Tenker dere mye på fødsel?

*Huldra*

*Huldra*

Forumet er livet
Desemberskattene 2014
Og gleder/gruer dere dere?

Jeg har hele tiden fortrengt tanken om fødsel. Visste jo så fort jeg fant ut at han var der inne, at ut igjen må han. Men jeg har ikke orka tenke noe særlig på det. Blir bare på gråten og lei meg. Jeg har to flotte, raske fødsler bak meg. Ingen komplikasjoner, og guttene har vært friske og fine med en gang de kommer ut, og jeg vet jo av erfaring at alt er bare fantastisk med en gang jeg får han på brystet. Men likevel så orker jeg ikke tanken, og vil ikke snakke om det. Smerten er ikke farlig, og det vet jeg. Så det hele er litt irrasjonelt. Men nå nærmer det seg jo, og hver gang jeg opplever en maserie så kjenner jeg tårene presser seg på, ikke fordi det er så uhyrlig vondt, men jeg får flashback fra sist og jeg har så lite lyst.
 
Ja jeg gjør det. Gruer meg til hvordan det starter og gleder meg til det er over:)
Med igangsetting forrige gang er jeg jo litt førstegangs på starten.
Og denne kan ikke bli verre enn den første.
 
Last edited:
Jeg har også klart å la være å tenke på det de første 7-8 månedene, men nå er det uungåelig. Har prøvd iherdig å jobbe mentalt med fødselen selv, sårlig fordi jeg er en kontrollfreak, og sliter veldig med å ikke ha styringen. Har gått på gravide-yoga og fått mye tips der, i tillegg til jordmors veiledning. Så selve fødselen er jeg nå ganske trygg på, men starten (hvor jeg kanskje er alene hjemme), og barselstid på sykehus gruer jeg meg veldig til, nesten mer enn til selve fødselen.
Men ut skal han, og jeg vet at jeg kan klare det, så det skal nok gå fint :)
 
Huff, det høres ikke særlig lett ut. Jeg klarer ikke å sette meg inn i dine sko, for min følelse er helt i den andre enden.

Jeg har tenkt mye og prøver å tenke så lite som mulig på det, for jeg blir gal av å vente. Det er 40 dager igjen til termin og jeg gleder meg alt for mye! Det er nesten grusomt hvor mye jeg gleder meg, blir litt på tuppa av å få maserier osv. Gleder meg mer og mer, enn om det var en gylden middelvei? Hverken glede eller grue seg? Tenker ofte på hvor lite normalt det er å glede seg så mye som jeg gjør, JM synes det er bare bra, men jeg blir jo litt smågal av ventingen..
 
*sniker fra januar*
Jepp :-)
Drømmer om det.. og jeg har, som deg, to flotte fødsler bak meg... har en liten stemme i bakhodet som sier at "nå skal du få kjenne det, nå"... ingen fødseler er jo like... prøver å ikke tenke for mye, men ikke alltid det hjelper...
Leste akkurat en artikkel om fødsler, og at det kan være lurt å i hvertfall være forberedt på annen type fødsel enn man hadde sist... klarer du å definere nøyaktig hva du gruer deg til?
Jeg har begynt å nøste litt og funnet ut at det jeg er mest redd for er å revne.. så nå prøver jeg å tenke hva jeg kan gjøre for å forebygge... Det er vel litt motstridene råd om det kommer til å hjelpe eller ikke, men... tenker at det kan da umulig skade med litt massasje av mellomkjøttet bl.a...
Kanskje du finner et "prosjekt" som kan holde fokuset rett...
 
Har fortrengt tanken på fødselen hele svangerskapet. Det har jo hele tiden vært så lenge til. Men nå kjenner jeg panikken tar meg.
Jeg gruer meg forferdelig mye. I de siste 2 svangerskapene har jeg gått til samtaler hos psyk.jordmor pga fødselsangst men har tenkt at pga fin og rask fødsel forrige gang hadde jeg ikke behov denne gang. Nå angrer jeg veldig!!

Sa til jordmor på fredag at nå håper jeg fødselen starter før panikken tar meg for vet at om jeg kommer dit hen at redselen tar over blir jeg helt ødelagt. Derfor skulle hun prøve hjelpe meg få igang fødselen med litt god stripping med tak i neste fredag. Men nå er jeg der... nå vil jeg ikke at fødselen skal starte. Nå er jeg redd. Ikke mest redd for smertene men har hatt en tanke og følelse hele svangerskapet om at noe kommer til å skje med baby. Har tross alt 4 friske flotte barn. Nå er det "min tur" og få et sykt barn med en komplisert fødsel. Har ikke måtte sy etter noen av fødslene mine (bortsett fra keisersnittet selvsagt) men nå trur jeg at jeg kommer til å rakne fra halsen til nakken :/ Drømmer hver natt at baby ikke puster, at baby er alvorlig sykt, at baby sitter fast og blir skadet umder fødsel osv. Er så trygt å ha den inni magen. Nå kan den bare forbli der i evig tid...
 
Helt rart, jeg klarer ikke å forholde meg til fødsel, vett terminen nærmere seg, at det detter ut desember termin babier nå, men det angår ikke meg på en måte... Alt er ikke perfekt med å være gravid, men er ikke drid lei så venter ikke helt på å bli ferdig heller... Har grudd meg sikkelig og tårene spratt ut bare jeg leste ordet fødsel. Etter jeg har vært på svangerskapskurs tenker jeg at jeg skal komme forbi det....

Ser ikke for meg å komme i lykkerus rett etter barnet er kommet heller, tror lykkerusen kommer men noen dager etter jeg har kommet hjem minst, kansje uker. Alle sier jeg må glede meg og jeg tenker jaha til hva da? Så jeg tror jeg lever litt i fornektelse og boikotting.

Håper det hjelper å få min kjære hjem til Norge å gå og være gravid hjemme alene er ikke spes kjekt, og kansje mindre kjekt når du vett du har en partner, og det er 2 mnd alene minst om gangen:/
 
Jeg gruer meg veldig også. Går til samtale hos overlege og jm en gang i uka, så 2 samtaler totalt i uka :( har vært oppe til diskusjon ks også, men jeg vil jo helst tørre og klare en vaginal fødsel, så vi jobber mot det foreløpig.. Veldig vondt å gå å stresse mot fødselen pga frykt nå i steden for å slappe av og nyte/samle krefter..
 
Jeg gruer meg veldig.

Min første fødsel var lett og den var rask og et relativt godt minne.
Men jeg tenker og at så heldig er jeg ikke denne gang. Jeg er redd for at noe går galt og at jeg stryker med.
Hva skal det bli av familien min da? Ektemannen har ingen juridiske rettigheter ovenfor min eldste datter. Hennes biologiske far vil ha henne, men evner ikke å se at han ikke er i stand til det. :( Og hverken mamman eller pappan min kan ta seg av henne. Og mannen min hvordan skal han ta seg av en eventuell baby om jeg faller fra?
Det hjelper ikke på at jeg uformelt ble spådd at jeg kun fikk et barn for mange år siden. :(

Jeg har høy smerteterskel, men er livredd smerter. :( Og jeg er livredd alt som heter operasjon.
Venofloner sitter ikke på meg og ingen får stikke meg i ryggen og narkose tror jeg av en eller annen grunn ikke at jeg tåler. Så keisersnitt er det mest skremmende jeg kan tenke meg. :(

Jeg håper og fødselen kommer snart så jeg bare blir ferdig.
I tillegg hadde jeg en tøff spedbarnstid pga faren til eldste og jeg er livredd for at Det skal skje igjen. Så siste ukene har jeg jo virkelig lurt på hvorfor jeg gikk med på å få et barn til. :p
 
Ja tenkt en del på det for vil gjerne den ska komme no så eg kan bli ferdig :P samtidig så syns eg d e litt skummelt for bor lenger unna sjukehuset denne gangen pluss eg vet ikkje kem som ska passe frøkna :P
 
Jeg kjenner at det egentlig ikke har gått helt opp for meg at jeg skal føde. Selv om det nå virkelig nærmer seg så er det fortsatt så fjernt. Kan nok ha noe med at jeg er førstegangs og ikke vet hva jeg skal forvente. Samtidig gleder jeg meg veldig til å møte nurket og få kroppen min tilbake og gruer meg til prosessen...
 
Tenker lite på fødsel egentlig. Er mer bekymret for overtid, så gleder meg til fødsel er igang for da skjer det endelig. Igangsatt på overtid sist, så er veldig spent da. På hvordan det starter og hvordan det blir. Håper det starter av seg selv :)
 
Jeg tenker på fødselen mer og mer, men prøver å ikke tenke for mye på det heller. Da tror jeg kanskje at jeg blir gal. Kjenner at jeg har litt fødselsangst, men prøver å dytte det litt vekk. Siden jeg er førstegangsfødende vet jeg ikke helt hva jeg kan forvente meg, bare det jeg har hørt fra jordmor og det folk forteller.
Prøver heller å tenke på at jeg gleder meg masse til at hun kommer ut, blir jo helt baby syk av å se alle babyene som kommer ut nå :)
 
Ikke tenkt noe særlig på det, vet ikke hva det er jeg går til. så må nesten bare ta det som det kommer ;) Men bekymre meg mer for åssen jeg skal vite at det er i gang, om jeg rekker sykehuset eller om det blir en fødsel på mange døgn. Den type ting tenker jeg endel på. Men ikke grua meg noe særlig enda, siden jeg ikke vet hva det er. Gleder meg bare til det er over. Prøver å ha en posetiv og avslappet innstilling til det hele. Jeg ser jo hvordan kroppen min har takla graviditen. Å det har jo gått ganske fint, så da får jeg stole på at kroppen vet hva den skal gjøre under finalen ogs ;)
 
Gruer meg, men gleder meg veldig til å være ferdig. Gruer meg til smerten i dagene før og under fødselen. Er kanskje lutt spent. Hvordan er denne smerten?

Men er redd, nervøs og skeptisk. Men det går bra. Hadde skikkelig fødselsangst før jeg ble gravid. Så mye at jeg ikke ville bli gravid. Men ville ha baby xD dilemma... og det har dabbet kraftig av gjennom månedenes løp. Men har tenkt minst mulig på det. Og det blir bedre etter hvert som det nærmer seg.

Var på sykehuset på omvisning nå. Begynte selvsagt å gråte. For jeg har vært så hormonell og stresset i dag. I tilleg til at jeg ikke liker sykehus oooog jeg gruer meg til fødsel. Ble veldig nært på nå altså.
 
Jeg har også latt være å tenke så mye på det, men nå som det begynner å nærme seg så er det vanskelig å ikke tenke på det. Kan ikke akkurat si jeg gleder meg til fødselen og smertene, men gleder meg til å bli ferdig med det.
 
Er ung og førstegangs. Glad i å se på jordmødrene, fødeavdelingen osv. Får tårer i øya med en gang et barn havner på brystet til sin mor. Alikavell føler jeg at jeg ikke vet hva jeg går til, så har klart å latt være å tenke på det. Men, nå når det er under 40 dager igjen, merker jeg jeg gruer meg til fødsel, men gleder meg til å få det overstått! Mye blanda tanker:/
 
Jeg har hele veien prøvd å ikke tenke så mye på fødselen, for jeg gruer meg jo. Samtidig hadde jeg en så fin fødsel sist, at om denne blir lik har jeg ingenting å grue meg til. Men det er jo det som er så skummelt, at man ikke vet hvordan det blir. Har tenkt mer og mer på fødsel de siste ukene, og har kjent at jeg gruer meg ganske mye. Men i går fikk jeg en sånn jeg-gleder-meg-følelse når jeg tenkte på fødselen. Har vel egentlig vært ganske avslappet til hele greia, helt til nå, for nå kjenner jeg at jeg ikke helt vet om jeg skal glede eller grue meg. Tenker at det beste bare er å ta det som det kommer, men det er kanskje lettere sagt enn gjort :p
 
Har gledet meg til fødselen frem til sist jordmorkontroll. Då blei gleden fort snudd. Fikk vite at pga hennes leie er det sjangs for en stjernekikker til. Har vert gjenom det før å kunne ikke tenke meg det en gang til. Ellers så er jeg og redd skaden etter første fødsel skal bli verre.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp