Spedbarnslivet=skilsmisse?

[Gressenke]

Etter vi fikk barn i sommer har ting forvandlet seg mellom meg og mannen. For alvor. Han er sur og grinete, kjefter, smeller, og er hardhendt med materielle gjenstander.. Temperament har han alltid hatt, og han er ikke voldelig, bare så det er sagt..

Vi brukte lang tid på å bli gravide, og måtte tilslutt ha hjelp. Dette taklet han dårlig, og han begynte å drikke i helgene mye oftere enn før. Det fortsatte gjennom hele svangerskapet, og nå også etter babyen ble født. Mannen har tidligere vært alkoholiker, så jeg liker ikke hvor dette går, selv om det er 15år siden han slet, men likevel; en gang alkoholiker, alltid alkoholiker. Han vet at jeg ikke liker at han drikker, for han blir veldig frekk, spydig og sur. Han kommer med sårende bemerkninger, og bryr seg ikke om hvem som hører. Et vennepar av oss (kvinnen spesielt) har reagert på oppførselen hans flere ganger, men jeg bagatelliserer det hver gang..

Baby er 10 uker, og mannen har kun tatt baby en natt siden fødsel. Når han er hjemme sover han på sofaen fordi jeg samsover. Det har vært enklest for min egen del pga at jeg plagdes mye etter fødsel, og i barseltiden har jeg hatt betennelse 2 ganger i korsryggen, 1 gang mellom skulderbladene og en gang hver i skuldrene.. Jeg har nesten ikke kommet meg opp av sengen pga smerter, men mannen løfter ikke en finger. Han tar heller ikke baby med mindre jeg sier at han må fordi jeg må tisse eller dusje, eller fysisk legger baby i armene til pappaen.

Mannen reiser mye i forbindelse med jobb, og reiste bort for 2 uker allerede når baby var under 4uker gammel. Han har vært borte to uker til siden det. Så han er ikke mye hjemme akkurat, og når han først er hjemme bryr han seg mer om tv og godsaker enn å være 110% tilstede for ungen.

Dersom baby skriker, så klager mannen bare, og sier at det ikke er normalt at babyer skal være slik, og at baby er en tosk når h*n mister/spytter ut smokken eller flasken (pga feil sugetak, eller at h*n ville hs flaske istedenfor smokk eller omvendt), griner ungen pga magevondt, luft, sult eller at h*n er overtrøtt eller overstimulert, så er det bare kjeft fra mannen å få dersom det er han baby er hos. Det føles ut som om alt baby gjør som ikke er å sove, smile, pludre, spise "skikkelig" er feil, men med en gang baby er rolig og i godt humør eller sover så er ungen både perfekt og nydelig, og jeg vet ikke alt.. Er mannen borte på jobb, så er det også bare positivt å høre ang ungen når jeg sender snap..

Når baby er utrøstelig, og jeg har prøvd å roe h*n lenge, men uten suksess og derfor begynt å gråte selv fordi jeg får vondt av h*n, så får jeg ingen reaksjon fra mannen. Jeg har tilogmed sagt til mannen at dersom ungen ikke er bra nok når h*n gråter og plages med noe så kan mannen bare drite i å røre baby på kveldstid. Da hadde han nettopp ropt og kjeftet høylydt på baby, så jeg ble fly forbanna og spurte hva som feiler mannen som brøler til et spedbarn.. Jeg får i tillegg daglig beskjed om at baby er bortskjemt og vanskelig, fordi h*n krever mye kroppskontakt med meg, og ofte våkner når jeg legger babyen fra meg..

Dette ble veeeldig langt og rotete nå, men jeg kjenner at jeg er sint på mannen hele tiden, og jeg synes det er bedre å være alene hjemme med babyen, enn å være alene med babyen og mannen er hjemme. Føler jeg klarer meg fint selv, og at både jeg og ungen har det bedre uten mannen hjemme..

Og jeg føler akkurat nå at jeg gruer meg enormt til permisjonen min er over og mannen skal ta over. For jeg tror rett og slett ikke at han evner å se babyens behov foran sine egne. Gråter babyen, så mener han at baby bare får gråte til h*n blir sliten og sovner. Selv om jeg sier at når babyen vår gråter så er det fordi noe er vondt eller plagsomt.. Jeg har tilogmed vært inne på tanken om å skilles, da jeg føler meg likegyldig til hele mannen, og det faktum at jeg ikke tenner på ham lenger, jeg savner ham ikke når han reiser bort, og vi har ikke hatt sex siden før jeg hadde innsett av embryo på senhøsten i fjor.. Han er ikke den samme som jeg forelsket meg i og giftet meg med..

Dersom jeg velger å skilles, kan jeg da be om å få hele permisjonen (ny permisjonsordning, så mannen skal ha 15 uker fra våren av)? Må jeg da ha full foreldrerett og ha mini hos meg 100%? Må baby overnatte hos far når h*n er så liten mtp samvær?

 

[SoriaMoira]

Huff, ja, denne mannen hadde jeg gått ifra sporenstreks. Ta en samtale med familievernkontoret om permisjonsregler, samvære osv, og kom deg vekk! <3 <3

 

[Miss_30]

Høres ut som han sliter veldig. Be han skaffe seg hjelp eller gå fra han. Mannen er skadelig for babyen. Jeg hadde aldri overlatt babyen alene til han.

 

[Sparklefart]

Her er det bare å komme seg vekk med en gang. Dette er ikke sunt for værken deg eller barnet ditt.

Jeg er litt usikker på hvordan det er med permisjon, men jeg hadde tatt en telefon til NAV og forhørt meg.

Sender en stor klem, og ønsker deg lykke til, uavhengig av hva du måtte velge

 

[Sara]

Å få en baby er en krise for forholdet og egebrlig bør man ikke ta noen store avgjørelser det første året rett og slett fordi det er en unntakstilstand.

Men dere trenger hjelp. Om det er helsesøster eller familievernkontoret eller barnevernet, men han og dere trenger hjelp. Både drikkingen, gitt hans historie, og den kjeftingen på en baby er ikke normalt eller bra.

Om du skal gå fra ham er noe du må kjenne på selv, men manglende tenning i barseltiden er slett ikke unormalt. Spørsmålet er mer om han evner å bli en far som ikke skader barnet, for der gjør han om han fortsetter å brøle til det. Det bør barnet skånes for.

Samvær med overnatting er ikke vanlig med de minste, ei heller delt bosted. Babyer bor vanligvis med mor og har samvær i små doser. Ofte hjemme i starten. Du vil trolig få hele permisjonen i så fall.

Men søk i alle fall hjelp.

 

[B]

Kan han ha fødselsdepresjon? Mange som sliter med å få barn blir jo deprimerte,også etter det har lyktes. Det har jo vært en stor mental påkjenning for dere begge,og den nulles ikke ut av at du ble gravid og dere fikk barn.

En som har et alkoholproblem må ikke drikke. Det er mange ting dere trenger hjelp med. Snakk med mannen din,fortell om bekymringene dine,men spør også hvordan han har det og hvordan han opplever å være far. Dere bør absolutt søke hjelp hos feks familievernkontoret.

 

[Dårris]

Synes det er drastisk å bare be henne «komme seg vekk». Det kan være helt jævlig å få barn i hus, jeg sier det rett ut. Men denne mannen trenger hjelp, og de som familie trenger hjelp, og dersom dette ikke fører frem og han fortsatt oppfører seg sånn, DA kunne jeg gitt et sånt drastisk råd. Verken jeg eller min mann har slike problemer, men vi er ekstremt raske til å peke finger i dag. Søk hjelp, for dere alle. Jeg er helt enig i at noe er riv ruskende galt!
Lykke til, TS

 

[Kengu]

Få hjelp , det høres ut om dere trenger det

 

[AnneS]

Synes det er drastisk å bare be henne «komme seg vekk». Det kan være helt jævlig å få barn i hus, jeg sier det rett ut. Men denne mannen trenger hjelp, og de som familie trenger hjelp, og dersom dette ikke fører frem og han fortsatt oppfører seg sånn, DA kunne jeg gitt et sånt drastisk råd. Verken jeg eller min mann har slike problemer, men vi er ekstremt raske til å peke finger i dag. Søk hjelp, for dere alle. Jeg er helt enig i at noe er riv ruskende galt!
Lykke til, TS

Jeg er egentlig enig i dette, få hjelp før man gir opp

 

[Mammapanda]

Ville tatt kontakt med fvk sporenstraks, for han trenger å høre fra andre enn deg selv at å rope å brøle til en en nyfødt ikke hører hjemme noen steder.

Han trenger nok minst et dytt i riktig retning også å få kartlagt om han har noenslags depresjon.

Permisjon kan du søke om og få over på deg ja, har lest om flere som har fått det innvilget.

Ellers vil jeg bare si at ja det krever sitt å ha baby i hus å ja personlig har jeg villet slitt ut håret mitt i frustrasjon mer enn en gang, det vet jeg mannen min har også.

Men det er ikke normalt å utagere mot babyen og det kan rett og slett være livsfarlig om han viser tendenser til å rette frustrasjon ut mot baby, akkurat DET leser desverre altfor ofte om i nyhetene..

 

[SoriaMoira]

Hun forteller at han er aggressiv, har et alkoholproblem, og forsømmer babyen. Ja, han trenger hjelp, men hun og babyen trenger å komme seg vekk fra ham. Det handler ikke om å peke fingre, det handler om å beskytte seg selv. Han bør ikke være rundt henne eller babyen før han evt. har endret livet sitt drastisk. Det er ikke hennes eller babyens oppgave å være buffere for hans oppførsel.
Det spiller ingen rolle når i løpet av et forhold, eller et barns liv slikt oppstår; når det blir sånn kommer man seg vekk.

 

[Sylvanas]

Hun forteller at han er aggressiv, har et alkoholproblem, og forsømmer babyen. Ja, han trenger hjelp, men hun og babyen trenger å komme seg vekk fra ham. Det handler ikke om å peke fingre, det handler om å beskytte seg selv. Han bør ikke være rundt henne eller babyen før han evt. har endret livet sitt drastisk. Det er ikke hennes eller babyens oppgave å være buffere for hans oppførsel.
Det spiller ingen rolle når i løpet av et forhold, eller et barns liv slikt oppstår; når det blir sånn kommer man seg vekk.

Enig! Far skader babyen her, og til han har fått hjelp så kan han ikke være i nærheten! Problemet er vel helst å få han til å innse selv at han har et problem.

 

[Dårris]

Hun forteller at han er aggressiv, har et alkoholproblem, og forsømmer babyen. Ja, han trenger hjelp, men hun og babyen trenger å komme seg vekk fra ham. Det handler ikke om å peke fingre, det handler om å beskytte seg selv. Han bør ikke være rundt henne eller babyen før han evt. har endret livet sitt drastisk. Det er ikke hennes eller babyens oppgave å være buffere for hans oppførsel.
Det spiller ingen rolle når i løpet av et forhold, eller et barns liv slikt oppstår; når det blir sånn kommer man seg vekk.

Eller man får hjelp. Det er ikke sort hvitt. Har mannen forandret seg brått etter av barnet kom (slik hun for øvrig skriver og), så sliter han åpenbart med noe. Så ja, kanskje å flytte ut en kort periode mens man får hjelp er en god idé. Poenget mitt var bare at det er litt drastisk å snu ryggen til å gå fra noen 10 uker ut i spedbarnslivet. Men hjelp, det må han ha. Ingen tvil

 

[Babynrto]

Enten må mannen din få hjelp, ellers må du vekk! Det er snakk om et uskyldig lite barn oppi det hele, og jeg hadde ikke turt å la mannen min være med barnet hvis han oppførte seg sånn. Kjenner jeg blir skikkelig lei meg og redd på barnet sine vegne.. Her må det handles på en eller annen måte, og det med en gang!

 

[Vegalita]

Dere som foreldre er babyens referansepunkter. Barnet søker trøst, nærhet, beskyttelse og trygghet gjennom å vise nærhetsfremmende signaler som smil og gråt. Gjennom at dere som foreldre tilfredsstiller barnets behov, fysiske og psykiske, fremmes trygg og god tilknytning. Med en forelder som er aggressiv og utålmodig, som roper til babyen og viser sinne, så kommer han til å skape frykt hos babyen, og babyen vil da være i en situasjon der den både er avhengig av og redd for sin forelder. Dette kalles desorganisert tilknytning og er den mest skadelig tilknytningsformen som er.

Utviklingen i hjernen kan hemmes betraktelig hvis babyen utsettes for dette i sitt første leveår, fordi det er da barnets hjerne utvikler seg mest. Barna er helt avhengig av samregulering for å klare å regulerere sine følelser. De må ha hjelp til å unngå overstimuli og til å finne søvn. Et barn som gråter gråter av en grunn. Jeg tenker at mannen din rett og slett har fått seg en psykisk knekk, og når aggresjon allerede lå i bunn, er det naturlig at dette blir sterkere nå. Det skumle er at det er øyeblikks sinneutbrudd som gjør at menn og damer rister babyer. De mener ikke å drepe men sinnet koker over, og plutselig har de tatt hardere i enn de trodde... I tillegg er barn gjennom et utall faser i sin oppvekst, og hvis han blir sint på baby nå, så er det ingenting i forhold til 2 års trass (liker ikke ordet trass, men bruker det for ordens skyld). Han vil hele tiden oppleve å møte situasjoner med barnet som gjør han sint, og nå er han ei tikkende bombe. Rus svekker dømmekraften og kan gjøre lunta kortere og kraften hardere når han tar i barnet. Etterhvert vil også barnet i større grad fange opp sinnet hans og få med seg den materielle volden og det vil også få store konsekvenser for barnet.

Her må far få sinnemstringsbehandling og jeg tenker at både familievernkontoret og barnevernet burde blitt innblandet. Du høres ut som en klok og god mor, tror du vet hva som er rett å gjøre og tror du kommer til å gjøre det. Barnet har ikke bedt om å komme til verden, og da må du gjøre alt du kan for å være dets stemme. Klem til deg og lykke til

 

[Augustinaen]

Jeg håper det ordner seg for dere, på den ene eller andre måten

 

[Kakedeig]

Her hadde jeg sagt at han må sksffe hjelp til seg selv og du ringer fvk og ordner time til parterapi, så hadde jeg tatt baby og flyttet hjem til foreldre for en stund til dere fikk hjelp, for dette er psykisk mishandling av mor og barn, dette er skadelig !

Om dette er en fødselsdepresjon eller annet hos far så trenger han og dere hjelp. Litt tid fra hverandre og objektiv tredjepart og terapi så kan dere se hva dere ønsker.

Masse lykke til!

 

[Blu-Ray]

Jeg tror han er en far som sliter med å finne sin rolle og som ikke visste hva det å få baby innebærer. Takler stress dårlig.

Og det er faktisk forståelig. Det er en unntakstilstand, i denne perioden (og de neste 4 årene!? Jeg sitter her med høyt blodtrykk fordi ungene har ræla og bråka hele morran ).

Men hvis du føler at han kan skade babyen må dere vekk. Du må sette noen klare regler for ham og gi ham et ultimatum: Følg reglene, ellers mister du oss.

De reglene bør være noe sånt som at man ikke skriker til hverandre, særlig ikke til babyer, hvis man har det tøft så snakker man om følelsene sine. Rolig. Og at han ikke får drikke alkohol overhodet, siden han blir til en drittsekk når han gjør det. Han må være tilstede og bidra når han er hjemme - hans fritid er på jobben. Ikke foran tv'en.

Jeg synes du bør gi ham en sjanse til før du dumper ham, fordi det kan være at dette er en psykisk floke for ham som må rettes opp i. Det kan være noe han trenger som du kan gi for at han takler denne situasjonen bedre.

 

[Ingenbruker]

Hun forteller at han er aggressiv, har et alkoholproblem, og forsømmer babyen. Ja, han trenger hjelp, men hun og babyen trenger å komme seg vekk fra ham. Det handler ikke om å peke fingre, det handler om å beskytte seg selv. Han bør ikke være rundt henne eller babyen før han evt. har endret livet sitt drastisk. Det er ikke hennes eller babyens oppgave å være buffere for hans oppførsel.
Det spiller ingen rolle når i løpet av et forhold, eller et barns liv slikt oppstår; når det blir sånn kommer man seg vekk.

Enig... utrolig at noen mener man skal forstå og gi far tid her, den tiden kan gjøre stor skade om han er som beskrevet rundt babyen....

 

[Siadle]

Ta med deg babyen, og kom deg vekk. Jeg sier ikke at du skal forlate mannen, men inntil han får hjelp, og greier å oppføre seg rundt både deg og baby, kan du rett og slett ikke tillate at han er rundt dere. Sikkerhet for deg og baby (ikke minst, hen har ikke bedt om å være til) kommer i første rekke, så får hjelp til mannen komme etterpå.