Svangerskapsdepresjon og tips

Alaskahusky

Elsker forumet
Marsmellows-15
Hei:)

Jeg er gravid med mitt første barn, ikke planlagt, men med den beste samboeren jeg kunne ønske meg. Dessverre har jeg helt siden ca uke 10 slitt med valget om å beholde barnet, og det har utviklet seg til alvorlig svangerskapsdepresjon.:(
Jeg får profesjonell hjelp og er blitt kvitt de mest alvorlige tankene, men tanken på at jeg skal beholde dette barnet er fortsatt knusende.
Jeg skulle veldig gjerne ønske det var annerledes, og at jeg kunne glede meg like mye som alle rundt meg! Derfor lurer jeg på om noen her har erfaring med slike tanker og har noen råd/tips til hvordan man kan begynne å like den lille som er i magen?
Tar imot alt av tips/råd/ideer!:anyone
Vil veldig gjerne kunne være en god mor som er glad i barnet sitt, og jobber hver dag for at følelsene skal endre seg.
 
Har desverre ingen råd til deg, men sender deg en klem og ønsker deg lykke til :)
 
Et nøkkelord er aksept, aksepter følelsene dine og aksepter at det ikke gjør deg til en dårlig mor. Du kommer til å elske barnet ditt, innerst inne tror jeg du vet det også. Ikke la moralen styre, hva du føler og tenker er ikke ditt valg akkurat nå, det er problemet med depresjoner. Fokuser på positive ting, aksepter deg selv og oppta tid slik at du slipper å tenke så alt for mye.

Mange klemmer ❤️
 
Hvis det er tanker rundt den nye hverdagen som er skremmende/deprimerende så ville jeg lest meg opp så jeg ble mer trygt i rollen.

Hvis det er generelt nedstemthet kan det hende det er hormonelt og ikke så mye å gjøre med. Men det som kan hjelpe er å stresse ned, hvile, sove nok, spise nok og kose det i hverdagen. Baby i magen kan tappe masse energi og krefter, og da er depresjon vanlig (utbrenthet).

I tillegg viser mange forskninger at mangel på fettsyrer kan være årsak til depresjon i svangerskap og barseltid. Baby i magen og amming kan frarøve mor næringsstoffer. Tran er anbefalt (finnes i kapsler om du ikke klarer drikke det). Ellers vær nøye med kosten, eventuelt kosttilskudd dersom du sliter med å få i deg det du bør.
 
Bare du setter ord på det og jobber med det gjør at jeg tror du vil bli en god mor. I mellom tiden drøft det med JM eller legen og be om henvisning hvis du føler du trenger det;)
 
Hvis det er tanker rundt den nye hverdagen som er skremmende/deprimerende så ville jeg lest meg opp så jeg ble mer trygt i rollen.

Hvis det er generelt nedstemthet kan det hende det er hormonelt og ikke så mye å gjøre med. Men det som kan hjelpe er å stresse ned, hvile, sove nok, spise nok og kose det i hverdagen. Baby i magen kan tappe masse energi og krefter, og da er depresjon vanlig (utbrenthet).

I tillegg viser mange forskninger at mangel på fettsyrer kan være årsak til depresjon i svangerskap og barseltid. Baby i magen og amming kan frarøve mor næringsstoffer. Tran er anbefalt (finnes i kapsler om du ikke klarer drikke det). Ellers vær nøye med kosten, eventuelt kosttilskudd dersom du sliter med å få i deg det du bør.

Det var ny informasjon for meg. Visste jo at tran var bra, men ikke at man kunne bli nedstemt av det. Flott at du deler!
 
Hei:)

Jeg er gravid med mitt første barn, ikke planlagt, men med den beste samboeren jeg kunne ønske meg. Dessverre har jeg helt siden ca uke 10 slitt med valget om å beholde barnet, og det har utviklet seg til alvorlig svangerskapsdepresjon.:(
Jeg får profesjonell hjelp og er blitt kvitt de mest alvorlige tankene, men tanken på at jeg skal beholde dette barnet er fortsatt knusende.
Jeg skulle veldig gjerne ønske det var annerledes, og at jeg kunne glede meg like mye som alle rundt meg! Derfor lurer jeg på om noen her har erfaring med slike tanker og har noen råd/tips til hvordan man kan begynne å like den lille som er i magen?
Tar imot alt av tips/råd/ideer!:anyone
Vil veldig gjerne kunne være en god mor som er glad i barnet sitt, og jobber hver dag for at følelsene skal endre seg.

Har ingen råd til deg. men sender deg en klem, så håper jeg at din dep blir bedre :Heartred
 
Et nøkkelord er aksept, aksepter følelsene dine og aksepter at det ikke gjør deg til en dårlig mor. Du kommer til å elske barnet ditt, innerst inne tror jeg du vet det også. Ikke la moralen styre, hva du føler og tenker er ikke ditt valg akkurat nå, det er problemet med depresjoner. Fokuser på positive ting, aksepter deg selv og oppta tid slik at du slipper å tenke så alt for mye.

Mange klemmer ❤️
Tusen takk for rådet :)
Jobber med å fylle tiden med morsomme ting og ikke bli sittende å tenke, men er vanskelig når det er akrobatikk i magen;)
 
Hvis det er tanker rundt den nye hverdagen som er skremmende/deprimerende så ville jeg lest meg opp så jeg ble mer trygt i rollen.

Hvis det er generelt nedstemthet kan det hende det er hormonelt og ikke så mye å gjøre med. Men det som kan hjelpe er å stresse ned, hvile, sove nok, spise nok og kose det i hverdagen. Baby i magen kan tappe masse energi og krefter, og da er depresjon vanlig (utbrenthet).

I tillegg viser mange forskninger at mangel på fettsyrer kan være årsak til depresjon i svangerskap og barseltid. Baby i magen og amming kan frarøve mor næringsstoffer. Tran er anbefalt (finnes i kapsler om du ikke klarer drikke det). Ellers vær nøye med kosten, eventuelt kosttilskudd dersom du sliter med å få i deg det du bør.
Slik det er nå føler jeg at det er et fremmedlegeme i kroppen som bare vokser, og begrenser meg mer og mer. Jeg prøver å lese meg opp på babyer og tiden etter fødselen, men det er så utrolig fjernt. Har også BV gravid-appen så jeg daglig kan lese hvordan det ligger an for å prøve å få et slags forhold til barnet, men det er nok mye at jeg sliter med å akseptere hvordan situasjonen er. Selvom jeg er helt klar over at jeg ikke kan endre på det faktum at jeg er gravid.
Takk for tipset om tran! Skal se om det ikke kan hjelpe litt, har aldri hørt det kan påvirke humøret i så stor grad.
 
Bare du setter ord på det og jobber med det gjør at jeg tror du vil bli en god mor. I mellom tiden drøft det med JM eller legen og be om henvisning hvis du føler du trenger det;)
Jeg går ofte til både JM, lege og psykiatrisk sykepleier for tett oppfølging - har også vært fulgt opp av psykiatrisk på sykehuset for å passe på at jeg ikke skal gjøre noe dumt og at babyen skal ha det bra, selv om ikke jeg har det slik :) Så det er i alle fall fint å vite at systemet fungerer!
 
Jeg går ofte til både JM, lege og psykiatrisk sykepleier for tett oppfølging - har også vært fulgt opp av psykiatrisk på sykehuset for å passe på at jeg ikke skal gjøre noe dumt og at babyen skal ha det bra, selv om ikke jeg har det slik :) Så det er i alle fall fint å vite at systemet fungerer!

Jeg synes det er så flott å høre og tenker du har all mulighet å lykkes med slik innstilling og oppfølging det vertste er jo de som ikke setter ord på det og får hjelp, er uansett ikke lett men lettere;)
 
Uff stakkars deg, godt du får hjelp og at systemet virker da. Jeg skjønner deg til en viss grad- selv om vårt barn er planlagt og svært etterlengtet så overtok den kroppen min totalt - jeg som alltid var superwoman fikk kjenne på alle begrensningene denne krabaten gjorde. Den var bare i veien for MITT pågående liv, ikke kjente jeg handlelyst hverken på babyutstyr eller klær eller på redebyggergenet. Jeg fikk 50% SM fra ca uke 26- da var jeg så nedstemt og sliten at jeg bare gråt. Jeg gråt for alt. Økte vitaminmengden, fikk i meg mer jern for å øke blodprosenten, mindre arbeidsbelastning og tid til avslapping eller ingenting :)
Først da jeg kom til ca uke 28starta jeg å glede meg på familieforøkelsen, starta å strikke noe lettvint og overkommelig, nettshopping passet godt for meg og har handlet alt utstyr via nettet- slippe stress i butikkene når man er hormonell. Bare å innse og akseptere at babyen vokser og den kommer ut. Jeg får kroppen tilbake og får bare ta alle utfordringer som kommer :) ja jeg har vært okkupert i 9 mnd, men tenk den gleden å ha barn resten av livet :)
Jeg ble anbefalt en bok om akkurat dette, jeg husker ikke hva tittel eller forfatter var, men handlet om å ikke elske barnet sitt fra første øyeblikk- det kom gradvis :)
Jeg håper det ordner seg for deg snart:)
Tvi tvi- god klem!
 
Hvor langt er du på vei?

Mitt råd er i første omgang å sette av tid til bare deg, bruk tiden godt på å gjøre tingen du liker å gjøre.

Babyen vil du bli glad i når den kommer, kanskje ikke med engang, morsfølelsen tar tid. Hos meg kjente jeg ikke på den ordentlige morsfølelsen før rundt 1 år etterpå. Hadde jo omsorg for barnet og følte at jeg måtte beskytte det, men hadde tok lang tid før jeg fikk de gode følelsene. Det er jo akkurat som med en mann, det tar jo tid å bli forelsket og ordentlig glad i en person. Det er ikke gjort over natta.


Søk profesjonell hjelp, tipper at mange av de tankene du har er ganske vanlige. Som ene terapauten sa til meg "du tror nok at du er mye mer annerledes enn hva du egentlig er". Fordi jeg trodde at mine tanker var det ikke normalt å ha fordi ingen snakker om de. Men det er helt normalt!

Jeg er 22 uker på vei, og synes ikke det er morsomt å være gravid. Synes det er et herk! Tok meg lang tid å akseptere at vi skulle få en til, fordi om det var planlagt. Er enda ikke sikker på om det er dette jeg vil, men nå har jeg ikke noe valg:p
 
Uff stakkars deg, godt du får hjelp og at systemet virker da. Jeg skjønner deg til en viss grad- selv om vårt barn er planlagt og svært etterlengtet så overtok den kroppen min totalt - jeg som alltid var superwoman fikk kjenne på alle begrensningene denne krabaten gjorde. Den var bare i veien for MITT pågående liv, ikke kjente jeg handlelyst hverken på babyutstyr eller klær eller på redebyggergenet. Jeg fikk 50% SM fra ca uke 26- da var jeg så nedstemt og sliten at jeg bare gråt. Jeg gråt for alt. Økte vitaminmengden, fikk i meg mer jern for å øke blodprosenten, mindre arbeidsbelastning og tid til avslapping eller ingenting :)
Først da jeg kom til ca uke 28starta jeg å glede meg på familieforøkelsen, starta å strikke noe lettvint og overkommelig, nettshopping passet godt for meg og har handlet alt utstyr via nettet- slippe stress i butikkene når man er hormonell. Bare å innse og akseptere at babyen vokser og den kommer ut. Jeg får kroppen tilbake og får bare ta alle utfordringer som kommer :) ja jeg har vært okkupert i 9 mnd, men tenk den gleden å ha barn resten av livet :)
Jeg ble anbefalt en bok om akkurat dette, jeg husker ikke hva tittel eller forfatter var, men handlet om å ikke elske barnet sitt fra første øyeblikk- det kom gradvis :)
Jeg håper det ordner seg for deg snart:)
Tvi tvi- god klem!
Fint å vite det ikke bare er meg som ikke lever på en rosa sky gjennom hele svangerskapet:) JM og lege og alle andre sier jo at det ikke er så uvanlig og at noe sånn som mellom 5-10% har svangerskapsdepresjon, men når man sitter der, og alt man hører rundt seg er hvor fantastisk tid det er, blir i alle fall jeg mer ensom.
Jeg er 80% SM for tiden, for å prøve å komme tilbake i arbeid etter en veldig tung periode, men har så klart en sjef som er idiot og vanskelig å ha med å gjøre. Men skal prøve så godt jeg kan å være i arbeid. Det er jo bedre enn å bli sittende hjemme:)
Om du skulle komme på hva boken het, får du skrive det;) Håper jeg får noe lykkefølelse etterhvert, både for meg, barnet og den stakkars pappaen som gleder seg, men blir lei seg fordi jeg ikke gjør det
 
Hvor langt er du på vei?

Mitt råd er i første omgang å sette av tid til bare deg, bruk tiden godt på å gjøre tingen du liker å gjøre.

Babyen vil du bli glad i når den kommer, kanskje ikke med engang, morsfølelsen tar tid. Hos meg kjente jeg ikke på den ordentlige morsfølelsen før rundt 1 år etterpå. Hadde jo omsorg for barnet og følte at jeg måtte beskytte det, men hadde tok lang tid før jeg fikk de gode følelsene. Det er jo akkurat som med en mann, det tar jo tid å bli forelsket og ordentlig glad i en person. Det er ikke gjort over natta.


Søk profesjonell hjelp, tipper at mange av de tankene du har er ganske vanlige. Som ene terapauten sa til meg "du tror nok at du er mye mer annerledes enn hva du egentlig er". Fordi jeg trodde at mine tanker var det ikke normalt å ha fordi ingen snakker om de. Men det er helt normalt!

Jeg er 22 uker på vei, og synes ikke det er morsomt å være gravid. Synes det er et herk! Tok meg lang tid å akseptere at vi skulle få en til, fordi om det var planlagt. Er enda ikke sikker på om det er dette jeg vil, men nå har jeg ikke noe valg:p
Jeg er 27 uker på vei. Føles ut som det er en uendelig lang vei igjen, og vil egentlig bare ta keisersnitt og reise min vei:smiley-angry017
Men så er det ikke sånn verden fungerer, og det var jo tross alt mitt valg å beholde det. Så det er vel bare noe jeg må akseptere, men det er vanskelig.
Har heldigvis profesjonell hjelp, og veldig tett oppfølging, så det vel bare å vente tiden ut og jobbe med følelsene. Veldig fint at du tørr å si det ikke alltid er rosenrødt:) Jeg vet det er andre som har det sånn som meg, eller lignende, men det er ikke noen som sier noe. Alt jeg ser på facebook er ja bare hvor fantastisk alt er for de som er gravide og har småbarn. Selv om jeg vet bedre, er det vanskelig å ikke føle seg alene da:(
 
Jeg ble også uplanlagt gravid, og klarte ikke å forholde meg til babyen i magen. Jeg gjorde alt riktig med forberedelser, spiste sunt, trente, kjøpte ting og sette meg inn i alt som skulle skje, men jeg klarte ikke å glede meg til babyen kom. På slutten nærmet jeg meg depresjon, i frykt for at disse følelsene skulle fortsette når babyen var født.
Alle de nøytrale/negative følelsene forsvant i det babyen var født.

Dette er ikke uvanlig. Men hvis du sliter bør du snakke med lege eller kanskje helst jordmor om det, slik at du ikke går gjennom hele svangerskapet og får problemer. De er der for å hjelpe deg, det er mange som sliter med depresjoner under svangerskap og barseltid.

Gratulerer med baby på vei. Det blir bedre. :)
 
Jeg lurer litt på om det ligger noe mer bak? Du trenger selvfølgelig ikke å svare på det altså! :) Siden det er psykiatri inne i bildet... Hvis ikke så tenker jeg at det er lurt å gå litt i seg selv. Ja barn begrenser mye, både i magen og utenfor. Hvertfall hvis det ikke var planlagt. Men i Norge så er ikke et barn verdens undergang på lik linje med de som bor i uland. Det er bare det at livet ikke ble helt som du har planlagt. Vi har det veldig godt i Norge og det er nesten en selvfølge at vi skal kunne detaljbestemme livet vårt og få det akkurat som vi ønsker. Ved å akseptere at det ikke alltid blir sånn tror jeg gjør mye. Nei det blir ikke frihet, sove lenge i helgene, trene, feste, sydenturer osv. eller rett og slett klare enkle ting i hverdagen pga plager. Men det blir ikke et dårlig liv av den grunn. Det blir bare ikke akkurat slik du ville om du kunne velge selv. Jeg sier ikke dette for å være spydig av type "stakkars lille rikmannsjente som plutselig ikke fikk alt hun peker på", men fordi jeg har kjent litt på dette selv med å bare måtte akseptere ar ting ble som det ble. Og som sagt først så tenker jeg at det kanskje ligger noe mer bak, men tankegangen kan kanskje hjelpe uansett.

Jeg har også lyst til å si at det kan være greit å forberede seg mentalt på at man ikke nødvendigvis får tilbake kroppen sin og friheten sin når babyen er ute heller, bare så du ikke går i kjelleren på ny. For småbarnslivet er heller ikke et liv på en rosa sky som mange skal ha det til. På samme måte som at en graviditet heller ikke alltid er det. Og det er helt normalt. Kanskje lettere å forholde seg til hvis det er forventet? Ikke lett å gå rundt med slike følelser når man tenker at det er unormalt.
 
Fint å vite det ikke bare er meg som ikke lever på en rosa sky gjennom hele svangerskapet:) JM og lege og alle andre sier jo at det ikke er så uvanlig og at noe sånn som mellom 5-10% har svangerskapsdepresjon, men når man sitter der, og alt man hører rundt seg er hvor fantastisk tid det er, blir i alle fall jeg mer ensom.
Jeg er 80% SM for tiden, for å prøve å komme tilbake i arbeid etter en veldig tung periode, men har så klart en sjef som er idiot og vanskelig å ha med å gjøre. Men skal prøve så godt jeg kan å være i arbeid. Det er jo bedre enn å bli sittende hjemme:)
Om du skulle komme på hva boken het, får du skrive det;) Håper jeg får noe lykkefølelse etterhvert, både for meg, barnet og den stakkars pappaen som gleder seg, men blir lei seg fordi jeg ikke gjør det

Ja boken heter Mammasjokket og er skrevet av kona til Sivert Høyem, Helena ett eller annet. Den tar opp de forbudte følelsene eller mangel på følelser vedr fødsel og "mammalykken". Den fronter de tabubelagte emnene og tar opp depresjonen. Jeg ble anbefalt den, men leste den aldri- en annen i svangerskapskurset mitt hadde lest den og sa den var veldig bra. Hun sa den ufarliggjorde -og at det var greit å ikke elske ungen sin fra første stund. Bare et tips :)
 
Man blir bombardert med glossy mammblader og hvor fint alt er - mens virkeligheten er helt andeledes. Drit i cupcakes og selvrealisering en stakket stund- det er lov å bli joggebuksemamma med kaos og heller ta tida til hjelp. Det blir nok av tid til andre ting resten av livet :)
 
Back
Topp