Syns du folk er for kjappe med å få barn?

Fins ikke noe fasit, noen burde rett og slett ikke få barn eventuelt barn sammen, men om de har hvert sammen i ti år eller ti mnd blir vel det samme.
Vi hadde ikke tenkt til å få barn så kjapt og ville egentlig vente men sånn gikk det ikke.
Det må man jo også huske på, er ikke alle barn som er godt planlagte, og det er ikke noe negativt i seg selv
 
Jeg tror ikke det finnes noen fasitsvar på hvor lenge man bør ha vært sammen. Noen er sammen i årevis og har alt på plass men ender å gå fra hverandre uansett, noen er omtrent nettopp blitt sammen og har ingenting på stell men får det til å fungere uansett.

Enig i denne her. Svigerforeldrene mine ble gravide etter kun 3-4 mnd sammen, og de er fortsatt lykkelige sammen 28 år etter. Men kjenner andre som har vært sammen lenge og virket veldig solide som par, men som ikke holdt i så mange år etter at de fikk barn.
 
Vi bestemte oss for å slutte med prevensjon ett år etter at vi ble sammen og ni måneder etter at vi ble samboere.
Men det funket for oss ;)

Jeg har venner som har blitt gravide og kjøpt hus etter 4 måneder sammen med kjæresten, og venner som har hatt samme kjæreste i 8 år uten å vurdere å bli samboere en gang. Så lenge folk finner ut hva som funker for dem, og det ikke er kriminelt eller skader andre, må de jo få gjøre akkurat hva de vil :)

Jeg tror jo at om det funker, så funker det etter tre måneder like mye som det funker etter tre år.
 
Jeg tror det kommer an på hvem det er snakk om.. jeg kjenner par som ble gravide etter en måned og holder sammen seks år senere, og par som har vært sammen i ti år og gjort det slutt etter å ha fått barn. Jeg tenker at hvis det går maaange år før man får barn så er man veldig vant til å være bare to, og så blir sjokket veldig stort når man blir tre? Hvis man får barn tidligere i forholdet er man ikke så "inngrodd" i en tomanns-hverdag. Aner ikke, men hos de jeg kjenner var det nok litt slik.

Man bør absolutt være trygg på at partneren er en man vil og kan være forelder sammen med, og for noen tar det lang tid og for andre går det fort. Og noen finner dessverre ut at de tok feil.

Vi bestemte oss etter ett år sammen, begynte å prøve etter 1,5. Da hun ble født hadde vi vært sammen i drøye tre år. Det funket for oss.
 
For å bruke meg selv som eksempel så hadde jeg og samboer vært sammen i 3-4mnd før jeg ble gravid :) det var ikke planlagt.

Det finnes ingen fasit på det tror jeg :)
 
Tja, jeg tenker at det vil nok være både og.
Har fått høre at vi har vært raske (sammen i snart tre år,gift i straks 2,5 og barn på snart to) men så er det foreløpig ingen som vet om de vil være vi naboene som ventet ti år med barn, eller ingen av oss som ryker.
 
Jeg tenker at her finnes det ingen fasit som passer alle. i mitt hode er det viktigste at en har en sikker økonomi og trygg hverdag barnet kommer til. Så er det opp til det enkelte par å vurdere når det er rett for dem.
Vi var sammen i 5 år og vært samboere i 2 før vi bestemte oss for å prøve, eller slutte å prøve med å ikke bli gravide ;) sambo ville ha barn lenge før, men jeg ville være ferdig med utdannelsen og ha fast jobb før jeg ble gravid :) egentlig ville jeg være gift først også, men ingen av oss vil ha bryllup og vi er litt trege :p så det kriteret falt ut hos meg tilslutt :p så da ble det rett for oss slik, men det betyr absolutt ikke at det er noe som spiller inn for andre.. :)
 
Ja, synes mange er for kjappe.
Når man har vært i lag i bare noen få mnd så er det for tidlig.
 
Ideelt trenger man vel 2 år på å finne stabiliteten. Men ikke alltid ting går slik man har tenkt.
 
Njææ. Jeg synes noen ganger det virker lite gjennomtenkt (f.eks, når man er såvidt 20, og begynner prøve etter knapt en måned eller så..)..
Men altså.. som regel vet vi ikke utenfra om det er planlagt eller ikke.. Og uansett - hva så. Folk får da gjøre som de vil.
 
Det finnes ingen fasit! Her er nok maaange flere barn som har kommet til verden uten å vært planlagt enn vi tror. Kanskje til og med du og jeg? Forhold ryker om det er barn eller ikke involvert, det er desverre den brutale sannhet!
Jeg har tidligere vært i 2 seriøse forhold. Først med en som ønsket seg barn, men jeg var ikke klar. Så med en som hadde 2 barn fra et tidligere forhold, men det fungerte bare ikke til slutt. Begge varte ca 4 år. Har angret på mye, blant annet har jeg følt at jeg "kastet" vekk livet mitt på de, men bestemte meg for heller å dra nytte av erfaringene! Var singel i 2 år og da lærte jeg meg selv å kjenne. Gikk på noen tabber med en fyr jeg datet, som har resultert i politianmeldelse og kontakt-og besøksforbud. Har hatt en veldig tøff tid, men så traff jeg min nåværende kjæreste og samboer. Han er alt jeg har drømt om! Han er rett å slett min livredder! Vi har nå en datter ilag som er litt over 3 mnd og i januar som kommer har vi vært ilag i 2 år :) Håper selvfølgelig på at vi skal bli gamle ilag, men noen garanti finnes det desverre ikke i noen forhold. Gift eller ei. Men ja, er nok noen som syntes vi var raske med å bli gravide, men det var vår bestemmelse! Så får andre heller passe på sine egne saker :)
 
Syns noen er det. Og spesielt når begge parter har barn fra før av.
 
Jeg prøver å holde meg for god til å mene noe som helst om det.. Jeg var selv 'tidlig' ute med å få min datter, og hittil har det gått veldig bra for oss :) Tenker at veien blir til mens man går, og mye handler om innstillingen :) Men det er klart at man tenker jo sitt når folk får barn før de har kontroll på sitt eget liv osv. Men som flere sier, det er sjelden utenforstående vet alt, så man skal vel ikke dømme for hardt heller :)
 
Jeg tror det kommer an på hvem det er snakk om.. jeg kjenner par som ble gravide etter en måned og holder sammen seks år senere, og par som har vært sammen i ti år og gjort det slutt etter å ha fått barn. Jeg tenker at hvis det går maaange år før man får barn så er man veldig vant til å være bare to, og så blir sjokket veldig stort når man blir tre? Hvis man får barn tidligere i forholdet er man ikke så "inngrodd" i en tomanns-hverdag. Aner ikke, men hos de jeg kjenner var det nok litt slik.

Man bør absolutt være trygg på at partneren er en man vil og kan være forelder sammen med, og for noen tar det lang tid og for andre går det fort. Og noen finner dessverre ut at de tok feil.

Vi bestemte oss etter ett år sammen, begynte å prøve etter 1,5. Da hun ble født hadde vi vært sammen i drøye tre år. Det funket for oss.
Tenker det samme. For mange er nok overgangen med å få barn mye større når man har vært sammen veldig lenge. Det kommer nok mest an på personene, ingen fasit her.
 
Det det finnes det ikke noe fasitsvar på :) Vi bestemte oss etter 5 mnd som kjærester :p vært venner i mange år før vi ble kjærester da. Nå har vi vært sammen i 5 år snart og har snart 3 felles barn :D
 
Ja, noe er litt kjappe, og det er gjerne de som også klager på Facebook hver gang babyen våkner før kl 7. De som trodde livet med barn var rosenrødt og baare kos og aldri slitsomt :p
Men det kommer litt an på alder også tenker jeg. Her har vi snart vært sammen i to år og startet prøvinga i august. Men så er vi snart 32 og 36 også da ;)
 
Jeg var gravid da jeg ble sammen med han jeg bor med nå. Han er da ikke far til barnet. Men jeg kunne ikke hatt det bedre. Han ønsker seg nok et barn som er helt hans også og vi snakker allerede om at det ikke blir et veldig langt opphold før vi prøver igjen. Jeg er 31+5 nå, vi har vært sammen i snart 3 mnd. ;) Litt fort kanskje, men det føles rett! <3
 
Her gikk det litt kjapt i svingene, var sammen i 8måneder (bodde sammen i 4) og så ble det slutt i nesten et år, og så ble jeg gravid bare et par måneder etter vi ble sammen igjen :) Og nå er lille 3måneder og vi har aldri hatt det bedre sammen :) Så dømmer ingen, så lenge enn gjør sitt beste for å få det til å fungere når enn har valgt å få barn sammen! :)
 
Føler det kommer så utrolig an på hvem det gjelder. Noen er så på nett med én gang de møtes at de bare VET at de hører sammen osv (og beviser det ved å være sammen hele livet), mens andre som ikke tenker seg om 2 ganger for noe i livet så klart også kan foreta forhastede beslutninger der. Men hvem er jeg til å vite hvor i terrenget andre mennesker virkelig er. Folk kan skjule så mye, så man vet ikke nødvendigvis alt man tror man vet engang. Da blir det feil å synse og mene om andre.
 
Back
Topp