Tilknytningsomsorg

[Lucky#1]

Noen som praktiserer dette? Eller som har planer om det?

Det er kort fortalt samsoving, ingen skrikekurer, mye bæring og oppvekst basert på gjensidig tillit og respondere på gråt med en gang. Det er positivt foreldreskap og skal ha som mål å gjøre barnet trygt til å vokse og utforme seg som menneske uten å bruke energi på usikkerhet.

Hva tenker dere om å la barn gråte seg i søvn?

At små barn sover alene, ofte på eget rom.

At barn helst skal ligge for seg selv når primære behov er dekket?

Hva tenker dere om "trassalderen"?

Jeg tenker mye på hvordan jeg ønsker å oppdra mitt barn, men hvem vet hva som er riktig?

 

[Leonardo]

Jeg vil respondere på gråt med en gang, men ser jeg at alt er i orden (tørr bleie, mett, rapa) vil jeg la barnet gråte litt. LITT, dvs kanskje toppen fem minutter.. Vi skal ikke sove sammen og jeg skal ikke bestandig bære barnet til stillhet. Barnet vil ligge på vårt rom i begynnelsen, men det er bare fordi hans rom ikke er ferdig. Jeg har ikke troen på at barn skal skrike seg i søvn- om de gråter er det kanskje en begrunnelse for hvorfor de gråter.. Trassalderen kommer forskjellig på hvert barn føler jeg. Her har det ikke vært noe spesielt "trassalder". Vi er uenige, men vi er flinke til å finne løsninger sammen. Jeg forklarer barna hvorfor jeg sier nei (evt) slik at de forstår. Jeg tror ikke det er noen rett måte å oppdra barna sine på. Jeg tror bare du må finne den løsningen som passer deg ;-)

 

[Siljbj]

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det, men ser jo at vi i stor grad praktiserer dette. Vi har gjort det som har vært naturlig for oss, som blant annet samsoving og ingen skrikekurer.

 

[hoppedusa]

Her har det vært mye prøving og feiling. Har ikke gått inn for noen av de tingene du nevner, men det er ting som passer meg. Jeg er imot skrikekurer, og mener at ungen sitt behov bør møtes. Vil den bæres, så blir den bært. Vil den sove med oss så får den det.

Trassalderen blir også mye prøving og feiling. Har enda ikke blitt klok på den om hva som fungerer.

 

[Nilen]

Jeg er enig i mye, men tenker at sånt er nesten umulig å planlegge.
Oppdragelsen må tilpasses barnets behov.
Enkelte barn har behov for trygge,faste rammer og gode rutiner. Og vil derfor respondere utrolig negativt på en sånn type "fri" oppdragelse.
Jeg har fokus på at min oppgave er og gi barna mine nok "verktøy" til og mestre og lykkes i resten av livet Jeg vet hva som har fungert og ikke hos datteren min. Hun som kommer nå kan være helt forskjellig og er ikke sikkert at den type oppdragelse vil passe for henne i det hele tatt.
Jeg tenker også over hvordan min mor var, hva jeg vil bringe videre, og hva jeg savnet i min oppvekst.
Men du må faktisk tenke på egene behov også. Dumt og lage masse utfordringer for seg selv. En sliten mamma er ikke alltid en god mamma.
F.eks samsoving er uaktuelt her ettersom at da får ikke jeg sove. Jeg er mye alene,så leggerutiner måtte inn tidlig så jeg fikk pusterom på kvelden. Det er ting jeg har behov for,for å kunne være en best mulig mamma

 

[Miipbiip]

Jeg tror ikke det er noe fasit svar på hva som er riktig, alle barn er forskjellige.
Førstemann lå på eget rom, vi har aldri samsovet, aldri brukt skrikekurer. Jeg har ikke løpt bort til henne med en gang hun har laget en liten lyd, men har heller aldri latt henne ligge å skrike.
hun ble båret når hun trengte det.

Nestemann blir liggende på rom med oss, da vi ikke har flere rom å ta av. Men det blir fortsatt ikke noe samsoving.
Nestemann kan bli totalt ulik storesøster, så jeg aner ikke hva jeg gjør denne gangen. Storesøster sov hele netter fra hun var tre uker, ikke sikkert lillebror gjør det. Kanskje samsoving plutselig blir aktuelt alikevel..

Trassalderen er vi midt oppi nå, og jeg gleder meg til den går over Og gruer meg til nestemann sin. Og trassen som kommer i puberten

 

[Klaramor]

Det beste er nok å ikke planlegge så mye bedre å heller ta det som det kommer å ikke stresse med det! Da har du og bebisen det aller best!

 

[Klaramor]

Og, vil også legge til her at det ikke er noe som heter trassalder har en gutt på snart 3 og har hele tiden tenkt at han er i sin beste trassalder- helt til jeg leste denne! Fantastisk godt skrevet og man kjenner seg veldig godt igjen! anbefales å lese for alle kommende mødre på det varmeste!

http://m.db.no/2012/11/23/magasinet/jesper_juul/barn/familie/24514374/?www=1

 

[Lucky#1]

Og, vil også legge til her at det ikke er noe som heter trassalder har en gutt på snart 3 og har hele tiden tenkt at han er i sin beste trassalder- helt til jeg leste denne! Fantastisk godt skrevet og man kjenner seg veldig godt igjen! anbefales å lese for alle kommende mødre på det varmeste!

http://m.db.no/2012/11/23/magasinet/jesper_juul/barn/familie/24514374/?www=1

Jeg reagerer også litt når jeg hører ordet "trass". Jeg ser på det som en ny fase hvor barnet blir mer selvstendig og vil klare ting selv. Det kan sikkert være slitsomt for mange da det kan komme overraskende på og at man ikke helt vet hvordan man skal håndtere det. Men jeg føler likevel innstillingen man går inn i det hele med er viktig for å bestemme utfallet og hvor frustrert man blir som forelder.

 

[svizzrulla]

Her kommer det til å bli litt samsoving så lenge jeg ammer. Han blir lagt i egen seng om natten men om det er mye nattamming får han bare ligge inntil meg. Men målet er at han skal lære seg å sove i sin seng.
oppdragelse kan ikke bestemmes men må finnes ut av i takt med at barnet vokser.
Jeg hadde mange regler på hva jeg aldri skulle gjøre med mitt barn, men de reglene eksisterer ikke lenger nå! Hehe

 

[Lucky#1]

Det beste er nok å ikke planlegge så mye bedre å heller ta det som det kommer å ikke stresse med det! Da har du og bebisen det aller best!

Det er mulig det, men når jeg venter min første har jeg vært nysgjerrig på hva jeg vil oppnå som mor, og hvilket utgangspunkt jeg vil ha. Og personlig føler jeg at tilknytningsomsorg virker som noe både jeg og barnet vil ha glede av.

 

[Lucky#1]

Her kommer det til å bli litt samsoving så lenge jeg ammer. Han blir lagt i egen seng om natten men om det er mye nattamming får han bare ligge inntil meg. Men målet er at han skal lære seg å sove i sin seng.
oppdragelse kan ikke bestemmes men må finnes ut av i takt med at barnet vokser.
Jeg hadde mange regler på hva jeg aldri skulle gjøre med mitt barn, men de reglene eksisterer ikke lenger nå! Hehe

Samsoving kan også defineres som søvnig på samme rom. Jeg tror det er viktig for et barn- fra naturens side å vite at de alltid er velkomne hos foreldrene, uansett om det er natt eller dag.

Mye mulig at man ikke kan fastsette en mal på hvordan oppdragelsen blir, men for min del hjelper det å se for seg et utgangspunkt med hvilke verdier man vil ha fokus på og hva som er barnets beste ifølge seg selv.

 

[Lucky#1]

Jeg vil respondere på gråt med en gang, men ser jeg at alt er i orden (tørr bleie, mett, rapa) vil jeg la barnet gråte litt. LITT, dvs kanskje toppen fem minutter.. Vi skal ikke sove sammen og jeg skal ikke bestandig bære barnet til stillhet. Barnet vil ligge på vårt rom i begynnelsen, men det er bare fordi hans rom ikke er ferdig. Jeg har ikke troen på at barn skal skrike seg i søvn- om de gråter er det kanskje en begrunnelse for hvorfor de gråter.. Trassalderen kommer forskjellig på hvert barn føler jeg. Her har det ikke vært noe spesielt "trassalder". Vi er uenige, men vi er flinke til å finne løsninger sammen. Jeg forklarer barna hvorfor jeg sier nei (evt) slik at de forstår. Jeg tror ikke det er noen rett måte å oppdra barna sine på. Jeg tror bare du må finne den løsningen som passer deg ;-)

Hva med behov for nærhet? Jeg synes ikke det er naturlig å la barnet ligge å gråte alene, og det bestrider i allefall min natur. Jeg lever i hvertfall i den tro at selv om man hører mye forskjellig er det alltid en grunn til at barnet gråter, og da vil i allefall jeg som mor forsøke å møte det behovet uansett om alt i prinsippet skulle være i orden. Dette endrer seg jo i takt med at barnet vokser og opplever nye følelser som sinne og argesjon, og da må man møte "utfordringen" på en annen måte.

Men ja, dette med oppdragelse og foreldreskap er en reise jeg gleder meg til å sette ut på

 

[Katta]

Dette har jeg tenkt mye på, men tenker at man til syvende og sist må tilpasse det til barnet - alle barn er forskjellige, og krever ulik oppdragelse. Samtidig vil jeg ha et tydelig fokus på at barnet skal oppleve meg som en trygg og tydelig base i livet sitt, der de etterhvert vil tørre å slippe taket litt, og å utfordre meg litt på hvem som bestemmer. Det handler jo om å finne sin identitet, og jeg tror det er enklere for barn som vet at de er elska uansett.

 

[Lucky#1]

Jeg er enig i mye, men tenker at sånt er nesten umulig å planlegge.
Oppdragelsen må tilpasses barnets behov.
Enkelte barn har behov for trygge,faste rammer og gode rutiner. Og vil derfor respondere utrolig negativt på en sånn type "fri" oppdragelse.
Jeg har fokus på at min oppgave er og gi barna mine nok "verktøy" til og mestre og lykkes i resten av livet Jeg vet hva som har fungert og ikke hos datteren min. Hun som kommer nå kan være helt forskjellig og er ikke sikkert at den type oppdragelse vil passe for henne i det hele tatt.
Jeg tenker også over hvordan min mor var, hva jeg vil bringe videre, og hva jeg savnet i min oppvekst.
Men du må faktisk tenke på egene behov også. Dumt og lage masse utfordringer for seg selv. En sliten mamma er ikke alltid en god mamma.
F.eks samsoving er uaktuelt her ettersom at da får ikke jeg sove. Jeg er mye alene,så leggerutiner måtte inn tidlig så jeg fikk pusterom på kvelden. Det er ting jeg har behov for,for å kunne være en best mulig mamma

Hva definerer du som fri oppdragelse? Jeg oppfatter i allefall at tilknytningsomsorgens mål er å gi barnet nettop trygge, faste rammer og gode rutiner som gir barnet verktøy til å stole på seg selv og møte verdens utfordringer. Det er sikkert mange måter å gjøre det på.

Forskning har vist at foreldre som virkelig forsøker å innføre søvnrutiner helt fra starten bruker minst like lang tid som de som lar barnet styre dette selv. Tross alt har barnet kun hatt korte søvnperioder i magen, og det tar ofte tid å klare å sove igjennom natten, selv om alle barn er forskjellige også her.

 

[Miipbiip]

Vi kaller det for trassalder vi, selvom vi er vel vitende om at det ikke er trass, eller noe barnet gjør på pur f
Slitsomt som søren, men det er bare en periode. Alle barn er forskjellige, og denne perioden vil nok også variere fra barn til barn. Vi har et ekstremt viljesterkt barn, veldig sta og veldig selvstendig. Så da blir det jo litt krøll da, når hun ikke klarer eller får lov til å gjøre alt hun vil.

Med en sliten gravid mor, så kræsjer vi kanskje litt oftere med uenighetene. Men det går mer på å få henne til å spise mat, at tennene skal pusses før senga, at hun ikke kan gå ut barbeint midt på vinteren.
Andre kamper kan jeg gjerne tape, uten at hun vet at hun har vunnet. Feks hvordan jakke som skal på, at hun vil ha på forskjellige sokker, at det var feil bilde på bleia. Hun tester grenser, hun tester oss og hun tester seg selv.

Men det er fascinerende å se hvordan en liten ting kan få den lille søte jenta til å bli så forandra i humør og oppførsel.

Vi er i trassalderen vi, og jeg vet den kommer igjen. Vi har en 16 åring boende hos oss, og han er jaggu prikk lik jenta mi på snart 3 år for tida (og jeg er vel i trassen ca en gang i mnd når jeg ikke er gravid)


Som jeg skreiv i forrige innlegg, jeg syns den epoken er kjempe slitsom, kjempe tøff og jeg har ofte følt meg motløs når det har stått på som verst. Men jeg vet at det går over, og jeg vet at hun bare blir kjent med seg selv. Og det er kanskje nå vi blir kjent med oss selv som foreldre også...

 

[Nilen]

Hva definerer du som fri oppdragelse? Jeg oppfatter i allefall at tilknytningsomsorgens mål er å gi barnet nettop trygge, faste rammer og gode rutiner som gir barnet verktøy til å stole på seg selv og møte verdens utfordringer. Det er sikkert mange måter å gjøre det på.

Forskning har vist at foreldre som virkelig forsøker å innføre søvnrutiner helt fra starten bruker minst like lang tid som de som lar barnet styre dette selv. Tross alt har barnet kun hatt korte søvnperioder i magen, og det tar ofte tid å klare å sove igjennom natten, selv om alle barn er forskjellige også her.

Jeg har et godt eksempel på akkurat det. Er nok derfor jeg blir litt engasjert
En bekjent av meg hadde planen klar når de fikk barn om at hun skulle bruke "tilknytningomsorg" (som hun hadde fått råd om fra sin mor) som oppdragelse. Barnet fikk gjøre akkurat som han ville, og fikk gjøre masse egne valg og de samsov på en madrass på gulvet. Hun var så opphengt i dette, at hun ikke klarte og se at barnet hennes hadde helt andre behov fra mammaen sin.
Han er i dag 8 år og en utrolig uoppdragen og stressa unge, med fryktelig mye angst og henger langt etter i utviklingen. Han har vært helt fortvilet når mamma ikke kan sove med han lenger. Han hadde hatt behov for en helt annen type oppdragelse. Det er fryktelig trist og se... Han har ingen sykdommer, det er rett og slett bare feil behov som ble ivaretatt.

Kan godt hende at forskningen sier det, men da er vi et unntakstilfelle Har aldri grått seg søvn for det.
Barnet mitt er ikke i stand til og styre dette selv, det er vel derfor barn har foreldre til og hjelpe dem!
Det virker vel heller motsatt at de skal få velge selv, må være belastende for et lite barn.

Mamma vet best mener jeg

En trygg,god, sterk, klok mor og far. Som vet det beste for deg, og hjelper deg med og gjøre nødvendige valg, og setter nødvendige grenser, gir oppmuntring, stimuli og ros er vel det barnet trenger. Hvordan barnet føler at det får dette, eller hvordan du velger og gi dette er vel opp til hver enkelt.

Og lese seg opp til en hvis type oppdragelse tror jeg bortkastet, og gjøre seg noen tanker derimot er lurt. Men alle barn er forskjellige. Jeg vet at mye av det jeg "bruker" ikke ville fungert på f.eks naboens sitt barn og omvendt.

Det er klart at et spebarn er noe annet. Jeg tenker litt lenger
Men det er noe helt annet inni magen enn det det er her ute, og overgangen bør jo ikke være for brå, men det er også vår oppgave og hjelpe dem og tilpasse seg livet her ute.

Dette er noe man kan diskutere i evigheter, for oppdragelse er et vanskelig tema ettersom ALT er individuelt. Jeg møter dette barnet helt åpensinnet, og gleder meg til og bli kjent med hverandre og utvikle oss sammen!

 

[Klaramor]

Jeg reagerer også litt når jeg hører ordet "trass". Jeg ser på det som en ny fase hvor barnet blir mer selvstendig og vil klare ting selv. Det kan sikkert være slitsomt for mange da det kan komme overraskende på og at man ikke helt vet hvordan man skal håndtere det. Men jeg føler likevel innstillingen man går inn i det hele med er viktig for å bestemme utfallet og hvor frustrert man blir som forelder.

Denne er også fin å lese når det gjelder denne "trassalderen"! Tanker til en 2 åring

http://barnehage.no/pedagogikk/2015/01/en-stille-bonn-fra-en-toaring/

Jeg tror det er viktig å kjenne på det som er rett for deg. Vi har alle et naturlig morsinstinkt og hvis du ikke lar deg styre av alle andres erfaringer og holdninger vil du sikkert finne ut hva som er riktig for deg og barnet ditt!
Jeg hørte alt for mye på andre rundt meg da jeg fikk gutten min. Mange ting jeg nå tenker jeg kunne gjort andeledes hvis jeg bare hadde vært i litt bedre kontakt med meg selv! Denne gangen skal jeg prøve å følge mitt eget hjerte og hva som føler riktig! For innerst inne så vet jeg jo hva som er riktig!

 

[Cosacita]

Jeg er enig i mye, men tenker at sånt er nesten umulig å planlegge.
Oppdragelsen må tilpasses barnets behov.
Enkelte barn har behov for trygge,faste rammer og gode rutiner. Og vil derfor respondere utrolig negativt på en sånn type "fri" oppdragelse.
Jeg har fokus på at min oppgave er og gi barna mine nok "verktøy" til og mestre og lykkes i resten av livet Jeg vet hva som har fungert og ikke hos datteren min. Hun som kommer nå kan være helt forskjellig og er ikke sikkert at den type oppdragelse vil passe for henne i det hele tatt.
Jeg tenker også over hvordan min mor var, hva jeg vil bringe videre, og hva jeg savnet i min oppvekst.
Men du må faktisk tenke på egene behov også. Dumt og lage masse utfordringer for seg selv. En sliten mamma er ikke alltid en god mamma.
F.eks samsoving er uaktuelt her ettersom at da får ikke jeg sove. Jeg er mye alene,så leggerutiner måtte inn tidlig så jeg fikk pusterom på kvelden. Det er ting jeg har behov for,for å kunne være en best mulig mamma

Enig i mye her!

Men jeg kommer nok til å samsove litt med babyen. Det gjorde jeg i de første ukene etter fødsel sist og det funket bra for meg og babyen. Fikk ikke problemer med søvn osv. Å venne babyen til sin egen seng skjer etterhvert. Jeg har lært at enkelte ting må man bare ta det som det kommer. Se an hva babyen trenger.

Og det er forskjell på sutring og gråt. Sutrer babyen og du griper inn med én gang kan det hende en ødelegger innsovningen, og babyen får ikke roen den trenger. Eskalerer det til gråt bør en respondere. Joda, "alle" behov kan være dekket, som mat, bleie, luften er ute, men fordi du har kost MASSE med babyen tidligere på dagen kan det hende at den trenger det da også. Babyen husker ikke hva som skjedde for to timer siden, den lever i nuet.

Babyer er slitsomme, men hvem har noen gang sagt at de ikke er det? Jeg lever etter det at en baby kan ikke skjemmes bort. En kan prøve litt tips og triks for å gjøre det litt bedre for seg selv, men går det ikke, så går det ikke. Skrikekur bør en holde seg langt unna.

 

[Cosacita]

Jeg hørte alt for mye på andre rundt meg da jeg fikk gutten min. Mange ting jeg nå tenker jeg kunne gjort andeledes hvis jeg bare hadde vært i litt bedre kontakt med meg selv! Denne gangen skal jeg prøve å følge mitt eget hjerte og hva som føler riktig! For innerst inne så vet jeg jo hva som er riktig!

Jeg også! Andres meninger ødela mye av de første månedene sist, men nå har jeg erfaring og denne gangen skal det bli andre boller!