Termin etter senabort

[Moderator Amalie]

I dag er termindato, og det er en rar og vond følelse. Merkelig nok er det mye vondere hver måned den 20, som er fødselsdato. Tror kroppen husker mye. Jeg har ferie og mannen har tatt fri, mens morfar henter mini i barnehagen så vi får litt fred på ettermiddagen i dag. Har bestilt oss tillegg på navnesmykker (fra An-Magritt, pilbue.no-anbefales! super service og nydelig håndverk), så vi får med lillebror på dem i tillegg til mini sitt navn. Etterpå skal vi få levert hånd- og fotavtrykk til innramming, og så skal vi en tur på minnelunden til slutt. Har ingen planer utover det, men tenker det bare er godt å være sammen i dag. Vurderte en markering med familien, men orker ikke det-kanskje neste år er en bedre dato.

Er samtidig inne i pp1, selv om det løpet nok er kjørt denne måneden-det blir litt for tøft rett og slett. Så da satser vi på neste har en klump i magen i dag, men er merkelig rolig-på en måte er det godt å komme forbi denne datoen kjenner jeg, da kan det på sett og vis endelig avsluttes. En ting som er litt dumt, er at vi angrer på minnelund og skulle ønske vi hadde valgt gravsted. Men det valget blir kanskje lettere å takle etterhvert, hvem vet.

Sender deg en ekstra god klem i dag.

 

[Veivalsa]

I dag er termindato, og det er en rar og vond følelse. Merkelig nok er det mye vondere hver måned den 20, som er fødselsdato. Tror kroppen husker mye. Jeg har ferie og mannen har tatt fri, mens morfar henter mini i barnehagen så vi får litt fred på ettermiddagen i dag. Har bestilt oss tillegg på navnesmykker (fra An-Magritt, pilbue.no-anbefales! super service og nydelig håndverk), så vi får med lillebror på dem i tillegg til mini sitt navn. Etterpå skal vi få levert hånd- og fotavtrykk til innramming, og så skal vi en tur på minnelunden til slutt. Har ingen planer utover det, men tenker det bare er godt å være sammen i dag. Vurderte en markering med familien, men orker ikke det-kanskje neste år er en bedre dato.

Er samtidig inne i pp1, selv om det løpet nok er kjørt denne måneden-det blir litt for tøft rett og slett. Så da satser vi på neste har en klump i magen i dag, men er merkelig rolig-på en måte er det godt å komme forbi denne datoen kjenner jeg, da kan det på sett og vis endelig avsluttes. En ting som er litt dumt, er at vi angrer på minnelund og skulle ønske vi hadde valgt gravsted. Men det valget blir kanskje lettere å takle etterhvert, hvem vet.

Stor klem til deg [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Det er så definitivt en milepæl i sorgprosessen. Ønsker deg alt godt [emoji177][emoji272][emoji255]

 

[snippsnappsnuppa]

Stor klem til deg [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Det er så definitivt en milepæl i sorgprosessen. Ønsker deg alt godt [emoji177][emoji272][emoji255]

Tusen takk for det. Vet jo du har vært der også. I går var tungt, men vi fikk gjort alt det vi hadde tenkt; bestilt navnesmykker, vært på minnelunden med blomster og lys, levert fotavtrykk til innramming. Jeg hulka høyt både i blomsterbutikk og på galleri, de var nære på de bak disken og, heldigvis bedre i dag, nå Jan vi gå videre på en annen måte.

 

[Veivalsa]

Tusen takk for det. Vet jo du har vært der også. I går var tungt, men vi fikk gjort alt det vi hadde tenkt; bestilt navnesmykker, vært på minnelunden med blomster og lys, levert fotavtrykk til innramming. Jeg hulka høyt både i blomsterbutikk og på galleri, de var nære på de bak disken og, heldigvis bedre i dag, nå Jan vi gå videre på en annen måte.

Så fint å høre at det kjennes annerledes ut i dag på en positiv måte [emoji177][emoji177]

 

[Lille Lykke]

I dag er termindato, og det er en rar og vond følelse. Merkelig nok er det mye vondere hver måned den 20, som er fødselsdato. Tror kroppen husker mye. Jeg har ferie og mannen har tatt fri, mens morfar henter mini i barnehagen så vi får litt fred på ettermiddagen i dag. Har bestilt oss tillegg på navnesmykker (fra An-Magritt, pilbue.no-anbefales! super service og nydelig håndverk), så vi får med lillebror på dem i tillegg til mini sitt navn. Etterpå skal vi få levert hånd- og fotavtrykk til innramming, og så skal vi en tur på minnelunden til slutt. Har ingen planer utover det, men tenker det bare er godt å være sammen i dag. Vurderte en markering med familien, men orker ikke det-kanskje neste år er en bedre dato.

Er samtidig inne i pp1, selv om det løpet nok er kjørt denne måneden-det blir litt for tøft rett og slett. Så da satser vi på neste har en klump i magen i dag, men er merkelig rolig-på en måte er det godt å komme forbi denne datoen kjenner jeg, da kan det på sett og vis endelig avsluttes. En ting som er litt dumt, er at vi angrer på minnelund og skulle ønske vi hadde valgt gravsted. Men det valget blir kanskje lettere å takle etterhvert, hvem vet.

Det er tungt med slike datoer... 17.juni var et et år siden vi mistet vår skatt i uke 20. Samtidig er jeg høygravid nå. Vi besøkte minnelunden for noen dager siden - og det er første gang de andre barna våre er med i og med at minnelunden ligger veldig langt unna hjem. Det var FÆLT å gå derfra og "etterlate" henne, mens vi tok med oss de andre barna våre, inkludert lillebror i magen [emoji174]
For min del svinger det litt det valget om minnelund, selv nå etter et år. For første gang skulle jeg ønske vi i alle fall hadde henne mye nærmere oss. Samtidig er jo glad for at hun ligger på et veldig vakkert og fredfullt sted hvor hun ligger sammen med mange andre små skatter som forlot alt for tidlig [emoji171]

Og ellers så hjelper det godt på å lage et lite minnested hjemme. Vi har to tegninger av henne, foto av hånd- og fotavtrykk, stearinlys og en engleskulptur stående et sted i stua.

 

[snippsnappsnuppa]

Det er tungt med slike datoer... 17.juni var et et år siden vi mistet vår skatt i uke 20. Samtidig er jeg høygravid nå. Vi besøkte minnelunden for noen dager siden - og det er første gang de andre barna våre er med i og med at minnelunden ligger veldig langt unna hjem. Det var FÆLT å gå derfra og "etterlate" henne, mens vi tok med oss de andre barna våre, inkludert lillebror i magen [emoji174]
For min del svinger det litt det valget om minnelund, selv nå etter et år. For første gang skulle jeg ønske vi i alle fall hadde henne mye nærmere oss. Samtidig er jo glad for at hun ligger på et veldig vakkert og fredfullt sted hvor hun ligger sammen med mange andre små skatter som forlot alt for tidlig [emoji171]

Og ellers så hjelper det godt på å lage et lite minnested hjemme. Vi har to tegninger av henne, foto av hånd- og fotavtrykk, stearinlys og en engleskulptur stående et sted i stua.

Håper på å ha en liten neste år på samme tid, eller være gravid. Kjedelig å ha minnelund langt unna hjemmet, men som du sier så hjelper det med minnested hjemme. Det er veldig fint på minnelunden hos oss også, heldigvis-og så ligger det på vei til jobb så jeg kan gå innom på veien når vi flytter. Alltid like vondt å gå derfra, men godt å ha vært der på en måte.

 

[Eskimonika]

En tøff dag. Håper dere neste år kan ha med en baby også.
ta vare på deg selv.

 

[DenSomVenterPåNoeGodt]

Huff, det er så mange viktige og avgjørende ting man skal forholde seg til midt oppi sitt livs største traume at det skal noe til å holde tunga beint i munnen alltid og vite hva man vil, så føler med dere <3 Men om det kan være til noen trøst, så er det til å leve med det som blir også, selv om man helst ville hatt det annerledes. Dessverre får vi ikke øvd på disse beslutningsprosessene på forhånd og er helt avhengige av god veiledning der og da.

Min første reaksjon da jeg mistet englejenta, var å legge henne i felles barnelund (med felles minnestund som var en oppsamling de hadde fire ganger i året). Det hastet å ta en avgjørelse om vi skulle få bli med på den neste, snarlig forestående fellesminnestunden. På det tidspunktet hadde jeg bare en tanke i hodet, og det var å prøve å berge gutten som fremdeles levde i beste velgående inni meg, så det føltes maktpåliggende ikke å la seg bryte ned av sorgen. Jeg ble helt overveldet ved tanken på merarbeidet som fulgte med å skulle ordne alt ifbm. begravelsen selv midt oppi det hele. Dessuten trodde jeg at det ville bli veldig dyrt. Men etter at jeg hadde mistet englegutten min også, ble det plutselig veldig viktig at de to skulle få ligge sammen i en egen grav, og der var sykehuspresten til stor hjelp med delvis å ordne og ikke minst forklare alt det praktiske. Sist, men ikke minst fikk jeg vite av presten at Nav faktisk dekket alle kostnadene opptil en viss sum for barn under 18 år, også de som er dødfødt, og det kom som en svært positiv overraskelse. Det handlet i grunnen mye mer om anerkjennelsen av tapet og sorgen fra storsamfunnet enn selve pengene.

Men selv om jeg er sjeleglad for at jeg tok den avgjørelsen til slutt, ble det likevel mange flere ting å forholde seg til fra sykehussenga der jeg fremdeles ble behandlet for blodforgiftning og stort blodtap. Moren min ble buffer mellom meg og begravelsesbyrået; ellers hadde det nok ikke gått.

 

[DenSomVenterPåNoeGodt]

Men jeg skulle jo egentlig skrive om termindato, og det var utvilsomt en tung dag og veldig viktig milepæl for mitt vedkommende. Jeg hadde i utgangspunktet termin den 6. januar, men siden det var tvillinger, regnet alle med at de ville bli desemberbarn. Mao hadde jeg forberedt meg på barseltid i julen. Det ble derfor helt klin umulig å gå i de vanlige juleselskapene som om ingenting hadde hendt. Istedet hadde jeg søskenforsøk med fryseegg den 21. desember og tilbrakte julen med å ruge i ro og fred. Det føltes som det eneste meningsfulle jeg kunne gjøre og gjorde at jeg greide å komme meg gjennom høytiden på en fin måte, tross alt. Den 30. desember testet jeg positivt og følte meg full av optimisme og fremtidshåp som dempet litt av sorgen i hjertet, da jeg tente to lys og stjerneskudd på graven til de små nyttårsaften. Dessverre viste neste blodprøve 2. nyttårsdag at den nye spiren hadde takket for seg, og da termindatoen kom, hadde jeg blødd kraftig ett døgn allerede, så det ble markering uten det etterlengtede plasteret på såret likevel. Vi strødde de tørkede bladene som hadde ligget rundt kisten under minnestunden over graven, la på hvite roser og tente et nytt gravlys.

Jeg opplevde også at et vennepar av meg hadde termindato bare en drøy måned senere. Det tok lang tid før et felles vennepar av oss turte å fortelle meg om det, og det var først nå i sommer at jeg har turt å møte dem med dattereren, redd for min egen reaksjon.

 

[DenSomVenterPåNoeGodt]

Nå er termindatoen, 17. mai, snart over, og godt er det for det har vært en tung og vanskelig dag. Mye tyngre enn forventet, selv om vi var forberedt på at det ikke ville være noe hurrastemning. Tror at dette er nasjonaldagen har forsterket alt, for det hadde vært en kjip dag uansett med masse barn og familier over alt. I tillegg var det tre måneder siden hun ble født i forigårs. Litt mye med den merkedagen og termindato i samme uke. Men nå er det overstått. Håper livet blir litt lettere snart, er så lei av å være trist og barnløs og savne jenta mi [emoji173]️ og ikke minst at jeg kan være gravid igjen snart, et lite håp om en lysere framtid.

Jeg hadde også en kjip nasjonaldagsfeiring i år. Meldte meg i grunnen litt ut og satt inne med en venninne i finkjolen og så på tv og prøvde å spise og drikke litt godt for syns skyld. Hadde hatt så mange drømmer om tvillingenes første 17. mai, og hadde til og med kjøpt inn festantrekkene deres før den store katastrofen slo til. Det ble ikke mere feststemning av at jeg hadde brukt påsken på å spontanabortere i uke 8, fremdeles hadde småvondt og blødde, og skulle møte fastende på sykehuset neste dag for vurdering av utskrapning. Så jeg takket pent nei til flaggheising med naboene i hagen og påfølgende champagnefrokost på terrassen.

Men med ny termin den 7. mai neste år har jeg nå nytt håp om å ha et barn i armene til neste nasjonaldag <3

 

[Veivalsa]

Jeg hadde også en kjip nasjonaldagsfeiring i år. Meldte meg i grunnen litt ut og satt inne med en venninne i finkjolen og så på tv og prøvde å spise og drikke litt godt for syns skyld. Hadde hatt så mange drømmer om tvillingenes første 17. mai, og hadde til og med kjøpt inn festantrekkene deres før den store katastrofen slo til. Det ble ikke mere feststemning av at jeg hadde brukt påsken på å spontanabortere i uke 8, fremdeles hadde småvondt og blødde, og skulle møte fastende på sykehuset neste dag for vurdering av utskrapning. Så jeg takket pent nei til flaggheising med naboene i hagen og påfølgende champagnefrokost på terrassen.

Men med ny termin den 7. mai neste år har jeg nå nytt håp om å ha et barn i armene til neste nasjonaldag <3

Huff, så vondt Sånne merkedager og høytider er så mye verre når man er i sorg..
Gratulerer! Håper veldig at alt går bra med denne lille spiren, og at du har et lite nurk i armene 17. mai 2018
Jeg var visst faktisk gravid på nasjonaldagen, men det var for tidlig til at jeg visste noe. Har termin i slutten av januar, så ser ut til at det blir feiring med baby til neste år

 

[DenSomVenterPåNoeGodt]

Huff, så vondt Sånne merkedager og høytider er så mye verre når man er i sorg..
Gratulerer! Håper veldig at alt går bra med denne lille spiren, og at du har et lite nurk i armene 17. mai 2018 [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Jeg var visst faktisk gravid på nasjonaldagen, men det var for tidlig til at jeg visste noe. Har termin i slutten av januar, så ser ut til at det blir feiring med baby til neste år [emoji173]️

Så utrolig bra!