Ja, første gang jeg bruker det, så ikke helt kjent med de enda. Men er vell sånn de funker jaEr det den som blinker ved høy fertilitet også har fast fjes ved el? Eller noe sånt? Skjønner du ble skuffa.. håper den kommer i morgen
Har sett flere før som får høy fertilitet I noen dager, så derfor jeg håpet det skulle dukket opp nå.. Men, det er vell like individuelt som med alt annet, og kanskje får jeg bare peak og ingen høy. Får smøre meg med tålmodighet og bare se hva som skjer egentlig.
Nesten på samme syklusdag som deg (CD 14), negative tester foreløpig her og. Den der lilla du bruker har jeg brukt tidligere og, blir dyrt i lengden ja, hvertfall når man ikke kan kjøpe pinner til den, men må kjøpe ny pakke hver gangCD15 - Ingen el
Det ble hvertfall ikke eggløsning i dag
Vis vedlegget 417510
Jeg har sett tegn på at el nærmer seg, men det gjorde jeg innimellom sist syklus som ble på 50 dager og. Så vet jeg ikke kan legge for mye i det.
Vet at det er individuelt hvor lenge man får høy fertilitet og smilefjes på disse testene, så prøver å ikke henge meg opp i det. Men for øyeblikket kan det virke som det er minst 4-5 dager til el utifra beskrivelsen om testen. Vurderer å gå over til å teste med den hver tredje dag nå så lenge jeg ikke får positiv strimmeltest. Så får jeg spart de enda litt mer, i tilfelle syklusen skulle bli veldig lang.
Vis vedlegget 417511
Selv hadde jeg gjerne 3-4 dager med blinkende smiley før den ble fast. Litt gøy test siden den kan gi forvarsel i god tid, men dyrt i lengden 
Krysser fingrene for at det snur snart 
Æsj,kom igjen da,kroppen!CD15 - Ingen el
Det ble hvertfall ikke eggløsning i dag
Vis vedlegget 417510
Jeg har sett tegn på at el nærmer seg, men det gjorde jeg innimellom sist syklus som ble på 50 dager og. Så vet jeg ikke kan legge for mye i det.
Vet at det er individuelt hvor lenge man får høy fertilitet og smilefjes på disse testene, så prøver å ikke henge meg opp i det. Men for øyeblikket kan det virke som det er minst 4-5 dager til el utifra beskrivelsen om testen. Vurderer å gå over til å teste med den hver tredje dag nå så lenge jeg ikke får positiv strimmeltest. Så får jeg spart de enda litt mer, i tilfelle syklusen skulle bli veldig lang.
Vis vedlegget 417511
Da ligger vi ganske likt i løypa per nå daNesten på samme syklusdag som deg (CD 14), negative tester foreløpig her og. Den der lilla du bruker har jeg brukt tidligere og, blir dyrt i lengden ja, hvertfall når man ikke kan kjøpe pinner til den, men må kjøpe ny pakke hver gang
Ja..Æsj,kom igjen da,kroppen!
Uff, ja, en blir skuffet over negativ test, forventet eller uforventetEttermiddagstesten er tatt. Litt utvannet urin, men føler ikke det gjør noe stor forskjell på utslaget. Jeg visste jo at den ville være negativ. Er det ikke rart? Selv når man vet utslaget, så blir man litt skuffa? Jeg hadde litt for høye forhåpninger om at el skulle være tilbake på CD15 som den så ofte har vært etter fødsel. Neste tanke var at kanskje den kommer rundt CD17/CD18, som den og har gjort et par ganger innimellom. Men, så er det CB digitaltestene som viser lav fertilitet, og som gjør det sannsynlig at el tidligst kommer innen CD20. Akkurat nå føles det veldig overveldende, vente i enda fem dager, minst. Kanskje mer.. Igjen..
Jeg klarte jo å finne roen igjen da el ikke dukka opp sist syklus. Så jeg håper at jeg gjør det denne gangen og. Hjelper nok å være tilbake i hverdag igjen imorgen, hvor alt går litt i ett. Da skal jeg forhåpentligvis ikke rekke å tenke så mye på det, og brått har en ny uke passert og kanskje er jeg litt klokere på hvor i løypa jeg er da.
Noen lyspunkter jeg ser med situasjonen er at jo lengre el drøyer, jo nærmere slutten av juli/august vil en potensiell termin være. Og det vil passe mye bedre med tanke på valpeplaner. Kommer el såpass sent som 6. november vil jeg være over i augusttermin, og høsttermin. Rekker også da sannsynligvis å delta i alle bryllupene vi har blitt invitert i, før en liten en melder sin ankomst. Det ville jo og vært veldig hyggelig. Så sånn sett er det ikke bare dumt med senere el.
Også må jeg si at jeg er litt ekstra takknemlig for forum når det er som det er. Jeg har et behov for å dele det vi står i, og snakke med andre i samme situasjon. Syns det er ukomfortabelt når venner venter på nyheten, jeg har nok med å håndtere egen venting. Og dette husker jeg fra sist, vi delte ikke det at vi prøvde med mange venner, kun en liten håndfull. Etterhvert som prøvingen dro ut i tid angret jeg på dette. Ingen av disse vennene spurte og gravde om åssen det gikk med prøvingen, heldigvis, men jeg visste jo at hver gang jeg pratet med dem/møtte dem at de håpet på gode nyheter, som jeg ikke kunne gi. Så nå har jeg delt det med vesentlig færre. Vi har jo delt med et par venner om at vi ønsker flere barn da, så sånn sett er det noe forventninger. Og det er et hyppig samtaleemne om hvilken aldersforskjell man ønsker. Og når jeg nevner at jeg syns 2,5-3,5år høres fint ut så får jeg jo høre at vi begynner å få dårlig tid da... Så jeg har ikke klart å unngå dette helt
jeg håper el dukker opp snart, men du er god som ser det positive i situasjonen. Det er ikke så mye en kan få gjort, så da er det bra å se på det slik 
Åh. Jeg vet hvordan du føler. Er kjipt med negativt, selvom man vet at den blir negativEttermiddagstesten er tatt. Litt utvannet urin, men føler ikke det gjør noe stor forskjell på utslaget. Jeg visste jo at den ville være negativ. Er det ikke rart? Selv når man vet utslaget, så blir man litt skuffa? Jeg hadde litt for høye forhåpninger om at el skulle være tilbake på CD15 som den så ofte har vært etter fødsel. Neste tanke var at kanskje den kommer rundt CD17/CD18, som den og har gjort et par ganger innimellom. Men, så er det CB digitaltestene som viser lav fertilitet, og som gjør det sannsynlig at el tidligst kommer innen CD20. Akkurat nå føles det veldig overveldende, vente i enda fem dager, minst. Kanskje mer.. Igjen..
Jeg klarte jo å finne roen igjen da el ikke dukka opp sist syklus. Så jeg håper at jeg gjør det denne gangen og. Hjelper nok å være tilbake i hverdag igjen imorgen, hvor alt går litt i ett. Da skal jeg forhåpentligvis ikke rekke å tenke så mye på det, og brått har en ny uke passert og kanskje er jeg litt klokere på hvor i løypa jeg er da.
Noen lyspunkter jeg ser med situasjonen er at jo lengre el drøyer, jo nærmere slutten av juli/august vil en potensiell termin være. Og det vil passe mye bedre med tanke på valpeplaner. Kommer el såpass sent som 6. november vil jeg være over i augusttermin, og høsttermin. Rekker også da sannsynligvis å delta i alle bryllupene vi har blitt invitert i, før en liten en melder sin ankomst. Det ville jo og vært veldig hyggelig. Så sånn sett er det ikke bare dumt med senere el.
Også må jeg si at jeg er litt ekstra takknemlig for forum når det er som det er. Jeg har et behov for å dele det vi står i, og snakke med andre i samme situasjon. Syns det er ukomfortabelt når venner venter på nyheten, jeg har nok med å håndtere egen venting. Og dette husker jeg fra sist, vi delte ikke det at vi prøvde med mange venner, kun en liten håndfull. Etterhvert som prøvingen dro ut i tid angret jeg på dette. Ingen av disse vennene spurte og gravde om åssen det gikk med prøvingen, heldigvis, men jeg visste jo at hver gang jeg pratet med dem/møtte dem at de håpet på gode nyheter, som jeg ikke kunne gi. Så nå har jeg delt det med vesentlig færre. Vi har jo delt med et par venner om at vi ønsker flere barn da, så sånn sett er det noe forventninger. Og det er et hyppig samtaleemne om hvilken aldersforskjell man ønsker. Og når jeg nevner at jeg syns 2,5-3,5år høres fint ut så får jeg jo høre at vi begynner å få dårlig tid da... Så jeg har ikke klart å unngå dette helt
Neimen nei! Den skulle jo ikke drøye den her syklusen... Håper den cb-testeren tar feil og at det ikke er så lenge til allikevel. Vet ikke hvor mye den må ha for å slå ut? Hvordan pleier nivåene dine å være? Går de fra lav til topp raskt? For da kan jo el plutselig komme en av disse dagene allikevel. Jeg vet jeg griper etter halmstrå her men vil sååå gjerne at du skal slippe å gå og vente og vente igjen. Er så grusomt! Man blir jo så skuffaEttermiddagstesten er tatt. Litt utvannet urin, men føler ikke det gjør noe stor forskjell på utslaget. Jeg visste jo at den ville være negativ. Er det ikke rart? Selv når man vet utslaget, så blir man litt skuffa? Jeg hadde litt for høye forhåpninger om at el skulle være tilbake på CD15 som den så ofte har vært etter fødsel. Neste tanke var at kanskje den kommer rundt CD17/CD18, som den og har gjort et par ganger innimellom. Men, så er det CB digitaltestene som viser lav fertilitet, og som gjør det sannsynlig at el tidligst kommer innen CD20. Akkurat nå føles det veldig overveldende, vente i enda fem dager, minst. Kanskje mer.. Igjen..
Jeg klarte jo å finne roen igjen da el ikke dukka opp sist syklus. Så jeg håper at jeg gjør det denne gangen og. Hjelper nok å være tilbake i hverdag igjen imorgen, hvor alt går litt i ett. Da skal jeg forhåpentligvis ikke rekke å tenke så mye på det, og brått har en ny uke passert og kanskje er jeg litt klokere på hvor i løypa jeg er da.
Noen lyspunkter jeg ser med situasjonen er at jo lengre el drøyer, jo nærmere slutten av juli/august vil en potensiell termin være. Og det vil passe mye bedre med tanke på valpeplaner. Kommer el såpass sent som 6. november vil jeg være over i augusttermin, og høsttermin. Rekker også da sannsynligvis å delta i alle bryllupene vi har blitt invitert i, før en liten en melder sin ankomst. Det ville jo og vært veldig hyggelig. Så sånn sett er det ikke bare dumt med senere el.
Også må jeg si at jeg er litt ekstra takknemlig for forum når det er som det er. Jeg har et behov for å dele det vi står i, og snakke med andre i samme situasjon. Syns det er ukomfortabelt når venner venter på nyheten, jeg har nok med å håndtere egen venting. Og dette husker jeg fra sist, vi delte ikke det at vi prøvde med mange venner, kun en liten håndfull. Etterhvert som prøvingen dro ut i tid angret jeg på dette. Ingen av disse vennene spurte og gravde om åssen det gikk med prøvingen, heldigvis, men jeg visste jo at hver gang jeg pratet med dem/møtte dem at de håpet på gode nyheter, som jeg ikke kunne gi. Så nå har jeg delt det med vesentlig færre. Vi har jo delt med et par venner om at vi ønsker flere barn da, så sånn sett er det noe forventninger. Og det er et hyppig samtaleemne om hvilken aldersforskjell man ønsker. Og når jeg nevner at jeg syns 2,5-3,5år høres fint ut så får jeg jo høre at vi begynner å få dårlig tid da... Så jeg har ikke klart å unngå dette helt
føler også på det å dele med venner og familie, føler det nesten blir som å invitere de med inn på soverommet når de vet om jeg har fått mensen eller ikke... Og nå som det nesten har tatt et år og, med mist etter mist så føler jeg på det om folk da tenker at det er meg det er noe feil med. Så nei, bedre her inne hvor alle er i samme båt og forstår hverandre på en helt unik måte. 
jeg håper virkelig virkelig el kommer nå straks for deg. Kom igjen kroppen! Heia heia!! 
Prøver å se det positive i det ja, for som du sier, jeg får ikke gjort noe med det. Men, det negative får veldig stor plass altså, prøver å snu det, men det er ikke lett..Uff, ja, en blir skuffet over negativ test, forventet eller uforventet
Jeg skjønner hva du mener med dette med å dele med venner. Her er det kun bestevenninnen min som vet, og hun vet at jeg deler så fort det skjer noe. Så hun spør ikke
Ja, ikke sant.. Klarer ikke å stenge av følelsene..Åh. Jeg vet hvordan du føler. Er kjipt med negativt, selvom man vet at den blir negativ
Veldig godt å ha forumet! Hjelper på med masse tanker. Jeg er derimot veldig åpen. Men for meg er det terapi, men det er svært få av de som kan relatere seg til det man går igjennom
Det er, som du skriver, mye god terapi i å dele og prate med andre. Også må man bare finne ut den formen som passer en selv best
Jaa, ikke sant! Det er virkelig baksiden ved å prøve å være positiv. Har jo overbevist meg selv helt om at når eggløsningen bare kom så ville alt være tilbake til normalen. Føler det ble et slag i trynet når det ikke ble sånnNeimen nei! Den skulle jo ikke drøye den her syklusen... Håper den cb-testeren tar feil og at det ikke er så lenge til allikevel. Vet ikke hvor mye den må ha for å slå ut? Hvordan pleier nivåene dine å være? Går de fra lav til topp raskt? For da kan jo el plutselig komme en av disse dagene allikevel. Jeg vet jeg griper etter halmstrå her men vil sååå gjerne at du skal slippe å gå og vente og vente igjen. Er så grusomt! Man blir jo så skuffa
Det er veldig godt med forumet ja
De føler nok kanskje med dere, men avogtil kan denne medfølelse føles så vond. Nei, da er det absolutt godt å ha forum hvor det finnes flere som ønsker det samme, selvom man alle har ulik reise for å nå målet så er det mye god støtte i det 
Ja, det du sier der, er det mye sant med. At å møte medfølelse hele tiden kan være for tøft. Jeg husker en gang, noen dager etter pappa døde, og jeg leverte minsten i bhg. Da jeg kom ut igjen, så møtte jeg ei jeg gikk mye med før. Hun kondolerte meg, og jeg slo blikket ned og bare gikk. Jeg skrev til henne etterpå og beklaget meg, men at jeg ikke taklet medfølelse akkurat da. Full forståelse for det fra hennes kant.Jaa, ikke sant! Det er virkelig baksiden ved å prøve å være positiv. Har jo overbevist meg selv helt om at når eggløsningen bare kom så ville alt være tilbake til normalen. Føler det ble et slag i trynet når det ikke ble sånn
Tja, det er ikke så godt å si. Har ikke testet ordentlig etter el siden fødsel, har ikke trengt det når syklusen har vært så regelmessig. Før hadde jeg typisk positiv test 1-2 dager. Men de advancedtestene ser etter både økning i østrogen og lh, så tror den slår ut først på økning i østrogen. Hvis jeg bare klarer å overbevise meg selv at el nå avventer til cd35-40 vil jeg nok få det bedre med meg selv. Husker jo jeg skrev bare forrige uke at jeg hadde det ganske bra, siden ingenting skulle skje med det første uansett. Så hvis jeg bare hadde visst at det er en god stund til el så hadde jeg sikkert roet meg med det. Men nå vet jeg jo ikke. Kommer det på cd 20, eller cd40? hvem vet...
Haha, ja, jeg og føler litt det. Det føles for meg som noe som er ganske privat. Er det mange som har visst om graviditetene? Jeg har mest lyst til å holde en eventuelt positiv test for oss selv fram til otul. Det jeg har opplevd av vonde ting i livet har vært delt med mange, av naturlige årsaker, men det har lært meg at jeg liker best å prosessere ting som er leit for meg selv og dele med de jeg har behov for å snakke med. Utover det har det for meg vært stor verdi i de som ikke vet og eventuelt oppfører seg som ellers, slik at tiden med dem har vært normal og en pause fra det vonde. Ikke bli møtt med triste øyne i hver mulig setting og trøstende ord. Vell ment såklart, og hyggelig at folk bryr seg, men for meg tøft å håndtere. Men der er man så ulike, er veldig ulikt hvilke behov man har.
Og jeg tror ingen tenker det er noe feil med deg altså
Kjenner igjen den situasjonenJa, det du sier der, er det mye sant med. At å møte medfølelse hele tiden kan være for tøft. Jeg husker en gang, noen dager etter pappa døde, og jeg leverte minsten i bhg. Da jeg kom ut igjen, så møtte jeg ei jeg gikk mye med før. Hun kondolerte meg, og jeg slo blikket ned og bare gikk. Jeg skrev til henne etterpå og beklaget meg, men at jeg ikke taklet medfølelse akkurat da. Full forståelse for det fra hennes kant.
Ingenting er galt, om man velger å være åpen om at man prøver eller holder det for seg selv
Har følt det litt vondt når jeg ikke helt har håndtert og gitt et normalt svar. Men ja, av og til er man i en setting med seg selv hvor man egentlig ikke er helt mottakelig for noen form for oppmerksomhet rundt det som er vondt..
Jeg var ikke mottakelig for noe som helst oppmerksomhet, jeg ville helst grave meg ned, være usynlig. Derfor reagerte jeg slik. Men ikke lett for de rundt å viteKjenner igjen den situasjonen
Så enig, man må få velge den taktikken som er rett for seg
(jeg tenker veldig mye på henne for tiden. Svigermor er venninne med moren hennes, og svigermor fortalte at moren har fått ALS. Jeg får så vondt av henne!!)
Ser den! Er jo nesten umulig å ikke skape seg forventninger, og når de ikke blir møtt så er det lett å bli skuffa.Jaa, ikke sant! Det er virkelig baksiden ved å prøve å være positiv. Har jo overbevist meg selv helt om at når eggløsningen bare kom så ville alt være tilbake til normalen. Føler det ble et slag i trynet når det ikke ble sånn
Tja, det er ikke så godt å si. Har ikke testet ordentlig etter el siden fødsel, har ikke trengt det når syklusen har vært så regelmessig. Før hadde jeg typisk positiv test 1-2 dager. Men de advancedtestene ser etter både økning i østrogen og lh, så tror den slår ut først på økning i østrogen. Hvis jeg bare klarer å overbevise meg selv at el nå avventer til cd35-40 vil jeg nok få det bedre med meg selv. Husker jo jeg skrev bare forrige uke at jeg hadde det ganske bra, siden ingenting skulle skje med det første uansett. Så hvis jeg bare hadde visst at det er en god stund til el så hadde jeg sikkert roet meg med det. Men nå vet jeg jo ikke. Kommer det på cd 20, eller cd40? hvem vet...
Haha, ja, jeg og føler litt det. Det føles for meg som noe som er ganske privat. Er det mange som har visst om graviditetene? Jeg har mest lyst til å holde en eventuelt positiv test for oss selv fram til otul. Det jeg har opplevd av vonde ting i livet har vært delt med mange, av naturlige årsaker, men det har lært meg at jeg liker best å prosessere ting som er leit for meg selv og dele med de jeg har behov for å snakke med. Utover det har det for meg vært stor verdi i de som ikke vet og eventuelt oppfører seg som ellers, slik at tiden med dem har vært normal og en pause fra det vonde. Ikke bli møtt med triste øyne i hver mulig setting og trøstende ord. Vell ment såklart, og hyggelig at folk bryr seg, men for meg tøft å håndtere. Men der er man så ulike, er veldig ulikt hvilke behov man har.
Og jeg tror ingen tenker det er noe feil med deg altså
man blir ganske sterk mentalt da av å drive på med det her også helt enig at hver og én må gjøre det på den måten som er best for en selv og at alt er like greit. Haha vi skravler en del vi, blir alltid så lange meldinger til deg 
Nei, det skjønner jeg godtJeg var ikke mottakelig for noe som helst oppmerksomhet, jeg ville helst grave meg ned, være usynlig. Derfor reagerte jeg slik. Men ikke lett for de rundt å vite
ForferdeligNei, det skjønner jeg godt
Huff, så leit.. Det er en tøff beskjed å få. Får håpe det går bra med dem, forholdene tatt i betrakning.
Prøving = Mental treningSer den! Er jo nesten umulig å ikke skape seg forventninger, og når de ikke blir møtt så er det lett å bli skuffa.
Ahaa, ja nei da blir det litt vanskeligere å forutsi... Høres ut som en lur plan å overbevise seg om det, så blir kanskje skuffelsen mindre om det drøyer, eller gleden større om den kommer før
Ja enig i at det er ganske privat. Siden vi nesten var i uke 12 og hadde sett hjerteslag osv med graviditet nr.2 i år (ikke telt med datteren min da altså), så følte vi oss trygge nok til å fortelle det til de aller nærmeste, altså våre foreldre og søsken på begge sider. Og ei venninne av meg. Og så mistet vi den jo rett etterpå... Var mye komplikasjoner med den, ekstreme blødninger, sykehusinnleggelse, utskrapning osv. så de ble jo ganske engasjert. Så var vi gravide igjen og da skjønte de det jo så selv siden jeg plutselig ikke ville ha vin osv. Og iom at mine svigerforeldre er spanske så føler jeg nå at det her er knyttet litt skam fortsatt til det å miste som kvinne (de spør en del spørsmål som gir meg følelsen av det). Så skulle ønske at de ikke visste, selvom de er veldig støttende og snille også altså. Min familie har ikke vært støttende i det hele tatt. Tror vi kommer å gjøre som du neste gang og holde det for oss selv frem til otul. Jeg har alltid vært en veldig åpen person, men har lært med tiden at det ikke alltid er like lett for meg selv. At folk mener godt, men ofte så har jeg lyst til å legge bak meg eller glemme de vonde tingene og bare kose meg når jeg er med venner, men når ting først er fortalt så føler jeg det er umulig å gå tilbake til det. Så veldig enig med deg i å gjøre det sånn, for min del
Såååå takknemlig for forumet!!
Faktisk litt fysisk trening innblandet og! Alt i en pakke 
Er ikke så kjent med spansk kultur, så visste ikke at det var slik der. Det er utrolig vondt da, og skjønner at det er sårt for deg når de gir deg den følelsen... Godt de prøver å være støttende, men veldig forståelig at det hadde føltes bedre om de ikke visste og dermed ikke engasjerte seg i det.. Og så utrolig leit at familien din ikke er støttende. Syns det er inspirerende hvordan du håndterer dette, det høres ut som det er flere ting i denne situasjonen som enhver ville opplevd som tøft. Inspirerende åssen du håndterer alt og klarer å se framover 