spontanabort

J

Jentemamma<3

Flørter med forumet
hei!
Jeg har litt behov både for å dele og høre andres historier angående spontanabort.
Er midt i marerittet nå. Etter et år med prøving fikk vi endelig positiv test. Var for to dager siden 9+1 da blødning begynte.
jeg hadde litt rosa på papiret på kvelden, men det var lite å jeg prøvde å tenke på hvor vanlig det er.
morgenen etter våkner jeg av kramper i magen og på toalettet kommer masse blod og klumper.
Jeg skjønner med en gang hva som skjer og drømmen blir knust. et liv er over. et jeg og min mann hadde rukket å glede oss fryktelig til...
det blir både fastlege først og sykehus, blodprøver og ultralyd til gynekolog.
de begge bekrefter det jeg vet.
legen/gynekologen på sykehuset er en drittsekk og vil ikke si mer enn at det et vanlig.
Jeg har en million spørsmål.
hva skjedde?
når døde babyen min?
det eneste jeg vet er at jeg var 9+1 og at legen målte hcg på blodprøver til rett under tre tusen...
det er lite vet jeg. legen mener de vertfall burde vært 40.000 nå.

Vet noen av dere ut ifra disse tallene hvor lenge det kanskje kan være siden babyen døde i magen? ?

Jeg har hatt lite graviditetssymptomer og føler at barnet mitt døde før selve aborten..

ukeindikator test i uke 5 stemte veldig bra. å jeg er 100% sikker på termin pga tidlig ul.

Hvordan var din opplevelse? å hvordan kom du over det? når ble dere gravid igjen dere som har blitt det??

takker for alt av svar!
 
For det første, kondolerer så mye.

Er umulig å si noe om når du faktisk mistet siden hCG sinker ganske raskt etter man mister.
Det vil si den kunne godt ha vært 40.000 når du først begynte å spotte, og 3.000 når den ble målt.
Hva som skjedde kan ingen svare deg på dessverre

Jeg/vi har mistet 5 ganger.
Må innrømme at første gang var verst, det var et sjokk, det å miste var liksom noe "som skjedde alle andre" - så var vi der selv.
Hvordan man kommer over det, vel, man tar en dag av gangen, og tanken på å prøve igjen gjør det bedre. Flytter på en måte fokuset litt over fra hva som kunne ha blitt til hva som kan bli.
Vi brukte forresten 3-13 måneder på å bli gravid igjen etter første mens etterpå.

Masse lykke til videre
 
Så utrolig leit!

Jeg mistet inne ma i uke 11. Kom inn på ul og fikk beskjed om at fosteret var så lite at det sluttet å utvikle seg i uke 5 eller 6.

En må bare ta en dag av gangen... Ha noen du kan snakke med, og se frem til å prøve igjen. Det er veldig vanskelig! Med heldigvis mildner smerten etterhvert. Det tok noen måneder her... Så stygt på venninna mi som hadde blitt gravid på samme tid som meg og fikk babyen sin en måned før jeg skulle fått min.

Heldigvis ble jeg gravid tre måneder etter ma’en, og det gjorde jo ting litt bedre. Men jeg tenker fortatt på den lille jeg mistet innimellom, selv om det nå er 4 år siden.

Stor klem!
 
Ofte så er det noe galt med fosteret, og derfor ender det I en sa. Kroppen ordner opp selv. Noen ganger er det noe galt som krever medisiner, men en sa alene er nok ikke nok til å tro at det er noe galt med deg. Det er langt vanligere å miste enn mange tror.

Det var veldig vondt da jeg mistet første gang. Både fysisk og psykisk. Men som Musemor sier så er det fint å kunne fokusere på neste graviditet. Jeg ble gravid igjen innen 3 måneder.

Det er vondt når man ikke finner svar på det som gjør så vondt :(
 
Tusen hjertelig takk for svar dere:Heartbigred

Jeg så på en måte for meg at vi var ganske trygge. Det er 2% sjans for spontanabort i uke ni har jeg lest. Det er jo så lite.

Man blir jo mer glad uke for uke, men mest av alt i frøet i magen.
Alle planene med navn, barnerom og permisjonstid med baby.
Bare det å dusje ble forferdelig. Jeg tok meg til magen for så å huske at jeg ikke er gravid mer. Kastet magekremen jeg brukte etter dusj i boss. Folat, spekemat, gravid-te... Alt blir bare surr.
Nå skal jeg godta at jeg har "rett til" å sørge, å jeg føler meg mindre alene pga av dere.
Det verste nå blir å blø ut alt.
Å føde barnet føles det som :(
Hvorfor snakkes ikke det mere om hos legen?
Jeg var ikke forberedt på det jeg skulle se.
Klumper ja, ok, men jeg så alt. Å det var bare et mareritt.
:(:(:(
 
Jentemamma<3 skrev:
Tusen hjertelig takk for svar dere:Heartbigred

Jeg så på en måte for meg at vi var ganske trygge. Det er 2% sjans for spontanabort i uke ni har jeg lest. Det er jo så lite.

Man blir jo mer glad uke for uke, men mest av alt i frøet i magen.
Alle planene med navn, barnerom og permisjonstid med baby.
Bare det å dusje ble forferdelig. Jeg tok meg til magen for så å huske at jeg ikke er gravid mer. Kastet magekremen jeg brukte etter dusj i boss. Folat, spekemat, gravid-te... Alt blir bare surr.
Nå skal jeg godta at jeg har "rett til" å sørge, å jeg føler meg mindre alene pga av dere.
Det verste nå blir å blø ut alt.
Å føde barnet føles det som :(
Hvorfor snakkes ikke det mere om hos legen?
Jeg var ikke forberedt på det jeg skulle se.
Klumper ja, ok, men jeg så alt. Å det var bare et mareritt.
:(:(:(
Klikk for å utvide …

Det er ikke godt å si. Kanskje har legen det for travelt, og anser det ikke som så viktig. Det virker som at mange ikke bryr seg så mye siden man ikke kan gjøre så mye med at man mister når en sa er et faktum.
Det er bra at du tar hensyn til egne følelser <3
Håper du blir fort ferdig med å blø og får startet prøvingen på nytt så fort du er klar :)
 
Jeg hadde en sa for ca 14mnd siden. Begynte som din, med rosa - deretter med kramper og blødninger dagen etterpå. Neste gang jeg ble gravid, var det 2 stk, men den ene sluttet å utvikle seg i uke 10ish... hadde blødninger pga dette helt til uke 20. Han andre ble født prematur i uke 34 fordi han lå i et blodig fostervann (etter den andre). Men på tross av alt det, så er han nå verdens fineste baby - og er nå like stor som søsknene sine var på samme alder :-) så ikke gi opp håpet! Det går bra :-)
 
Lizz83 skrev:
Jeg hadde en sa for ca 14mnd siden. Begynte som din, med rosa - deretter med kramper og blødninger dagen etterpå. Neste gang jeg ble gravid, var det 2 stk, men den ene sluttet å utvikle seg i uke 10ish... hadde blødninger pga dette helt til uke 20. Han andre ble født prematur i uke 34 fordi han lå i et blodig fostervann (etter den andre). Men på tross av alt det, så er han nå verdens fineste baby - og er nå like stor som søsknene sine var på samme alder :) så ikke gi opp håpet! Det går bra :)
Klikk for å utvide …
Så bra at det gikk bra :)
å så godt å høre at det ble baby til slutt.
det er en utrolig stor tomhet å miste...
man kjenner jo ikke barnet enda, men man får et bånd og tanker om den lille uansett :sad015
 
Jentemamma<3 skrev:
hei!
Jeg har litt behov både for å dele og høre andres historier angående spontanabort.
Er midt i marerittet nå. Etter et år med prøving fikk vi endelig positiv test. Var for to dager siden 9+1 da blødning begynte.
jeg hadde litt rosa på papiret på kvelden, men det var lite å jeg prøvde å tenke på hvor vanlig det er.
morgenen etter våkner jeg av kramper i magen og på toalettet kommer masse blod og klumper.
Jeg skjønner med en gang hva som skjer og drømmen blir knust. et liv er over. et jeg og min mann hadde rukket å glede oss fryktelig til...
det blir både fastlege først og sykehus, blodprøver og ultralyd til gynekolog.
de begge bekrefter det jeg vet.
legen/gynekologen på sykehuset er en drittsekk og vil ikke si mer enn at det et vanlig.
Jeg har en million spørsmål.
hva skjedde?
når døde babyen min?
det eneste jeg vet er at jeg var 9+1 og at legen målte hcg på blodprøver til rett under tre tusen...
det er lite vet jeg. legen mener de vertfall burde vært 40.000 nå.

Vet noen av dere ut ifra disse tallene hvor lenge det kanskje kan være siden babyen døde i magen? ?

Jeg har hatt lite graviditetssymptomer og føler at barnet mitt døde før selve aborten..

ukeindikator test i uke 5 stemte veldig bra. å jeg er 100% sikker på termin pga tidlig ul.

Hvordan var din opplevelse? å hvordan kom du over det? når ble dere gravid igjen dere som har blitt det??

takker for alt av svar!
Klikk for å utvide …
Uff så trist at du opplever dette. Kondolere ❤ jeg har mistet mange ganger, på grunn av endometriose. Mistet 3 ganger før jeg fikk operasjon og ble gravid med første jenta. Så mistet jeg 3 mnd på vei 3 år etter henne. Opererte i april i fjor og var alt gravid, så litt blødning men jenta holdt seg fast. Frisk frøken ble født for 10 uker siden.
Jeg hadde lett for å bli gravid i starten, men mistet fort dessverre. Det kunne ta et par måneder før jeg ble gravid på nytt, men siste året med prøving skjedde ingenting. Da måtte operasjon til for å bli gravid.

Man må få en normal mensen først før man blir gravid igjen. Kroppen trenger å komme tilbake til syklusen sin etter en sa.
 
Jeg mistet fem ganger mellom barn nummer tre, og barn nummer fire. Veldig tøft å gå gjennom, og jeg trodde helt ærlig at jeg var ødelagt, siden jeg hadde greid å få tre barn uten problemer, og så "virket" jeg plutselig ikke lenger. Gikk gjennom en ganske grundig utredning, men ingenting galt ble funnet. Ble til slutt gravid med ei spire som ville sitte, men den veien var tung. Etter fjerdemann har jeg fått et femte barn (med ny mann) og venter mitt sjette nå. Så ikke mist håpet, selv om det er noe skikkelig dritt dette! Og du har lov til å skrike, kjefte, sørge og alt mulig annet.
 
Så trist å høre ❤️ Kondolerer! Krysser fingrene for at ny spire sitter snart og at det går kjempebra ❤️

Klem
 
Siadle skrev:
Jeg mistet fem ganger mellom barn nummer tre, og barn nummer fire. Veldig tøft å gå gjennom, og jeg trodde helt ærlig at jeg var ødelagt, siden jeg hadde greid å få tre barn uten problemer, og så "virket" jeg plutselig ikke lenger. Gikk gjennom en ganske grundig utredning, men ingenting galt ble funnet. Ble til slutt gravid med ei spire som ville sitte, men den veien var tung. Etter fjerdemann har jeg fått et femte barn (med ny mann) og venter mitt sjette nå. Så ikke mist håpet, selv om det er noe skikkelig dritt dette! Og du har lov til å skrike, kjefte, sørge og alt mulig annet.
Klikk for å utvide …
Så godt å lese andres historier hvor det likevel går bra til slutt❤️

Nå har jeg vært trist og tom i tre dager. Mens det nå har gått over til sinne. Føler for å slå hendene gjennom veggen.
Har vært en kamp bare å få være hjemme!
Jeg blør som en foss, å til og med første dagen måtte jeg SPØRRE om sykemelding. Som om jeg liksom kunne dra på jobb med smertene og blodet.
Nå venter jeg på at legen skal ringe meg opp igjen for å be om mer enn to dager.
Er et mareritt og jeg gruer meg mer og mer for hver time som går uten at legen har ringt for å måtte be om fri fra jobb. Hadde ikke kunnet jobbet om jeg ikke hadde blødd heller for dette er svintøft å gå gjennom. men hadde jeg sagt det til legen tror jeg ikke jeg hadde fått noe sykemelding.
 
Jeg har oppdaget MA i uke 9+3 to ganger. Det er ganske vanlig å miste, ingen vet hva som nøyaktig skjer.
Anbefaler deg å høre podcasten «spontanabort» på Foreldrerådet.
 
min lege anbefaler å vente tre hele sykluser før vi prøver på nytt. Hun sier det er vanlig.
Gynekologen på sykehuset sa man fint kan starte etter første menstruasjon.
Hva er deres erfaringer rundt dette?

Jeg har bestilt time hos privat gynekolog.
Føler ikke de på sykehuset har så god tid og forståelse for spontanabort.

Jeg har et barn fra før. Fikk henne med hastesnitt hvor livmor i tillegg til ks arr revnet. Det vil si at jeg har mye arrvev i livmoren.
Føler dette ikke er positivt i forhold til å ikke miste i spontanabort.
Selvfølgelig tenker jeg mye på dette..
igjen lurer jeg på om noen andre har lignende situasjon ??

takker igjen for alle svar ❤️☺️
 
Både etter å mistet tidlig og sent har vi fått beskjed om gjerne vente til man har hatt en mens, men så lenge man har sluttet å blø så er det egentlig greit fysisk sett.
Om man er klar for ny graviditet psykisk må man kjenne på selv
 
Vbt skrev:
Både etter å mistet tidlig og sent har vi fått beskjed om gjerne vente til man har hatt en mens, men så lenge man har sluttet å blø så er det egentlig greit fysisk sett.
Om man er klar for ny graviditet psykisk må man kjenne på selv
Klikk for å utvide …
ja det tror jeg også☺️
synes å vente tre sykluser var ufattelig lenge...
aldri hørt t noen andre må det?
var ikke noen spesiell grunn, kun at denne legen hadde lært det.
fikk resept på p-piller
det vil jeg ikke begynne på.
ser for meg en mens jeg, så prøving☺️
 
Jentemamma<3 skrev:
ja det tror jeg også[emoji5]
synes å vente tre sykluser var ufattelig lenge...
aldri hørt t noen andre må det?
var ikke noen spesiell grunn, kun at denne legen hadde lært det.
fikk resept på p-piller
det vil jeg ikke begynne på.
ser for meg en mens jeg, så prøving[emoji5]
Klikk for å utvide …

3-6 mnd har vært en anbefaling tidligere, men de jeg har snakket med om dette (gyn og fødselslege) sier at når el er tilbake så er det kroppen som sier at den er klar. Tidligere mente man at 3-6 mnd ville man trenge for psyken, men det varierer veldig hva man er klar for. For mange (meg inkludert) er det å bli gravid så raskt som mulig det som hjelper mest psykisk
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp