Tanker rundt….

[Mammantil3håperpå4]

Hei. Jeg lurer på om noen vil være behjelpelige med tanker og synspunkter rundt dette jeg nå skal lufte.
Jeg er 37 år, svært godt gift, møtte min mann og vi ble kjærester for 22 år siden. Vi har tre flotte barn å de begynner å bli store (så ja vi begynte tidlig).
Nå når barna er såpass store (eldste 18, yngste 11) så har vi tenkt og snakket mye om at vi ikke føler oss ferdig med småbarnsfasen. Vi elsker barn å de gir så mye glede. Det eventuelle problemet ligger rett og slett i min helsesituasjon. Jeg lider dessverre av ganske alvorlige traumelidelser på grunn av blant annet barne og ungdomsårene mine som har vært mildt sagt noe man ikke burde oppleve som barn/ungdom. Dette påvirker min hverdag i stor grad. Men det er å svært gode perioder hvor jeg ikke merker noe til dette. Dog, innimellom er det perioder det er skikkelig ille.
Vi har jo oppdratt tre barn som er sunne, friske, glade barn/ungdom å min mann er svært ressurssterk og i tillegg støttende og god på alle måter. Jeg/vi ønsker ikke å la sjansen gå fra oss, vi ønsker oss sterkt en liten en til å siden jeg begynner å komme i den alderen hvor fruktbarheten synker så føler vi at vi må skynde oss litt. Jeg er redd vi kommer til å angre hvis vi ikke gjør dette nå. Men så føler jeg på egoisme og litt smånerver. Min mann har sagt at han kan ta seg av nattevåk (jeg har problemer med å være våken om nettene pga nevnte traumelidelse)…
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her engang for det vil vel alltid være delte meninger? Men her kommer i alle fall et lite sukk fra meg. Er det egoistisk? Kommer jeg til å kunne følge opp våre større barn? Hva er fordelene og evt ulempene? Noen her som har fått barn i tidlig alder også fått fler etter mange år?
Jeg vil legge til at jeg stort sett er svært oppegående, jeg lever er aktivt liv (noe mer for meg selv enn folk flest dog) jeg følger opp fritidsaktiviteter, foreldremøter etc med stor glede og fornøyelse og jeg har hauger og lass av kjærlighet til tross for utfordringene mine..
jah.. dette ble jo langt. Er det noen som har noen tanker? Hvis noen leste alt dette da

 

[Maxi4]

Min første tanke er i hvert fall at du virker veldig reflektert over deg selv og også hvordan alle rundt deg har det. Du har fått barn før og vet hva det innebærer i alle faser fra liten til stor. Du og din mann virker til å prate godt sammen og vet hvilke utfordringer du har som han må hjelpe deg med. Alt dette sammenlagt tilsier at du vil ta en veldig reflektert beslutning uansett Høres for min del ut som et barn til vil gå helt fint, men tror du vet best selv Så kanskje andre her har mer erfaring og kan gi helt konkrete råd

 

[Mammahjerte2026]

Jeg har et barn i slutten av tenårene, baby som snart fyller året, og gravid igjen nå med nr 3! Kunne aldri vært det foruten, og føler meg så heldig Jeg er i slutten av 30årene, og etter denne graviditeten blir det stopp, selv om jeg sikkert kunne tenkt meg enda et par til! Man angrer aldri på et barn man får! Synes du reflekterer godt over alt, og at du og mannen i huset har god kommunikasjon og forståelse for hverandres behov, så jeg tenker at uansett hva dere bestemmer dere for så går det nok bra!

 

[calendula_]

Hei! Jeg vil bare si at du reflekterer så bra og at du har en så støttende mann , at dette skal gå fint!

Nå har ikke jeg traumelidelser, men jeg er selv 37 år og sammen med samme mann i 18, og to barn fra før av hvor den ynste er 9. Vi fikk også plutselig litt dårlig tid, men konkluderte det samme som Mammahjerte2026: Vi kommer ikke til å angre på å få et barn.

Det er verre å angre på at man ikke prøvde.

Du virker i grunn ganske oppegående tenker jeg da!

 

[Tuuli]

Dere har jo oppdratt 3 friske barn så langt så forhåpentligvis så påvirker ikkje helsetilstanden din deres evne til å gi barn eit godt liv. Om ønsket om ein til er der så hadde eg gått for det før det er for seint og ein angrer. Du veit vel godt sjølv kva som påvirker helsa di og om du klarer det

 

[Mamsi22]

Jeg tror jeg hadde prøvd å skrelle bort alle tanker om helsesituasjon osv og prøvd å zoome inn på spørsmålet: vil vi ha et barn til. Altså hvordan er livet om 1,5,10,20 år med ett barn til vs de barna dere har nå. Det er jo «fordeler» og «ulemper» med begge situasjonene, så jeg tenker det viktigste er hva slags liv dere vil ha for dere selv (inkludert ungene).

 

[Mammantil3håperpå4]

Hjertelig takk for svar klart vi skal prøve på Nr 4. så får vi se om det går og om noen av oss møtes i en termingruppe

 

[Mymlens]

Kunne det vært aktuelt å få traumebehandling? Jeg er gravid med nr 3 nå og får traumebehandling, jeg har K-PTSD

 

[Mammantil3håperpå4]

Kunne det vært aktuelt å få traumebehandling? Jeg er gravid med nr 3 nå og får traumebehandling, jeg har K-PTSD

Jeg har vært igjennom mye av det der. Hjelper ikke for meg. Det som er best for meg er rolig, stabilt familieliv… men så skjer jo livet vet du å ting blusser opp. Jeg har lært meg å leve med det. Men vondt er det.

 

[Kaffekanna]

Jeg har vært igjennom mye av det der. Hjelper ikke for meg. Det som er best for meg er rolig, stabilt familieliv… men så skjer jo livet vet du å ting blusser opp. Jeg har lært meg å leve med det. Men vondt er det.

Jeg har også k-ptsd og alvorlig angstlidelse, traumerelatert, adhd og har heller ikke funnet noen behandling som funker. For min del hjelper trening, og spise sunt, og så å lære seg opp på egenhånd. Jeg har studert i mange år (har master, pluss urelatert bachelor og enkeltstudier), inkludert mye psykologi, og har funnet mye som hjelper her og der. Så det er absolutt en anbefaling. Evt bare se videoer på YouTube eller slikt hvor de forklarer feks hvordan og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.

Vil bare si du virker veldig reflektert, og høres som en godt gjennomtenkt plan. De eldre barna hadde nok også blitt mye hjelp, jeg hadde eeeeeelsket å få ett yngre søsken i tenårene! Sist - man angrer aldri på barna man fikk, men man kan angre på de man ikke fikk. Kjør på!