeligheter nok for folk før de spør om hjelp her inne, både for dem selv og for dem i rollen som foreldre. Voksne er ulike, barn er ulike, samme metode virker ikke på alle. Jeg ser gang på gang at de psykologene/barnepsykriaterne som er kritiske til ulike metoder er veldig generaliserende. Ferber vil ikke være negativt for alle barn, time-out vil ikke være negativt for alle barn. Ikke legg frem svak dokumentasjon og synsing og fremstill det som ekspertise og forskning. Informer gjerne, men legg det frem som det det er, nemlig et partsinnlegg - ikke sannheten.


Flott skrevet!

Man må rett og slett slutte med å presse alle foreldre/barn inn i en firkanta boks som skal passe alle. Det fungerer ikke slik. Vi foreldre er like forskjellige som barna våre. Alle har ikke like stor kvote med tålmodighet og man må finne de metodene som passer en selv OG barnet/barna best. Som du sier: Hva om foreldrene trenger en pause? Hva vil påvirke barnet mest? 2 minutter på en stol hvor det får forklart tydelig hvorfor det har havnet der? eller en foreldre som eksploderer i sinne? Påtide å vurdere hva slags forelder man er, hva skal barn man har og deretter finne en passende metode.
 
ORIGINAL: Fru Riskorn

Jeg bruker time-out. Svært sjelden, men jeg har brukt det. Jeg har en jente som er veldig flink å følge beskjeder og bruker mye mer ros for ønsket atferd enn konsekvenser for uønsket. Ved et par anledninger har jeg funnet det nødvendig. Det er viktig at time-out gis av en forelder som selv har kontroll over sitt eget sinne, og derfor bør man ha tenkt grundig gjennom hva som skal sis og gjøres i forkant.

Her er en side om time-out: http://www.oppforung.no/index.php?option=com_content&view=article&id=31&Itemid=133

En veldig lang, men fin innføring i PMTO, og begrepet "pausetid" som brukes der: http://www.atferdssenteret.no/getfile.php/Filer/Atferdssenteret/Ekstranett/PMTO%20terapeut/Aartun%20og%20Tisløv_Hovedoppgave.pdf

De som er negative og kritiske til time-out er ofte voksne som har en god kontroll over sitt eget temperament og som er flink å regulere egne følelser. Det er viktig å huske at det ikke gjelder alle voksne, og at svært mange barn og voksne er kommet inn i et såkalt "tvunget samspill" der den voksne stadig føler de må bevise sin autoritet for å bli respektert. Dette går utover relasjonen mellom barn og voksne. Jeg er enig med at dersom den voksne mesterer sitt eget temperament, og i tillegg har et barn som er velsignet med et lett temperament, så er det naturlig å unngå bruk av pausetid/timeout. Men, temperamentet er medfødt og nesten umulig å endre, dermed vil det være ulike behov for ulike mennesker.

Jeg synes det er en ekstra fornedrelse av voksne med et hissig temperament det som gjøres av noen her, nemlig å legge frem en metode som funker for dem som en metode som er negativ for barna deres. Det er ikke lett å ha et medfødt vanskelig temperament, og en ekstra byrde blir det at bedrevitere skal forbarme seg over deg for å fortelle deg at du ikke burde vært sånn. Som oftest har et hissig temperament medført vanskeligheter nok for folk før de spør om hjelp her inne, både for dem selv og for dem i rollen som foreldre. Voksne er ulike, barn er ulike, samme metode virker ikke på alle. Jeg ser gang på gang at de psykologene/barnepsykriaterne som er kritiske til ulike metoder er veldig generaliserende. Ferber vil ikke være negativt for alle barn, time-out vil ikke være negativt for alle barn. Ikke legg frem svak dokumentasjon og synsing og fremstill det som ekspertise og forskning. Informer gjerne, men legg det frem som det det er, nemlig et partsinnlegg - ikke sannheten.



Tusen takk for ett veldig fint svar[:)]
 
ORIGINAL: Fru Riskorn

ORIGINAL: Kickie

Jeg har skrevet en tordentale om time-out før, så limer den bare inn her:
(Og til dere som nå gir meg pes for at jeg ikke kommer til å svare på en stund, så er jeg på jobb og har ikke tid til å sitte på bv hele dagen... )


Time-out er opprinnelig en metode som ble utviklet for å takle ekstremadferd hos ungdommer. Det er først nå i det siste at det er blitt en poppis-metode blandt småbarnsforeldre. En ny type skammekrok.

Ja, man skal selvfølgelig fjerne barnet fra situasjonen om det er utagerende, eller om h*n trenger en pause, men jeg tror det er veldig viktig å skape et skille mellom time-out og time-in.

En time-out for meg er at barnet skal taes vekk fra situasjonen og bli plassert alene en plass i så og så mange minutter for å tenke over det gale h*n har gjort.
Ved en time-IN derimot tar man også barnet vekk fra situasjonen, men istedenfor å plassere det alene, setter man seg ned med barnet og snakker med det. Gir rom for følelsene. Kanskje barnet rett og slett bare trenger litt oppmerksomhet?

Begge "metodene" starter med det samme, nemlig å ta barnet vekk fra en situasjon, men metoden som gagner barnet best er en time-in. Istedenfor å bli ekskludert når ting er vanskelig, blir man heller inkludert for å lære.

En time-out kan føre til at barnet føler at når ting blir trist og vanskelig inni seg, blir forholdet til foreldre og andre autoritetspersoner vanskelig. Satt på spissen: Når jeg er trist og frustert er det ingen som liker meg.

Det er så mange som bruker time-out bare fordi det er det som er "in" nå, uten å ha satt seg inn i alternativene eller de grunnleggende prinsippene til metoden.

Time-out er dressur!


Har du noen gang stoppet opp og vurdert hvordan denne metoden vil fungere der barnet har sitt vanskelige temperament nedarvet fra oppdrageren, noe som ofte er tilfelle? Altså at man allerede er i et tvunget samspill der begge parter er sinte? Hvorfor er det givet at kun barnet har behov for pause?


Kort svar fra meg her.
Nei, jeg ingen erfaring med et så "vanskelig" temperament.
Men det som umiddelbart slår meg, er hvorfor et barn skal settes i time-out når det er den voksne som trenger pausen? Jeg er helt for å ta barnet vekk fra situasjonen, men jeg forstår ikke hva godt det gjør at barnet skal sitte i x-antall minutter og tenke over det gale h*n har gjort. Hva er lærdommen der?
Og som du sier er det viktig at om en forelder skal bruke time-out er det viktig at den har kontroll over sitt eget sinne, men om forelderen har et stort temperament, hvordan klarer den da å bruke time-out uten å være sint?

Mitt innlegg var ikke siktet til deg, for du virker som om du har satt deg godt inn i metoden, og som du skriver selv, så bruker du den bare når alt annet slår feil.
 
Alle unger er forskjellige på noen funker det bra på andre ikke.
 
Det å ta vekk ungen fra situasjonene er en ting men om den samme tingen skjer gang etter gang så satte jeg unga mine i trappa der fikk de sitte litt også gikk jeg å snakka med dem. Etter en kort men bestemt samtale om at sånt ikke er lov måtte de gå feks å tørke opp etter seg om de eks hadde tømt noe på gulvet med vilje. Det funka her. Kjedelig å rydde etter seg veit du.
 
Nå er mine så store at nå holder det egentlig med å bare snakke til dem, men feks om 8 åringen ikke hører feks ved å ydde opp lekene sine fra stua når hun er ferdig så sier jeg fra to ganger at hun skal gjøre det, skjer det ikke noe da tar jeg dem å legger de på boden, da får hun det ikke tilbake før dagen etter.
 
ORIGINAL: Fru Riskorn

Jeg bruker time-out. Svært sjelden, men jeg har brukt det. Jeg har en jente som er veldig flink å følge beskjeder og bruker mye mer ros for ønsket atferd enn konsekvenser for uønsket. Ved et par anledninger har jeg funnet det nødvendig. Det er viktig at time-out gis av en forelder som selv har kontroll over sitt eget sinne, og derfor bør man ha tenkt grundig gjennom hva som skal sis og gjøres i forkant.

Her er en side om time-out: http://www.oppforung.no/index.php?option=com_content&view=article&id=31&Itemid=133

En veldig lang, men fin innføring i PMTO, og begrepet "pausetid" som brukes der: http://www.atferdssenteret.no/getfile.php/Filer/Atferdssenteret/Ekstranett/PMTO%20terapeut/Aartun%20og%20Tisløv_Hovedoppgave.pdf

De som er negative og kritiske til time-out er ofte voksne som har en god kontroll over sitt eget temperament og som er flink å regulere egne følelser. Det er viktig å huske at det ikke gjelder alle voksne, og at svært mange barn og voksne er kommet inn i et såkalt "tvunget samspill" der den voksne stadig føler de må bevise sin autoritet for å bli respektert. Dette går utover relasjonen mellom barn og voksne. Jeg er enig med at dersom den voksne mesterer sitt eget temperament, og i tillegg har et barn som er velsignet med et lett temperament, så er det naturlig å unngå bruk av pausetid/timeout. Men, temperamentet er medfødt og nesten umulig å endre, dermed vil det være ulike behov for ulike mennesker.

Jeg synes det er en ekstra fornedrelse av voksne med et hissig temperament det som gjøres av noen her, nemlig å legge frem en metode som funker for dem som en metode som er negativ for barna deres. Det er ikke lett å ha et medfødt vanskelig temperament, og en ekstra byrde blir det at bedrevitere skal forbarme seg over deg for å fortelle deg at du ikke burde vært sånn. Som oftest har et hissig temperament medført vanskeligheter nok for folk før de spør om hjelp her inne, både for dem selv og for dem i rollen som foreldre. Voksne er ulike, barn er ulike, samme metode virker ikke på alle. Jeg ser gang på gang at de psykologene/barnepsykriaterne som er kritiske til ulike metoder er veldig generaliserende. Ferber vil ikke være negativt for alle barn, time-out vil ikke være negativt for alle barn. Ikke legg frem svak dokumentasjon og synsing og fremstill det som ekspertise og forskning. Informer gjerne, men legg det frem som det det er, nemlig et partsinnlegg - ikke sannheten.

 
ORIGINAL: Kickie

Kort svar fra meg her.
Nei, jeg ingen erfaring med et så "vanskelig" temperament.
Men det som umiddelbart slår meg, er hvorfor et barn skal settes i time-out når det er den voksne som trenger pausen? Jeg er helt for å ta barnet vekk fra situasjonen, men jeg forstår ikke hva godt det gjør at barnet skal sitte i x-antall minutter og tenke over det gale h*n har gjort. Hva er lærdommen der?
Og som du sier er det viktig at om en forelder skal bruke time-out er det viktig at den har kontroll over sitt eget sinne, men om forelderen har et stort temperament, hvordan klarer den da å bruke time-out uten å være sint?

Mitt innlegg var ikke siktet til deg, for du virker som om du har satt deg godt inn i metoden, og som du skriver selv, så bruker du den bare når alt annet slår feil.


Mitt første svar er egentlig ikke direkte rettet mot deg eller Labambi heller, men en generell betraktning etter noen år på Bv der jeg har observert disse diskusjonene flere ganger.

Grunnen til at foreldre med et vanskelig temperament klarer å bruke time-out metoden uten å være sint, er nettopp at den kan fungere som et verktøy for dem. Man føler at man tar de nødvendige grep overfor barnets oppførsel, men man gjøre det "klinisk", altså uten å involvere sine egne følelser. Man kan dessuten trene seg opp i metoden slik at man kan klare å koble av sine egne følelser av sinne/frustrasjon/avmakt fordi man føler mestring av en innlært metode.

Som jeg skriver, og som du har sett, så er jeg ikke for bruk av time-out i tide og utide, men som et av mange verktøy i en verktøykasse. Og, jeg synes det er viktig at det er et gjennomtenkt valg og at man også har sett på den andre siden av saken, altså den du nevner. Jeg er altså ikke uenig eller negativ til innlegget ditt. Jeg bare ønsker å flytte fokuset bort fra "rett-galt" og over på "hensiktsmessig-mindre hensiktsmessig", begreper som jeg i alle fall opplever som mindre krasse og mer situasjons- og personsavhengige.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp