Alt føles håpløst. Flere rundt som har annonsert babyer på vei
like gamle som meg, i familien.. også er det meg da, ingen spire eller noe håp.Er ikke lenge til for samtale, men jeg blir ikke spesielt beroliget av det heller
Ikke går det særlig bra med skole heller, mistet all motivasjon etter at eksamen gikk i tusen knas, så jeg stryker nok dette faget og må ta det på nytt. Mest av alt vil jeg prøve noe annet, økonomi eller noe sånt.. Føler at jeg kanskje tok barnehagelærer pga eget barneønske..
På den lyse siden begynner det å bli klart til å pyntes til jul; vi har kjøpt tre(plast, allergi) og masse kuler, pynt og stæsj.
Jeg er vanligvis skikkelig grinch, men i år gleder jeg meg til å feire jul alene med samboeren og onkelen min, for det er de to menneskene som jeg føler meg mest knyttet til i hverdagen
Det har blitt en alt for stor del av meg, og det kommer ikke til å bli bedre før ønsket er oppfylt, så vi får bare gønne på, og kanskje må jeg ta opp et fag eller to, men det blir nok verdt det til slutt.
ikke at det gjør meg noe uansett, jeg blir overlykkelig bare vi får en reell sjans til egne barn 
