tingeling1990
Glad i forumet
Kjenner jeg bare må få ut litt frustrasjon. Jobber som sykepleier på sykehuset i disse coronatider. Jobber på poliklinikk med arbeidshelg på sengepost. Under coronautbruddet har vi måtte bruke sykt med smittevernsutstyr (noe som er forsåvidt bra) når vi har inne polikliniske pasienter og jeg er omplassert på en annen postavdeling som har lav risiko for corona på helgene mine.
Problemet er at jeg har følt meg i fantastisk god fysisk form men jeg blir bare mere og mere sliten psykisk pga alt utstyret og alt rundt. Kjenner selvfølgelig kroppen begynner å ta etter og bli sliten.. Prøver å holde ut og finne lyspunkter i hverdagen. Jeg gruer meg til hver arbeidshelg fordi jeg må på en ukjent post, jeg savner arbeidsplassen min og kollegaene mine
jeg går veldig godt sammen med de nye men det er ikke en plass jeg har valgt selv å jobbe om dere skjønner... Det er hardt å være sykepleier i disse dager, mange forventninger.. Men det er ekstra hardt å være gravid og sykepleier føler jeg :/
Første mnd under utbruddet ble jeg sykmeldt pga stoffskifteproblem og fikk slengt i fleisen av sjefen at alle måtte ta samfunnsansvar og møte på jobb. Endte med å ikke ta ut den sykmeldingen pga samvittighet, gjorde ting egentlig vondt værre men sjefen ble fornøyd..
Nå går jeg også ukentlig hos kiropraktor for å holde ut fysisk i jobben pga belastningen med alt utstyret. Koster meg 2000 kr i mnd om jeg skal fortsette ukentlig.. Det føler jeg at det ikke er verdt.. Men jeg får meg ikke til å sykmelde meg pga slik verden er nå...
Jeg føler jeg strekker meg langt, for kanskje ingenting? Hvorfor pusher jeg meg selv? Er det for å være flink-pike eller superwoman? Supergravid? Superpreggynurse?
Alle skryter av at jeg står i jobben som jeg gjør men jeg føler at nå gjør jeg det ikke for meg selv lengre. Hvem gjør jeg det egentlig for? Er det verdt det? Er redd jeg kommer til å pushe meg for langt.. Hvor går grensen min? :/
Noen andre i lignende situasjon som har noen støttende ord?
Problemet er at jeg har følt meg i fantastisk god fysisk form men jeg blir bare mere og mere sliten psykisk pga alt utstyret og alt rundt. Kjenner selvfølgelig kroppen begynner å ta etter og bli sliten.. Prøver å holde ut og finne lyspunkter i hverdagen. Jeg gruer meg til hver arbeidshelg fordi jeg må på en ukjent post, jeg savner arbeidsplassen min og kollegaene mine
Første mnd under utbruddet ble jeg sykmeldt pga stoffskifteproblem og fikk slengt i fleisen av sjefen at alle måtte ta samfunnsansvar og møte på jobb. Endte med å ikke ta ut den sykmeldingen pga samvittighet, gjorde ting egentlig vondt værre men sjefen ble fornøyd..
Nå går jeg også ukentlig hos kiropraktor for å holde ut fysisk i jobben pga belastningen med alt utstyret. Koster meg 2000 kr i mnd om jeg skal fortsette ukentlig.. Det føler jeg at det ikke er verdt.. Men jeg får meg ikke til å sykmelde meg pga slik verden er nå...
Jeg føler jeg strekker meg langt, for kanskje ingenting? Hvorfor pusher jeg meg selv? Er det for å være flink-pike eller superwoman? Supergravid? Superpreggynurse?
Noen andre i lignende situasjon som har noen støttende ord?

