Fru Riskorn
Forumet er livet
ORIGINAL: Kickie
Jeg har skrevet en tordentale om time-out før, så limer den bare inn her:
(Og til dere som nå gir meg pes for at jeg ikke kommer til å svare på en stund, så er jeg på jobb og har ikke tid til å sitte på bv hele dagen... )
Time-out er opprinnelig en metode som ble utviklet for å takle ekstremadferd hos ungdommer. Det er først nå i det siste at det er blitt en poppis-metode blandt småbarnsforeldre. En ny type skammekrok.
Ja, man skal selvfølgelig fjerne barnet fra situasjonen om det er utagerende, eller om h*n trenger en pause, men jeg tror det er veldig viktig å skape et skille mellom time-out og time-in.
En time-out for meg er at barnet skal taes vekk fra situasjonen og bli plassert alene en plass i så og så mange minutter for å tenke over det gale h*n har gjort.
Ved en time-IN derimot tar man også barnet vekk fra situasjonen, men istedenfor å plassere det alene, setter man seg ned med barnet og snakker med det. Gir rom for følelsene. Kanskje barnet rett og slett bare trenger litt oppmerksomhet?
Begge "metodene" starter med det samme, nemlig å ta barnet vekk fra en situasjon, men metoden som gagner barnet best er en time-in. Istedenfor å bli ekskludert når ting er vanskelig, blir man heller inkludert for å lære.
En time-out kan føre til at barnet føler at når ting blir trist og vanskelig inni seg, blir forholdet til foreldre og andre autoritetspersoner vanskelig. Satt på spissen: Når jeg er trist og frustert er det ingen som liker meg.
Det er så mange som bruker time-out bare fordi det er det som er "in" nå, uten å ha satt seg inn i alternativene eller de grunnleggende prinsippene til metoden.
Time-out er dressur!
Har du noen gang stoppet opp og vurdert hvordan denne metoden vil fungere der barnet har sitt vanskelige temperament nedarvet fra oppdrageren, noe som ofte er tilfelle? Altså at man allerede er i et tvunget samspill der begge parter er sinte? Hvorfor er det givet at kun barnet har behov for pause?
