Det er nok ikke ene og alene svangerskapet som har ført til at det har blitt som det har blitt. Psykiatri har blitt koblet inn pga selvmordstanker. Det er et akutteam som rykker ut i slike tilfeller som mitt, litt som ambulanse, bare med psykologJeg lurer litt på om det ligger noe mer bak? Du trenger selvfølgelig ikke å svare på det altså!Siden det er psykiatri inne i bildet... Hvis ikke så tenker jeg at det er lurt å gå litt i seg selv. Ja barn begrenser mye, både i magen og utenfor. Hvertfall hvis det ikke var planlagt. Men i Norge så er ikke et barn verdens undergang på lik linje med de som bor i uland. Det er bare det at livet ikke ble helt som du har planlagt. Vi har det veldig godt i Norge og det er nesten en selvfølge at vi skal kunne detaljbestemme livet vårt og få det akkurat som vi ønsker. Ved å akseptere at det ikke alltid blir sånn tror jeg gjør mye. Nei det blir ikke frihet, sove lenge i helgene, trene, feste, sydenturer osv. eller rett og slett klare enkle ting i hverdagen pga plager. Men det blir ikke et dårlig liv av den grunn. Det blir bare ikke akkurat slik du ville om du kunne velge selv. Jeg sier ikke dette for å være spydig av type "stakkars lille rikmannsjente som plutselig ikke fikk alt hun peker på", men fordi jeg har kjent litt på dette selv med å bare måtte akseptere ar ting ble som det ble. Og som sagt først så tenker jeg at det kanskje ligger noe mer bak, men tankegangen kan kanskje hjelpe uansett.
Jeg har også lyst til å si at det kan være greit å forberede seg mentalt på at man ikke nødvendigvis får tilbake kroppen sin og friheten sin når babyen er ute heller, bare så du ikke går i kjelleren på ny. For småbarnslivet er heller ikke et liv på en rosa sky som mange skal ha det til. På samme måte som at en graviditet heller ikke alltid er det. Og det er helt normalt. Kanskje lettere å forholde seg til hvis det er forventet? Ikke lett å gå rundt med slike følelser når man tenker at det er unormalt.
Jeg forstår veldig godt tankegangen din, og er helt enig i at verden ikke raser sammen fordi man får barn, og jeg forventer ikke at jeg skal ha sixpack 2 uker etter fødselen. Det er vel mer det at jeg ikke klarer å forstå hvordan jeg skal klare å passe på et lite menneske. Det ligger jo så klart mer i det, og klarer ikke å ordlegge akkurat hvordan alle tankene er. Jeg vet veldig godt at jeg er heldig som har en kjæreste som støtter meg, og at det er et profesjonelt apparat rundt meg som bidrar, og kommer til å støtte meg i tiden videre. Men det er vel fortsatt følelsen av at det er jeg som må bære på det, og kjenne sparkene, og må amme, og gå ut i permisjon. Alt dette er jo midlertidig, men det er vel det at når man er deprimert føles "målstreken" utrolig langt unna uansett hvor nære den er.
Jeg jobber mye med å ikke se på det negative og begrensningene, men heller det positive. Det er bare det å finne det positive som blir veldig vanskelig.
