Den tykke utfloden merket jeg i dag, faktisk. Puppene er sånn "klemmer jeg på dem er de ømme"-nivå, ikke sånn "kan ikke gå fort ned trappa, for det er så vondt"-ømme, slik de var på et tidspunkt med de andre, regner med det kommer. Da klarer jeg ikke ligge på magen heller.
Det er det kjipeste, jeg sover nemlig best på magen, jeg SOVNER lettest på magen. Snart blir puppene for ømme til at det går, når det går over er magen begynt å vokse, ikke så mye, det er slett ikke farlig for babyen, men det er ikke behagelig lenger, og etterhvert blir den så stor at det ikke er mulig uansett, og det i det hele tatt ikke finnes gode sovestillinger.... Deretter kommer babyen ut, og jada "NÅ kan dere sove på magen igjen, bare legg ei pute under den som støtte" sa de på sykehuset når den eldste var født. Pute under magen? Umulig å ligge godt da, men det har jo ikke noe å si, etter et par dager (ok, 4 dager med eldste, 1,5 med andre) er puppene større enn de noen gang har vært, sprengt og du kan bare glemme å ligge på magen på ei stund.
Men pluselig, før du vet ordet av det, så går det igjen. Sånn om et års tid eller noe sånn...