Jeg hadde også vurdert TUL men samboeren min er imot, eller han syns folk (og da meg inkludert) er for hysteriske og at man ikke skal betale for sånt. Han er ikke alltid den mest sympatiske når det kommer til bekymringer og er mer happy go lucky enn det jeg er når det kommer til om dette går veien eller ikke. I bunn og grunn så vil han jo ikke at jeg skal bekymre meg men tror ikke han helt forstår at jeg er en person som tenker veldig mye (kanskje litt for mye til tider).
Enkelte bekymringer er ikke å komme unna. Min samboer hadde aldri forestilt seg at det skulle gå galt for oss den første gangen. Han forsto rett og slett ikke hvor lammet jeg var. Likevel var han helt fantastisk å ta vare på meg da det først skjedde. Det kommer din også til å være. Kanskje du kan forklare hvordan det føles å være "offer" for kroppen sin?
god tur!


