Min kjære og jeg fikk en telefon fra Sverige, pappaen hans hadde havna på sykehuset med hjerneblødning og legene sa at han har nok ikke 48 timer igjen å leve en gang. Og samboeren min dro selvfølgelig for å ta farvel med pappan sin. Faren døde i går natt, Samboeren min skjuler sorgen,men jeg kjenner min kjære godt og ser at tapet av faren er stort. jeg gjør alt for at hverdagen skal være så enkel som mulig for han, selv om vi er i to forskjellige land. Jeg er sterk for han og støtter han og familien igjennom denne tunge perioden.
Jeg har ikke riktig helt fortstått alt som skjer og har ikke felt en tåre siden han dro. I dag ringte han meg for å si at han blir der til begravelsen som blir 17.desember.. da begynte jeg å gråte. Ikke bare er jeg her hormonell, men nå må jeg være uten han, når jeg vet at både han og jeg trenger hverandre.
Jeg fortår selvfølgelig at han må og vil være med familien sin...
men siden han fortalte meg dette, så gråter jeg av alt. Jeg gråter fordi jeg er alene i huset (jenta mi ligger å sover) Jeg gråter fordi jeg ikke hadde mere pepsi, jeg gråter fordi jeg ikke har tv-kanaler. Jeg gråter av alt. Jeg klarer ikke å kontrolere dette og jeg føler meg så utmattet etter bare en dag.
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare for å sette ord på alt. Jeg vil ikke tynge samboeren min med dette i tillegg til alt annet som skjer rundt han nå.
Jeg har ikke riktig helt fortstått alt som skjer og har ikke felt en tåre siden han dro. I dag ringte han meg for å si at han blir der til begravelsen som blir 17.desember.. da begynte jeg å gråte. Ikke bare er jeg her hormonell, men nå må jeg være uten han, når jeg vet at både han og jeg trenger hverandre.
Jeg fortår selvfølgelig at han må og vil være med familien sin...
men siden han fortalte meg dette, så gråter jeg av alt. Jeg gråter fordi jeg er alene i huset (jenta mi ligger å sover) Jeg gråter fordi jeg ikke hadde mere pepsi, jeg gråter fordi jeg ikke har tv-kanaler. Jeg gråter av alt. Jeg klarer ikke å kontrolere dette og jeg føler meg så utmattet etter bare en dag.
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare for å sette ord på alt. Jeg vil ikke tynge samboeren min med dette i tillegg til alt annet som skjer rundt han nå.
Nå kjenner jeg jo ikke verken deg eller din mann. Men rådet mitt må vel være å bare ta tiden til hjelp..En fattig trøst vel og merke. Skjønner godt du kjenner på mange følelser. Både når det angår deg selv og mannen din. Sender deg en klem!