Svangerskapsdepresjon og tips

Jeg lurer litt på om det ligger noe mer bak? Du trenger selvfølgelig ikke å svare på det altså! :) Siden det er psykiatri inne i bildet... Hvis ikke så tenker jeg at det er lurt å gå litt i seg selv. Ja barn begrenser mye, både i magen og utenfor. Hvertfall hvis det ikke var planlagt. Men i Norge så er ikke et barn verdens undergang på lik linje med de som bor i uland. Det er bare det at livet ikke ble helt som du har planlagt. Vi har det veldig godt i Norge og det er nesten en selvfølge at vi skal kunne detaljbestemme livet vårt og få det akkurat som vi ønsker. Ved å akseptere at det ikke alltid blir sånn tror jeg gjør mye. Nei det blir ikke frihet, sove lenge i helgene, trene, feste, sydenturer osv. eller rett og slett klare enkle ting i hverdagen pga plager. Men det blir ikke et dårlig liv av den grunn. Det blir bare ikke akkurat slik du ville om du kunne velge selv. Jeg sier ikke dette for å være spydig av type "stakkars lille rikmannsjente som plutselig ikke fikk alt hun peker på", men fordi jeg har kjent litt på dette selv med å bare måtte akseptere ar ting ble som det ble. Og som sagt først så tenker jeg at det kanskje ligger noe mer bak, men tankegangen kan kanskje hjelpe uansett.

Jeg har også lyst til å si at det kan være greit å forberede seg mentalt på at man ikke nødvendigvis får tilbake kroppen sin og friheten sin når babyen er ute heller, bare så du ikke går i kjelleren på ny. For småbarnslivet er heller ikke et liv på en rosa sky som mange skal ha det til. På samme måte som at en graviditet heller ikke alltid er det. Og det er helt normalt. Kanskje lettere å forholde seg til hvis det er forventet? Ikke lett å gå rundt med slike følelser når man tenker at det er unormalt.
Det er nok ikke ene og alene svangerskapet som har ført til at det har blitt som det har blitt. Psykiatri har blitt koblet inn pga selvmordstanker. Det er et akutteam som rykker ut i slike tilfeller som mitt, litt som ambulanse, bare med psykolog :)
Jeg forstår veldig godt tankegangen din, og er helt enig i at verden ikke raser sammen fordi man får barn, og jeg forventer ikke at jeg skal ha sixpack 2 uker etter fødselen. Det er vel mer det at jeg ikke klarer å forstå hvordan jeg skal klare å passe på et lite menneske. Det ligger jo så klart mer i det, og klarer ikke å ordlegge akkurat hvordan alle tankene er. Jeg vet veldig godt at jeg er heldig som har en kjæreste som støtter meg, og at det er et profesjonelt apparat rundt meg som bidrar, og kommer til å støtte meg i tiden videre. Men det er vel fortsatt følelsen av at det er jeg som må bære på det, og kjenne sparkene, og må amme, og gå ut i permisjon. Alt dette er jo midlertidig, men det er vel det at når man er deprimert føles "målstreken" utrolig langt unna uansett hvor nære den er. :smiley-angry003
Jeg jobber mye med å ikke se på det negative og begrensningene, men heller det positive. Det er bare det å finne det positive som blir veldig vanskelig.
 
Ja boken heter Mammasjokket og er skrevet av kona til Sivert Høyem, Helena ett eller annet. Den tar opp de forbudte følelsene eller mangel på følelser vedr fødsel og "mammalykken". Den fronter de tabubelagte emnene og tar opp depresjonen. Jeg ble anbefalt den, men leste den aldri- en annen i svangerskapskurset mitt hadde lest den og sa den var veldig bra. Hun sa den ufarliggjorde -og at det var greit å ikke elske ungen sin fra første stund. Bare et tips :)
Tusen takk!:)
Skal se om ikke jeg finner den!
 
Det er nok ikke ene og alene svangerskapet som har ført til at det har blitt som det har blitt. Psykiatri har blitt koblet inn pga selvmordstanker. Det er et akutteam som rykker ut i slike tilfeller som mitt, litt som ambulanse, bare med psykolog :)
Jeg forstår veldig godt tankegangen din, og er helt enig i at verden ikke raser sammen fordi man får barn, og jeg forventer ikke at jeg skal ha sixpack 2 uker etter fødselen. Det er vel mer det at jeg ikke klarer å forstå hvordan jeg skal klare å passe på et lite menneske. Det ligger jo så klart mer i det, og klarer ikke å ordlegge akkurat hvordan alle tankene er. Jeg vet veldig godt at jeg er heldig som har en kjæreste som støtter meg, og at det er et profesjonelt apparat rundt meg som bidrar, og kommer til å støtte meg i tiden videre. Men det er vel fortsatt følelsen av at det er jeg som må bære på det, og kjenne sparkene, og må amme, og gå ut i permisjon. Alt dette er jo midlertidig, men det er vel det at når man er deprimert føles "målstreken" utrolig langt unna uansett hvor nære den er. :smiley-angry003
Jeg jobber mye med å ikke se på det negative og begrensningene, men heller det positive. Det er bare det å finne det positive som blir veldig vanskelig.
Ja regnet med det var litt mer bak. Du er engstelig for ansvaret? Det kan hende det endrer seg helt med en gang. Og om det ikke gjør det så er du ikke alene - dette er noe helt nytt for ALLE førstegangsfødende ;)

Følelser er ofte irrasjonelle, ikke alltid lett p sette fingeren på det.
 
Jeg er 27 uker på vei. Føles ut som det er en uendelig lang vei igjen, og vil egentlig bare ta keisersnitt og reise min vei:smiley-angry017
Men så er det ikke sånn verden fungerer, og det var jo tross alt mitt valg å beholde det. Så det er vel bare noe jeg må akseptere, men det er vanskelig.
Har heldigvis profesjonell hjelp, og veldig tett oppfølging, så det vel bare å vente tiden ut og jobbe med følelsene. Veldig fint at du tørr å si det ikke alltid er rosenrødt:) Jeg vet det er andre som har det sånn som meg, eller lignende, men det er ikke noen som sier noe. Alt jeg ser på facebook er ja bare hvor fantastisk alt er for de som er gravide og har småbarn. Selv om jeg vet bedre, er det vanskelig å ikke føle seg alene da:(

Skjønner godt hva du mener!
Jeg hadde en veldig tøff start med førstemann, og det var absolutt ingen dans på roser! Hadde så mange ganger lyst å pakke sakene mine å dra. Følte meg som verdens værste mor pga det du sier om at man leser på FB, blogger , blader etc om hvor fantastisk alt er. Noe jeg absolutt ikke følte. Og sliter enda litt med de samme følelsene, men prøver å fortelle meg selv at det er bra nok det jeg gjør. Ungen er blid, glad, flink og meste parten av tiden en god gutt.

Husk bare at du er ikke alene om de teite tankene! Og at du har lyst å gi opp. Det blir bedre er min eneste trøst! Snakke snakke snakke har fungert i mitt tilfelle. Og høre gang på gang på gang at det er bra nok!:)
 
Var ikke på en rosa sky det første svangerskapet jeg heller,
For det første er jeg ingen dulledalle-person og for det andre synes jeg at det å være gravid var en surrealistisk og slitsom opplevelse,

Var ikke deprimert, men fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke var i en euforisk lykkerus..ever!

Fødselen var også en surrelalistisk og bisarr opplevelse, og morsfølelselsen kom ikke før etter en uke.

MEN den kom!! morskjærligheten er uendelig og kan ikke beskrives med ord egentlig :)
 
Hadde det mykje på samme måte som deg. Enkelte dager ville eg absolut ikkje være gravid. Eg gjorde alt det eg skulle gjøre, med tanke på vitaminer, kosthold osv. Men likevel føltes det av og til som om eg gjorde det for å unngå kjeft av andre, ikkje fordi eg ville det sjølv.

Etter fødselen, når babyen ble lagt oppå meg, ville eg berre at noen skulle ta han bort så eg fikk sove. Ville ikkje ha han hos meg første natta. Sånn varte det et par uker. Eg passet på han, gav han mat, bleier osv, men eg hadde ikkje lyst. Følte meg som verdens mest elendige mamma som ikkje var gla i babyen sin. "Alle" andre fikk jo morsfølelsen umiddelbart. Ingen hadde fortalt meg at det var like vanlig at den lot vente på seg.

Gjennombruddet for min del kom etter et par uker, når eg gråt i telefonen til ei venninne. Sa at eg ikkje var gla i han. Under samtalen lå eg inne på soverommet, mens samboer og babyen var i stua.
Flere ganger under samtalen sa eg, uten å tenke meg om, "lurer på om det går bra der inne", "lurer på om han sover", "håper han er mett og god" osv.
Da begynte venninna mi nesten å gråte, og sa; "Hører du deg selv? Du sitter å seier du ikkje er gla i han, samtidig som du heile tida lurer på koss han har det. Da er du gla i han". Det fikk meg til å tenke. :)

Når alt kom til alt, var det ofte dager eg ville være uten han. Men samtidig klarte eg så vidt hente posten uten han. For eg måtte jo passe på han. Så følelsene var betraktelig mer tilstede enn eg var klar over selv. Nå er han 15 mnd, og eg innser at eg er jo faktisk uendelig gla i den lille smileklumpen, selv om enkelte dager er tøffe. :)
 
Ja regnet med det var litt mer bak. Du er engstelig for ansvaret? Det kan hende det endrer seg helt med en gang. Og om det ikke gjør det så er du ikke alene - dette er noe helt nytt for ALLE førstegangsfødende ;)

Følelser er ofte irrasjonelle, ikke alltid lett p sette fingeren på det.
Ansvaret er definitivt noe jeg engster meg for. Jeg har jo hund, jobb og hus så er ikke sånn at jeg aldri har hatt ansvar for noe før, men det blir jo noe helt annet med barn. Og jeg er vel egentlig ikke noe begeistret for barn i utgangspunktet - kanskje litt feil å si, men kan ikke si jeg noen gang har likt barn. Utenom så klart når jeg var barn selv, og de var jevnaldrende.
 
Jeg ble diagnostisert med svangerskapsdepresjon 3 måneder etter fødsel. Fikk hjelp og klarte å komme meg gjennom hverdagen. Var så ufornuftig at jeg takket nei til videre behandling noen måneder senere. Da vesla var 1,5 år fikk jeg et sammenbrudd og fikk hjelp på nytt. Da vesla var 2 år kom morsfølelsen og lykkefølelsen. Nå er vesla snart 3 år og jeg er gravid på nytt. Får tett oppfølging. Jeg er ikke noen baby-person, eller "dulle-dalle" som noen så greit beskrev over her, men vesla var planlagt. Gjennom svangerskapet hadde jeg en litt sånn utenfor meg selv følelse. Det angikk ikke meg på en måte. Hadde et veldig praktisk syn på det hele. Det tok altså to år og mange timer med behandling før de "rette" følelsene kom. Så med neste nå, så er jeg forberedt på at jeg kan bli deprimert igjen og at det vil ta tid før morsfølelsen kommer. Det er ikke alltid rosenrødt, men det er greit for det.
 
Hadde det mykje på samme måte som deg. Enkelte dager ville eg absolut ikkje være gravid. Eg gjorde alt det eg skulle gjøre, med tanke på vitaminer, kosthold osv. Men likevel føltes det av og til som om eg gjorde det for å unngå kjeft av andre, ikkje fordi eg ville det sjølv.

Etter fødselen, når babyen ble lagt oppå meg, ville eg berre at noen skulle ta han bort så eg fikk sove. Ville ikkje ha han hos meg første natta. Sånn varte det et par uker. Eg passet på han, gav han mat, bleier osv, men eg hadde ikkje lyst. Følte meg som verdens mest elendige mamma som ikkje var gla i babyen sin. "Alle" andre fikk jo morsfølelsen umiddelbart. Ingen hadde fortalt meg at det var like vanlig at den lot vente på seg.

Gjennombruddet for min del kom etter et par uker, når eg gråt i telefonen til ei venninne. Sa at eg ikkje var gla i han. Under samtalen lå eg inne på soverommet, mens samboer og babyen var i stua.
Flere ganger under samtalen sa eg, uten å tenke meg om, "lurer på om det går bra der inne", "lurer på om han sover", "håper han er mett og god" osv.
Da begynte venninna mi nesten å gråte, og sa; "Hører du deg selv? Du sitter å seier du ikkje er gla i han, samtidig som du heile tida lurer på koss han har det. Da er du gla i han". Det fikk meg til å tenke. :)

Når alt kom til alt, var det ofte dager eg ville være uten han. Men samtidig klarte eg så vidt hente posten uten han. For eg måtte jo passe på han. Så følelsene var betraktelig mer tilstede enn eg var klar over selv. Nå er han 15 mnd, og eg innser at eg er jo faktisk uendelig gla i den lille smileklumpen, selv om enkelte dager er tøffe. :)
Kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller. Føler at graviditeten ikke er en del av meg, og at det jeg gjør(tran, vitaminer, osv) er for å glede andre. Men håper veldig jeg får endret på følelsene mine når babyen er født, eller etter en liten stund. JM har presisert flere ganger at det kan ta opp til noen år før morsfølelsen kommer, så har til en viss grad innstilt meg på det. Samtidig vil jeg jo veldig gjerne at den skal komme ganske fort etter fødselen. Tanken på at det skal ta veldig land tid er ganske tung. Men man vet jo aldri så håper på det beste:)
 
Kanskje du distanserer deg fra barnet fordi du er engstelig for at noe skal gå galt? Det kjenner jeg meg i såfall veldig igjenn i! Jeg har aldri vært spesielt opptatt av barn og hadde lest så mange steder at det å ha unge er utrolig slitsomt, og at man bare kan glemme å få sove fremover! Det ble helt motsatt for min del. Det hjalp mye å lese seg opp på fødsel og babystell. Da føler man at man står på en trygg plattform når babyen blir født.

Jeg ser at du har hund, og tilogmed lagt ut bilde og kaller deg alaskahusky. Da tenker jeg at du er svært glad i denne hunden. Kanskje du tilogmed lurer på om du noen gang vil bli like glad i babyen din? Sånn tenkte hvertfall jeg om mine dyr, og overasskende nok ( på meg) ble jeg 100 ganger mer glad i babyen min ( selv om jeg får litt dårlig samvittighet ovenfor dyra mine når jeg skriver dette.. ) Lykke til! det smarteste du gjør og har gjort er å sette ord på følelsene dine og ta i mot hjelp :)
 
Jeg ble diagnostisert med svangerskapsdepresjon 3 måneder etter fødsel. Fikk hjelp og klarte å komme meg gjennom hverdagen. Var så ufornuftig at jeg takket nei til videre behandling noen måneder senere. Da vesla var 1,5 år fikk jeg et sammenbrudd og fikk hjelp på nytt. Da vesla var 2 år kom morsfølelsen og lykkefølelsen. Nå er vesla snart 3 år og jeg er gravid på nytt. Får tett oppfølging. Jeg er ikke noen baby-person, eller "dulle-dalle" som noen så greit beskrev over her, men vesla var planlagt. Gjennom svangerskapet hadde jeg en litt sånn utenfor meg selv følelse. Det angikk ikke meg på en måte. Hadde et veldig praktisk syn på det hele. Det tok altså to år og mange timer med behandling før de "rette" følelsene kom. Så med neste nå, så er jeg forberedt på at jeg kan bli deprimert igjen og at det vil ta tid før morsfølelsen kommer. Det er ikke alltid rosenrødt, men det er greit for det.
Først må jeg bare si at det er veldig fint det du skriver, og at du deler!:)
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og har veldig mange tanker om hvordan det blir etter fødselen. Om morsfølelsen kommer, eller om det tar noen måneder, kanskje noen år. Fint å høre fra noen som har vært igjennom det, at selv om det kan ta lang tid, så ordner det seg. Jeg prøver å innstille meg på at ting kommer til å ta tid og at samboeren min får stå for "morsfølelsen" i starten, så får jeg heller jobbe med de følelsene jeg har, sånn at jeg også kan får de "rette følelsene" etterhvert.
Veldig fint at du skal få et barn til, og at du tørr! :) Tanken på at jeg noen gang skulle finne på å bli gravid igjen nå er bare skremmende, men håper at det også kan endre seg om noen år.
 
Kanskje du distanserer deg fra barnet fordi du er engstelig for at noe skal gå galt? Det kjenner jeg meg i såfall veldig igjenn i! Jeg har aldri vært spesielt opptatt av barn og hadde lest så mange steder at det å ha unge er utrolig slitsomt, og at man bare kan glemme å få sove fremover! Det ble helt motsatt for min del. Det hjalp mye å lese seg opp på fødsel og babystell. Da føler man at man står på en trygg plattform når babyen blir født.

Jeg ser at du har hund, og tilogmed lagt ut bilde og kaller deg alaskahusky. Da tenker jeg at du er svært glad i denne hunden. Kanskje du tilogmed lurer på om du noen gang vil bli like glad i babyen din? Sånn tenkte hvertfall jeg om mine dyr, og overasskende nok ( på meg) ble jeg 100 ganger mer glad i babyen min ( selv om jeg får litt dårlig samvittighet ovenfor dyra mine når jeg skriver dette.. ) Lykke til! det smarteste du gjør og har gjort er å sette ord på følelsene dine og ta i mot hjelp :)
Jeg er ikke en som liker å møte opp til noe uten å være forberedt, og barn er noe jeg aldri har hatt noe med å gjøre. Nå har jeg fått 2 bøker av mamma om fødsel og barselstiden som jeg skal lese, så kanskje jeg blir litt tryggere;) I alle fall ha idé om hvordan tiden kommer til å bli, og forme min egen mening, og ikke bare få info fra familie om hvordan deres tid var.
Jeg elsker hunden min, og har vel bare gått ut i fra at barnet aldri kommer til å ta en like stor plass i hjertet mitt. Alle sier jo at når du ser barnet vil det være det du elsker høyest, men det klarer jeg ikke å tenke meg til. Det høres jo barnslig og teit ut, men sånn er det. Fint å vite jeg ikke er den eneste som har hatt tanken!
Tror nok jeg kommer til å få dårlig samvittighet ovenfor hunden når det en dag skulle skje, hunden er jo det viktigste i livet mitt nå:love017
 
Siden du har 13 uker igjen anbefaler jeg deg om du klaret å stå opp og tenke 'hva skal jeg gjøre i dag som fyller min dag med noe positivt'. F.eks les en bok, lei en film, hå en tur, gå på cafe med venninne, kino med samboeren osv. Ting som handler om deg og ditt liv, og ikke minst her og nå vil jeg ha det best mulig uansett hva som skjer når babyen kommer.

Det å løfte fokuset fra 'dette er så skremmende' til å kjenne at du har faktisk kontroll over noe av det som skjer med deg og din hverdag hjelper ofte. I tillegg kam du begynne å tenke litt over 'hva gleder jeg meg til å gjøre med mitt barn senere'. Ofte blir man så fokusert på den første tiden med baby osv at man glemmer at de blir større og man kan finne på ting som også den voksne synes er spennende og gøy.
 
Back
Topp