Tabu å være skuffet...

Parmadilien

Parmadilien

April 2013's alvemamma ♥♥♥
VIP
Er det tabu å være skuffet over kjønnet etter OUL?
Føler det liksom er en selvfølge at man skal lyse opp og være storfornøyd etter OUL, uansett kjønn.. For mange er ikke det tilfelle. Det kan være at magefølelsen er så sterk at det rett og slett blir for urealistisk, eller det kan være at man har mange barn av ett kjøn, og ønsket at siste barnet skulle være noe annet..
Ellers så kn det faktisk være med at man rett og slett ha forventninger og ønsker om det ene eller det andre...


Jeg var på OUL på mandag, var SIKKER på det var jente, hadde sett for meg at jenta jeg har fra før skulle få ei søster, hadde sett for meg fdselen og tiden etter, å etterlengtet kunne bruke de samme dressene som jeg brukte på lillemor osv osv...
Det viser seg at det var en liten gutt i magen min, og jeg innrømmer det gjerne (Selv om det og er tøft), at jeg ble skuffet... Selvsagt forenter jeg at følelsen går oer, og jeg kommer til å bli like glad i lillebror som storesøster, og som jeg hadde vært om det var ei jente..
Men stikket av skuffelse er der likevel...
Likevel føler jeg det er en selvfølge at jeg skal være superhappy for det, det er ikke ''lov'' å være skuffet, føles det som, selv om følelsen er forbigående..

Flere som har opplevd dette tabuet..?
Hva mener dere..?
 
Ja jeg syntes det virker som at det er tabu.
Selv var jeg veldig satt ut og hadde vanskelig for å helt akseptere at det var en gutt etter oul. Men det var ikke fordi han var noe mindre ønsket, jeg var bare så sikker på at det var jente. Men det tok ikke så lange tiden før jeg hadde tygd og blitt innforstått med at det var en gutt. Jeg var vel mer usikker, jente mamma hadde jeg jo hvert i 8 år og følte meg trygg på den rollen. Guttemamma er helt nytt for meg og jeg var bare redd jeg ikke skulle strekke til som det. Men nå er han 7 uker og jeg har aldri følt at det har hvert feil etter han ble født. Jeg elsker gutten min like mye som frøkna, men har tenkt tanken på at det er litt "synd" på han som skal bo her med bare jenter Haha :P
 
Ja. Tror det er et tabu. Er vel sånn at man skal være glad uansett hvilket kjønn det er. Personlig var jeg bombesikker på at det var gutt. Alle rundt meg også. Jeg måtte begynne å forberede meg selv på at det kunne være jente før OUL. Men hadde jeg fått beskjed om at det var jente hadde jeg nok vært litt skuffet ja. Men den følelsen regner jeg med hadde gått fort over :)
 
Ja jeg synes mange sier fy-fy. Gjerne de som sliter med å få barn/har mistet. I den gården skal liksom forståelse bare gå en vei. Man må få ha alle følelser og tanker man vil, og det er uansett ikke noe man alltid kan styre. Noen ganger synes jeg argumentene er litt "teite" mtp stereotyp syn på kjønn, men følelser i graviditeten er en berg-og-dalbane med mye rare og irrasjonelle tanker som bare må få gå sin gang.

Har også lagt merke til at noen gravide blir sinte om andre antyder at de kan ha preferanser.
 
Eg var skuffet forrige gang når ultralyden viste gutt ja.
For eg har alltid ønsket meg ei jente.

Etter 2 år som guttemamma, har eg konkludert med at det er jammen flott det og. :)
Så denne ganga har eg valgt å være lykkelig uvitende om kjønn, for selv om eg har et ørlite ønske om jente, veit eg at gutt blir like godt mottatt. :)
 
Du er ikke alene om den følelsen. Det er utrolig mange som blir "skuffet" over kjønn. Men som oftest så går det over innen noen uker.
Kjenner enda at det er litt sårt å aldri få en datter. Men tenk så heldig jeg er som får tre så herlige gutter ❤️
 
Skjønner helt hvordan du har det. Nr 1 er jente og da vi skulle ha nr 2 ønsket jeg veldig at det skulle bli en lillesøster. Drømmen om to jenter var sterk for meg.

Jeg begynte å gråte på tidlig ul da det viste seg å være en gutt. Jeg hadde et fælt svangerskap og var mye på sykehuset og der var det ganske ensomt. Det gjorde det ikke noe bedre.

Da han ble født var den beste dagen i livet mitt. Og livet med lillebror har vært fantastisk. Han var noe jeg tydeligvis manglet♡♡♡

Men det var ikke noe særlig å kjenne på de følelsene, mannen min var fullt klar over hvordan jeg hadde det.
 
Jeg har en datter som akuratt ble 2 år. Har termin om en mnd. Alltid ønsket meg to jenter:) Sistsvangerskap måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for hvordan jeg skulle reagere om det var en gutt..

Denne gangen viste jeg det var en gutt..håpte det var en jente men følte gutt. Det stemte! Samboer ønsket også enda en jente så vi var nok to litt forfjamsete fjes på oul. Jeg prøvde å være positiv og sjokket la seg. Men nå som det nærmer seg kjenner jeg det er værre igjen. Som du sier jeg har også masse plagg etter storesøster jeg ville sett brukt igjen. Men det r nok normalt regner jeg med. Man husker jo liksom alt med babytiden <3

Jeg håper og tror det blir bra når han er født. Føler meg dårlig som mor men må bare innrømme at det er litt vanskelig for meg.
Kan hende det er en del pga jeg har hatt en turbulent barndom med en veldig dårlig far og ikke har noe mannlig forbilde og heller ingen bror som gjør at jeg føler en søster er bedre.. aner ikke. Redd for å si noe om det til andre også.
 
Jeg er vel en av de som ikke skjønner helt greia, vi vet jo at det er ca 50-50% sjanse, iallefall i teorien. Jeg går å er usikker i svangerskapet fram til UL for jeg er helt sikker det feiler babyen noe.... så jeg er bare letta når jeg har fått vite ungene har vært friske.

Men jeg tror ikke de som blir skuffa er mindre glade i ungene sine. Det er vel litt slik som med de som ikke kjenner den store forelskelsen i det de får barnet på brystet (det er overraskende mange), for de aller fleste går det fort over og alle er jo glad i ungene sine (er vel desverre enkelte unntak)

Jeg tenker at ønske om kjønn er en privatsak, men jeg blir irritert når alle skal presse meg til å skulle ønske, eller uttrykker skuffelse på mine vegne! Jeg har to gutter og "alle" mener vi selvfølgelig ønsker oss ei jente denne gangen???
 
Jeg ble dritskuffet da jeg så at det var en gutt i magen på oul. Og like skuffet over min egen reaksjon, men hormonella har man ikke mye kontroll over. Jeg ble fullstendig distansert til svangerskapet etter oul, og gikk inn i en depresjon på slutten i frykt for at disse negative følelsene skulle vedvare etter fødsel. De var heldigvis som blåst bort da jeg fikk ham på brystet.
 
Det er nok litt tabu ja. Jeg var selv litt "skuffa" da UL viste ei jente - men kjente fort at jeg var ikke skuffa fordi det var ei jente, men fordi jeg hadde tatt feil ;-) Hadde veldig sterk magefølelse på gutt og da ble det bare så rart og feil at det ikke var det. Gikk fort over da ;-) Jeg bare hater å ta feil tror jeg..
 
Tror man må regne med følelser mtp kjønn. Man ser jo gjerne noe for seg og gutt eller jente er jo tross alt ganske forskjellig (tror jeg!). Syns ikke det skal være tabu, selvom det virker som at det er det.
 
Jeg kan allerede nå si at jeg vil være "skuffet" om det blir jente og jeg er ikke gravid engang. Det er ikke fordi en jente er mindre ønsket eller vil være mindre elsket, men fordi jeg alltid har sett for meg en sønn :)
 
Jeg er ei av de som ikke skjønner det,man vet jo at sjansen er 50/50.
Vet jeg får motbør for å si det her inne men sier det likevel
 
Parmadilien skrev:
Er det tabu å være skuffet over kjønnet etter OUL?
Føler det liksom er en selvfølge at man skal lyse opp og være storfornøyd etter OUL, uansett kjønn.. For mange er ikke det tilfelle. Det kan være at magefølelsen er så sterk at det rett og slett blir for urealistisk, eller det kan være at man har mange barn av ett kjøn, og ønsket at siste barnet skulle være noe annet..
Ellers så kn det faktisk være med at man rett og slett ha forventninger og ønsker om det ene eller det andre...


Jeg var på OUL på mandag, var SIKKER på det var jente, hadde sett for meg at jenta jeg har fra før skulle få ei søster, hadde sett for meg fdselen og tiden etter, å etterlengtet kunne bruke de samme dressene som jeg brukte på lillemor osv osv...
Det viser seg at det var en liten gutt i magen min, og jeg innrømmer det gjerne (Selv om det og er tøft), at jeg ble skuffet... Selvsagt forenter jeg at følelsen går oer, og jeg kommer til å bli like glad i lillebror som storesøster, og som jeg hadde vært om det var ei jente..
Men stikket av skuffelse er der likevel...
Likevel føler jeg det er en selvfølge at jeg skal være superhappy for det, det er ikke ''lov'' å være skuffet, føles det som, selv om følelsen er forbigående..

Flere som har opplevd dette tabuet..?
Hva mener dere..?
Klikk for å utvide …

Jeg har det helt likt deg!!
Jeg klarer ikke helt å tro at det er sant.. Alt sier liksom at det er jente!! Alle tanker og forberedelser og navneforslag har vært jentete!!
Og nå måtte jeg plutselig bare omstille meg helt...
Hadde til og med et lite snev av "jeg vil ikke dette likevel"-følelse i dag...
Det ordner seg nok, helt garantert! Men det liksom ikke gutt...
Tørr ikke å si noe om skuffelsen til mannen.. Han er liksom likegyldig uansett..
 
Mrs Lutz skrev:
Ja jeg synes mange sier fy-fy. Gjerne de som sliter med å få barn/har mistet. I den gården skal liksom forståelse bare gå en vei. Man må få ha alle følelser og tanker man vil, og det er uansett ikke noe man alltid kan styre. Noen ganger synes jeg argumentene er litt "teite" mtp stereotyp syn på kjønn, men følelser i graviditeten er en berg-og-dalbane med mye rare og irrasjonelle tanker som bare må få gå sin gang.

Har også lagt merke til at noen gravide blir sinte om andre antyder at de kan ha preferanser.
Klikk for å utvide …
Veldig enig i dette. Jeg skjønner veldig godt at det er sårt at noen klager over et "luksusproblem" når alt de selv vil er å bli gravide. Men det er noe med at man har forskjellige forutsetninger og må takle utfordringer deretter. Jeg har også sett at folk har blitt sure om de har sett gravide som klager over dårlig form, de vil jo bare bli gravide selv. Eller kanskje enda verre; når noen som har slitt med å bli gravid klager over svangerskapet! Man må huske på at alle har sitt liv, og ikke kan tenke over alle andres problemer over sine egne hele tiden.
 
Kengu skrev:
Jeg er ei av de som ikke skjønner det,man vet jo at sjansen er 50/50.
Vet jeg får motbør for å si det her inne men sier det likevel
Klikk for å utvide …

Greia er jo at det er irrasjonelt. Man velger ikke å bli skuffet, men hormonene tuller til alt. Det ser man jo også godt når så godt som alle sier at de følelsene slapp taket etter fødsel (og der det ikke gjorde det vil vel ikke foreldrene gå ut med det så lett). Jeg tenker at det er litt i samme baner som når man kan bli sint for de mest idiotiske ting. Man vet det er tullete, men ikke fader om man klarer å gjøre noe med det der og da.

Selv var jeg redd for å få jente, men da pga vår forhistorie (kromosomfeil som kun går på jenter). Da slet jeg etter OUL da jeg fikk vite at jeg nok en gang hadde en jente i magen. Det blir litt annerledes fordi jeg har den erfaringen jeg har, men det gjør til at jeg kan forstå litt hvordan det kan føles å vente "feil" kjønn. Men jeg er så glad for min datter. Så takknemlig for at hun er hun :)
 
Har ikke kjent på skuffelse etter oul men trodde helt frem til oul at jeg skulle få en gutt og var litt trist for det

Så jeg ble litt FOR glad for at det var jente. Tabu det også...
 
Lille hemmelighet:) skrev:
Jeg har en datter som akuratt ble 2 år. Har termin om en mnd. Alltid ønsket meg to jenter:) Sistsvangerskap måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for hvordan jeg skulle reagere om det var en gutt..

Denne gangen viste jeg det var en gutt..håpte det var en jente men følte gutt. Det stemte! Samboer ønsket også enda en jente så vi var nok to litt forfjamsete fjes på oul. Jeg prøvde å være positiv og sjokket la seg. Men nå som det nærmer seg kjenner jeg det er værre igjen. Som du sier jeg har også masse plagg etter storesøster jeg ville sett brukt igjen. Men det r nok normalt regner jeg med. Man husker jo liksom alt med babytiden <3

Jeg håper og tror det blir bra når han er født. Føler meg dårlig som mor men må bare innrømme at det er litt vanskelig for meg.
Kan hende det er en del pga jeg har hatt en turbulent barndom med en veldig dårlig far og ikke har noe mannlig forbilde og heller ingen bror som gjør at jeg føler en søster er bedre.. aner ikke. Redd for å si noe om det til andre også.
Klikk for å utvide …
Huff, håper det blir lettere for deg etter fødsel ♡♡♡

Ja det er nettopp det.. Føler liksom ikke jeg kan snakke med noen om det. Samboeren er jo storfornlyd med å skulle få en gutt, vil ikke ta fra han den gleden heller..!
 
Sylvanas skrev:
Veldig enig i dette. Jeg skjønner veldig godt at det er sårt at noen klager over et "luksusproblem" når alt de selv vil er å bli gravide. Men det er noe med at man har forskjellige forutsetninger og må takle utfordringer deretter. Jeg har også sett at folk har blitt sure om de har sett gravide som klager over dårlig form, de vil jo bare bli gravide selv. Eller kanskje enda verre; når noen som har slitt med å bli gravid klager over svangerskapet! Man må huske på at alle har sitt liv, og ikke kan tenke over alle andres problemer over sine egne hele tiden.
Klikk for å utvide …
Jeg er ei av de som sliter med å få barn å det hsr ingenting med det å gjøre selvom mange tydeligvis tror det og mener det på forum bare fordi man ikke skjønner at man kan bli skuffet.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp