Jeg hadde ikke tenkt at jeg ville lage meg noen dagbok, ville egentlig ikke bli her inne for lenge. Nå innser jeg at jeg burde laget en fra vi startet opp med første forsøket vårt. Da kunne jeg i det minste hatt bedre oversikt over den heisaturen dette babyprosjektet er. Nå oppretter jeg dagboken og håper i grunnen fortsatt at den ikke skal bli for lang.
Litt om vår prosess så langt. Både mannen og jeg er 34. Sluttet på p-pillen april 2012. Aldri fått positiv test på gamlemåten og vi ble henvist til utredning etter drøye ett år med prøving. Viste seg at mine prøver var fine, men mannen har nedsatt kvalitet på svømmerene sine. Vi startet opp med vårt første forsøk ved Riksen som ble ICSI 08.11.14. Fikk da positiv test og følte oss utrolig heldige! Gleden var ikke langvarig da jeg fikk store smerter og blødning da jeg var 7+4. Det ble en SA.
Klarte komme oss over første skuffelsen og var tross alt glad for at kroppen min tok imot og klarte bli gravid. Vi hadde to eskimoer på frys og hadde TIN forsøk med innsett av det ene embryo som overlevde 14.04.15. Dette resulterte i en kjemisk graviditet og nytt nederlag var et faktum.
Forsøk nr to på ICSI startet opp 23.07.15, denne gangen ble det en negativ test som resultat. Det var nesten vanskeligere enn de to foregående resultatene. Det hele virker å gå i feil retning.
Vi hadde igjen to eskimoer på frys. Første kontroll og UL er i morgen 16.10.15 og regner med at jeg får dato for innsett da.
I begge forsøkene med ICSI har det vært lang protokoll og nedregulert med Synarela og brukt Gonal-f hormonsprøyter og Ovitrelle eggløsningssprøyte. På TIN har jeg brukt Progynova. I tillegg brukt Crinone ved alle forsøkene.
Føler at hele livet mitt handler om dette, jeg må si jeg klarer ikke helt å fokusere på jobb eller bruke nok tid på venner og familie slik jeg gjerne skulle. Jeg er dog veldig heldig som har verdensbeste mann, han står ut med meg gjennom mine hormontroll perioder og de verste deppedagene. Det er ingen tvil om at det er jeg som tar den verste støyten både fysisk og psykisk i forbindelse med dette. Egentlig veldig glad for at han er litt mer balansert, hadde endt opp i et eneste stort gråtekor om han hadde vært som meg. Vi valgte å være veldig åpne om prosessen vår første runde. Fikk en smekk i og med at det gikk galt og har vært noe mer tilbakeholdne med informasjon de andre rundene. Nærmeste familie og venner bare som vet akkurat hvor vi er i løypa. I løpet av tiden vi har prøvd har så klart flere av mine venner rukket å få både ett og to barn. Lengter etter vår tur nå...
Phu, det ble langt, men da er det gjort!
Litt om vår prosess så langt. Både mannen og jeg er 34. Sluttet på p-pillen april 2012. Aldri fått positiv test på gamlemåten og vi ble henvist til utredning etter drøye ett år med prøving. Viste seg at mine prøver var fine, men mannen har nedsatt kvalitet på svømmerene sine. Vi startet opp med vårt første forsøk ved Riksen som ble ICSI 08.11.14. Fikk da positiv test og følte oss utrolig heldige! Gleden var ikke langvarig da jeg fikk store smerter og blødning da jeg var 7+4. Det ble en SA.
Klarte komme oss over første skuffelsen og var tross alt glad for at kroppen min tok imot og klarte bli gravid. Vi hadde to eskimoer på frys og hadde TIN forsøk med innsett av det ene embryo som overlevde 14.04.15. Dette resulterte i en kjemisk graviditet og nytt nederlag var et faktum.
Forsøk nr to på ICSI startet opp 23.07.15, denne gangen ble det en negativ test som resultat. Det var nesten vanskeligere enn de to foregående resultatene. Det hele virker å gå i feil retning.
Vi hadde igjen to eskimoer på frys. Første kontroll og UL er i morgen 16.10.15 og regner med at jeg får dato for innsett da.
I begge forsøkene med ICSI har det vært lang protokoll og nedregulert med Synarela og brukt Gonal-f hormonsprøyter og Ovitrelle eggløsningssprøyte. På TIN har jeg brukt Progynova. I tillegg brukt Crinone ved alle forsøkene.
Føler at hele livet mitt handler om dette, jeg må si jeg klarer ikke helt å fokusere på jobb eller bruke nok tid på venner og familie slik jeg gjerne skulle. Jeg er dog veldig heldig som har verdensbeste mann, han står ut med meg gjennom mine hormontroll perioder og de verste deppedagene. Det er ingen tvil om at det er jeg som tar den verste støyten både fysisk og psykisk i forbindelse med dette. Egentlig veldig glad for at han er litt mer balansert, hadde endt opp i et eneste stort gråtekor om han hadde vært som meg. Vi valgte å være veldig åpne om prosessen vår første runde. Fikk en smekk i og med at det gikk galt og har vært noe mer tilbakeholdne med informasjon de andre rundene. Nærmeste familie og venner bare som vet akkurat hvor vi er i løypa. I løpet av tiden vi har prøvd har så klart flere av mine venner rukket å få både ett og to barn. Lengter etter vår tur nå...
Phu, det ble langt, men da er det gjort!
Og lykke til med ul i morgen 
