Tenker dere mye på fødsel?

Føler meg heldig, under forrige svangerskap var jeg ung og førstegangs, mange spurte meg om jeg gruet meg til fødsel, men jeg gjorde ikke det. Følte meg "dum" som ikke gruet meg, men jeg visste ikke hva jeg gikk til, så jeg forberedte meg på at det kom til å bli et rent h******. Heldigvis hadde jeg en lett fødsel, iallefall opplevde jeg det hele som mye mindre smertefullt og fryktelig som jeg trodde det kom til å bli. Og de gode opplevelsene og følelsene oppi det hele dekket glatt over det vonde. Så ser tilbake på det hele som en god opplevelse, sa til jordmødrene rett etter fødselen at jeg kunne gjort det samme igjen med en gang :-) Nå gleder jeg meg til fødsel nr. 2. Jeg vet den ikke trenger å bli lik den første, men når jeg ikke har "vett" til å grue meg, tror jeg det er bra, for ingenting blir bedre av å gå å bekymre seg. Det blir som det blir. Syns synd på dere som har hatt vonde fødselsopplevelser og/eller gruer dere mye til fødsel, det må være vondt å føle det slik! :-( Så er veldig takknemlig for at jeg slipper det! :-)
 
FruUndercover skrev:
Har fortrengt tanken på fødselen hele svangerskapet. Det har jo hele tiden vært så lenge til. Men nå kjenner jeg panikken tar meg.
Jeg gruer meg forferdelig mye. I de siste 2 svangerskapene har jeg gått til samtaler hos psyk.jordmor pga fødselsangst men har tenkt at pga fin og rask fødsel forrige gang hadde jeg ikke behov denne gang. Nå angrer jeg veldig!!

Sa til jordmor på fredag at nå håper jeg fødselen starter før panikken tar meg for vet at om jeg kommer dit hen at redselen tar over blir jeg helt ødelagt. Derfor skulle hun prøve hjelpe meg få igang fødselen med litt god stripping med tak i neste fredag. Men nå er jeg der... nå vil jeg ikke at fødselen skal starte. Nå er jeg redd. Ikke mest redd for smertene men har hatt en tanke og følelse hele svangerskapet om at noe kommer til å skje med baby. Har tross alt 4 friske flotte barn. Nå er det "min tur" og få et sykt barn med en komplisert fødsel. Har ikke måtte sy etter noen av fødslene mine (bortsett fra keisersnittet selvsagt) men nå trur jeg at jeg kommer til å rakne fra halsen til nakken :/ Drømmer hver natt at baby ikke puster, at baby er alvorlig sykt, at baby sitter fast og blir skadet umder fødsel osv. Er så trygt å ha den inni magen. Nå kan den bare forbli der i evig tid...
Klikk for å utvide …
Virker som vi tenker likt. Jeg er fryktelig redd mtp at jeg har to friske gutter fra før, uten komplikasjoner, og at det derfor ikke vil gå så bra denne gangen. Jeg tenker mye på at han kommer til å sitte fast, med skuldrene sine. Jeg er livredd for at det skal skje.
 
Trollveitja skrev:
Huff, det høres ikke særlig lett ut. Jeg klarer ikke å sette meg inn i dine sko, for min følelse er helt i den andre enden.

Jeg har tenkt mye og prøver å tenke så lite som mulig på det, for jeg blir gal av å vente. Det er 40 dager igjen til termin og jeg gleder meg alt for mye! Det er nesten grusomt hvor mye jeg gleder meg, blir litt på tuppa av å få maserier osv. Gleder meg mer og mer, enn om det var en gylden middelvei? Hverken glede eller grue seg? Tenker ofte på hvor lite normalt det er å glede seg så mye som jeg gjør, JM synes det er bare bra, men jeg blir jo litt smågal av ventingen..
Klikk for å utvide …
Sånn hadde jeg det med nr 1 og nr2, bare gleda meg til fødsel :) det er en god følelse, hold på den du!
 
Jeg har lenge følt at fødselen er så lenge til, men begynner nå å innse at det ikke er lenge til i det hele tatt :P Jeg gleder meg faktisk til fødselen, gleder meg til å se hva kroppen er i stand til og hva jeg tåler :) Gleder meg selvsagt aller mest til å få lille på brystet etterpå <3 Det jeg er redd for er om ting ikke går som det skal og at de tar babyen bort eller at det blir hastekeisersnitt.. Prøver å ikke tenke for mye på det i og med at det heldigvis ikke er normalen, men prøver å være forberedt på det verste :)
 
Tenkte mer før jeg fikk snakka med avd jordmor på sykehuset.
Gruer meg jo ennå og noen dager kjenner jeg panikken komme. Er mye tanker om hvordan jordmoren jeg får kommer til å være mot meg. Om de gjør slik som jeg ønsker i ønskebrevet mitt. Jeg vet i allefall at hvis jeg får ordentlig informasjon underveis så vil jeg bli roligere.
 
Gruer meg litt, men nå for tiden gleder jeg meg mest fordi jeg er så lei av å gå gravid egentlig. Men så er jeg også førstegangs, så vet heldigvis ikke hva som venter meg :)
 
Jeg kan ikke vente til selve fødselen!! Lever i håpet om at denne skal bli like bra som sist, nemlig. =)
Sist gikk jeg overtid, så var på syehuset og skulle bli satt i gang da det begynte å skje ting. Bor ca. 2 timer unna, så ofrer en del energi på å tenke på om jeg rekker frem, hvordan vi skal gjøre det med barna osv. :O Men det må vel bare ordne seg på et vis. =) Godt skal det uansett bli, for jeg er så lei akkurat nå!! :)
 
Ja, jeg gruer meg. Igangsatt sist og håpet på en normal fødsel denne gang, men nå ser det jammen meg ut som at jeg skal få SF igjen. Er det tilfelle blir det mest sannsynlig igangsatt denne gangen også... Så ja, gruer meg! Forholdsvis "kjapp" fødsel sist gang, men rier konstant. Og det vil jeg ikke ha nå. Tar gjerne en lengre fødsel som er litt roligere :)
 
Jeg gleder meg til å bli ferdig, men gruer meg til gjennomførelsen ja. :/ Vet ikke hva jeg går til, kanskje like greit.
 
bejbi skrev:
Føler meg heldig, under forrige svangerskap var jeg ung og førstegangs, mange spurte meg om jeg gruet meg til fødsel, men jeg gjorde ikke det. Følte meg "dum" som ikke gruet meg, men jeg visste ikke hva jeg gikk til, så jeg forberedte meg på at det kom til å bli et rent h******. Heldigvis hadde jeg en lett fødsel, iallefall opplevde jeg det hele som mye mindre smertefullt og fryktelig som jeg trodde det kom til å bli. Og de gode opplevelsene og følelsene oppi det hele dekket glatt over det vonde. Så ser tilbake på det hele som en god opplevelse, sa til jordmødrene rett etter fødselen at jeg kunne gjort det samme igjen med en gang :-) Nå gleder jeg meg til fødsel nr. 2. Jeg vet den ikke trenger å bli lik den første, men når jeg ikke har "vett" til å grue meg, tror jeg det er bra, for ingenting blir bedre av å gå å bekymre seg. Det blir som det blir. Syns synd på dere som har hatt vonde fødselsopplevelser og/eller gruer dere mye til fødsel, det må være vondt å føle det slik! :-( Så er veldig takknemlig for at jeg slipper det! :-)
Klikk for å utvide …
Jeg var akkurat slik som førstegangs. :)
 
*Huldra* skrev:
Sånn hadde jeg det med nr 1 og nr2, bare gleda meg til fødsel :) det er en god følelse, hold på den du!
Klikk for å utvide …
Den holdes godt på, hjelper mannen som gruer seg vanvittig mye. Jeg har vært redd tanken på KS da, men etter å ha fått snakket med JM på sykehuset og fått omvisning ble det mye bedre. Hun viste mannen hjelpebordet de tar babyen til hvis de må ta den ut av rommet (feks. fostervann på lungene) og fortalte at de gjerne vil ha med far, noe som gjorde oss begge mye tryggere. Da får han fulgt med og jeg vet at vår lille er sammen med pappan sin :)
 
Mye tanker her om dagen/natta.. Hadde en relativ lang fødsel sist (12-15.sept med regelmessige rier). Men slår meg til ro med at jeg fikk rikelig med tilsyn og omsorg og at jeg kom meg gjennom det da. Tenker på hva som kommer ut av fødselen og da er vel strengt talt alle vondter og slit verdt det :-)
 
Har fortrengt det siden forrige gang (2 år siden), men nå som maserier og harde kynnere kommer oftere, kjenner jeg at jeg gruer meg vanvittig..
 
Sniker fra oktober, lykke til alle sammen! Misunner dere som skal føde, det er det vondeste og mest fantastiske jeg har vært med på! Blir lei med med tanken på at jeg ikke skal få oppleve akkurat det øyeblikket der den lille personen man har båret på i 9mnd blir lagt på brystet ditt <3
Det er ingen ting å grue seg til, det gjør vondt ja, men gud så mektig man føler seg!
 
Trollveitja skrev:
Huff, det høres ikke særlig lett ut. Jeg klarer ikke å sette meg inn i dine sko, for min følelse er helt i den andre enden.

Jeg har tenkt mye og prøver å tenke så lite som mulig på det, for jeg blir gal av å vente. Det er 40 dager igjen til termin og jeg gleder meg alt for mye! Det er nesten grusomt hvor mye jeg gleder meg, blir litt på tuppa av å få maserier osv. Gleder meg mer og mer, enn om det var en gylden middelvei? Hverken glede eller grue seg? Tenker ofte på hvor lite normalt det er å glede seg så mye som jeg gjør, JM synes det er bare bra, men jeg blir jo litt smågal av ventingen..
Klikk for å utvide …

Jeg er akkurat lik! Gleder meg utrolig mye, sikkert både en fordel og ulempe ved å være førstegangs.. Vi slipper å bruke tid og energi på å grue oss, men man får sikkert en real overraskelse når det setter i gang :P
 
Sonny123 skrev:
Jeg er akkurat lik! Gleder meg utrolig mye, sikkert både en fordel og ulempe ved å være førstegangs.. Vi slipper å bruke tid og energi på å grue oss, men man får sikkert en real overraskelse når det setter i gang :P
Klikk for å utvide …
Er forberedt på smertene osv, har vært plaget med ekstreme menssmerter (sengeliggende med spying) siden tenårene og hadde nyrestein som ikke ville ut (gjentatte anfall kombinert med muskelkrampe pga. en feilsatt sprøyte). Har kroniske muskelsmerter så gruver ikke for å betale en pris for det lille barnet vårt :p
 
Jeg er veldig i stand til å grue meg til sånt, og før jeg ble gravid hadde jeg fødselsangst. Jeg har også hatt så mye blodprøveangat og sprøyteamgst at jeg både besvimte og kastet opp og begynte å gråte.

Fant ut at jeg kunne bestemme meg for å ikke grue meg når det gjaldt blodprøver. Kom enda lenger og ble blodgiver, noe ingen hadde trodd jeg skulle klare ;)

Det jeg lærte av det er at vilestyrken er stor. OG at det ikke blir noe bedre av å grue seg. Så jeg hear omtrent ikke tenkt noe på fødsel i graviditeten. Var på fødselsforberedende kurs, og har jo lest litt om det, men har bestemt meg for å ikke grue meg. Kanskje blir det en helt forferdelig fødsel, men det blir jo ikke noe bedre av å grue seg likevel ;)

Så jeg velger å ikke tenke på det, og heller ta alt det evt. fæle når det kommer ;)

Og jeg gleder meg så utrolig mye til å få babyen min endelig at jeg er villig til å gå gjennom nesten alt først :P
 
Tenker ikke noe særlig på det så får vel sjokk den dagen det starter. Dette svangerskapet har gått så usannsynlig fort at hodet mitt henger ikke med. Klarer ikke forstå at jeg er 38 uker på vei og har en ferdig baby i magen :-O
 
bejbi skrev:
Føler meg heldig, under forrige svangerskap var jeg ung og førstegangs, mange spurte meg om jeg gruet meg til fødsel, men jeg gjorde ikke det. Følte meg "dum" som ikke gruet meg, men jeg visste ikke hva jeg gikk til, så jeg forberedte meg på at det kom til å bli et rent h******. Heldigvis hadde jeg en lett fødsel, iallefall opplevde jeg det hele som mye mindre smertefullt og fryktelig som jeg trodde det kom til å bli. Og de gode opplevelsene og følelsene oppi det hele dekket glatt over det vonde. Så ser tilbake på det hele som en god opplevelse, sa til jordmødrene rett etter fødselen at jeg kunne gjort det samme igjen med en gang :) Nå gleder jeg meg til fødsel nr. 2. Jeg vet den ikke trenger å bli lik den første, men når jeg ikke har "vett" til å grue meg, tror jeg det er bra, for ingenting blir bedre av å gå å bekymre seg. Det blir som det blir. Syns synd på dere som har hatt vonde fødselsopplevelser og/eller gruer dere mye til fødsel, det må være vondt å føle det slik! :-( Så er veldig takknemlig for at jeg slipper det! :)
Klikk for å utvide …

Som jeg skulle sagt det selv! ;) Leste meg opp på forhånd, men grudde meg aldri. Selve fødselen var kjapp og ukomplisert, på grensen til styrtfødsel, og jeg kunne lett gått gjennom det på nytt umiddelbart etterpå.
Med den bakgrunnen har jeg ikke noe grunnlag for å grue meg denne gangen heller.. med unntak av den gnagende "hvis det gikk så flott sist, må det jo gå verre denne gangen" - men den stemmen ignorerer jeg lett. :P
Ble jo litt urolig etter siste svangerskapskontroll hvor jeg fikk vite at babyen ligger i tverrleie, så er ikke fullt så klar for fødsel nå som for noen dager siden, men velger å tro det ordner seg.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp