Snorkfrøkna_90
Elsker forumet
Himmelbarn
Mailykke 2018
❤️ Augustlykke 2020 ❤️
Septemberskattene 2023
Gresskarfrøene2023
Da må jeg dessverre si takk for meg her inne. Hadde en spontanabort i dag 12+3.
Her er min historie: Begynte å blø litt lørdag etter samleie, og det fortsatte utover lørdag og søndag i noe varierende grad. Søndag ettermiddag begynte det å blø mer, men hadde ingen smerter. Var urolig og ringte legevakt, men de kunne ikke gjøre noe for meg hvis det var en SA og sa at det var godt tegn at jeg ikke hadde smerter. Blødningene økte i går, og jeg dro på legevakt(fordi lege ikke hadde ledig time til meg) hvor jeg fikk konstatert urinveisinfeksjon. Fikk antibiotika mot dette. Lege mente blødning kunne skyldes dette. Men jeg hadde likevel mistanker om at det ikke var det. Da blødningene økt mer mot kvelden, dro jeg på nytt til en annen legevakt, hvor lege heller ikke kunne gjøre altfor mye for meg siden jeg ikke hadde smerter. Jeg maste meg likevel til undersøkelse på sykehus, som jeg fikk time til i dag morges. I natt og i dag morges kom smertene, og det hele gikk raskt. Det jeg tror var fosteret kom ut i do her hjemme før vi dro til sykehuset. Når jeg kom til sykehuset ble jeg undersøkt med en gang, og som jeg tenkte, fostersekk var tom. Fikk tabletter for å støte ut fostersekken. Det gikk jo relativt raskt, men var ganske smertefullt. Måtte få morfin og hele pakka. Ble værende på sykehuset nesten hele dagen. Er fortsatt ikke helt tipp topp akkurat, men alt er heldigvis i orden med meg.
Er ganske trist og lei nå, både jeg og mannen. Vi var jo kommet "så langt". Mannen min tar det nok også verre enn meg. Men nå er jeg bare glad det hele er over. Jeg skjønte at det kom til å gå denne veien da blødningene tiltok, og er glad det hele nå er over. Å leve i usikkerheten med stadig sterkere blødninger var ikke gøy. Og når SA først har begynt kan man jo ikke gjøre noe fra eller til uansett. Forsøker å se det positive i det, og vi skal prøve igjen! Gir ikke opp!
Vil ikke skremme noen med historien altså, men måtte bare fortelle til noen.
Håper jeg ble den siste til å forlate forumet, og masse lykke til videre!
Her er min historie: Begynte å blø litt lørdag etter samleie, og det fortsatte utover lørdag og søndag i noe varierende grad. Søndag ettermiddag begynte det å blø mer, men hadde ingen smerter. Var urolig og ringte legevakt, men de kunne ikke gjøre noe for meg hvis det var en SA og sa at det var godt tegn at jeg ikke hadde smerter. Blødningene økte i går, og jeg dro på legevakt(fordi lege ikke hadde ledig time til meg) hvor jeg fikk konstatert urinveisinfeksjon. Fikk antibiotika mot dette. Lege mente blødning kunne skyldes dette. Men jeg hadde likevel mistanker om at det ikke var det. Da blødningene økt mer mot kvelden, dro jeg på nytt til en annen legevakt, hvor lege heller ikke kunne gjøre altfor mye for meg siden jeg ikke hadde smerter. Jeg maste meg likevel til undersøkelse på sykehus, som jeg fikk time til i dag morges. I natt og i dag morges kom smertene, og det hele gikk raskt. Det jeg tror var fosteret kom ut i do her hjemme før vi dro til sykehuset. Når jeg kom til sykehuset ble jeg undersøkt med en gang, og som jeg tenkte, fostersekk var tom. Fikk tabletter for å støte ut fostersekken. Det gikk jo relativt raskt, men var ganske smertefullt. Måtte få morfin og hele pakka. Ble værende på sykehuset nesten hele dagen. Er fortsatt ikke helt tipp topp akkurat, men alt er heldigvis i orden med meg.
Er ganske trist og lei nå, både jeg og mannen. Vi var jo kommet "så langt". Mannen min tar det nok også verre enn meg. Men nå er jeg bare glad det hele er over. Jeg skjønte at det kom til å gå denne veien da blødningene tiltok, og er glad det hele nå er over. Å leve i usikkerheten med stadig sterkere blødninger var ikke gøy. Og når SA først har begynt kan man jo ikke gjøre noe fra eller til uansett. Forsøker å se det positive i det, og vi skal prøve igjen! Gir ikke opp!
Vil ikke skremme noen med historien altså, men måtte bare fortelle til noen.
Håper jeg ble den siste til å forlate forumet, og masse lykke til videre!
