Smertelindring under fødsel

O

Octoberbump

Andre møte med forumet
Jeg er førstegangsfødende med termin i oktober. Er veldig innstilt på og ønsker en fødsel uten for mye intervensjon og uten epidural, men heller bruke lystgass, fokusere på pust og avspenning og finne den fødestillingen som føles best for meg.
Jeg er såklart klar over at ting som regel ikke blir som man tenker.

Men jeg føler nesten det er litt «tabu» å snakke høyt om. Når folk rundt meg spør om fødsel og jeg sier jeg ikke ønsker epidural reagerer de liksom så kraftig. Har fått kommentarer som «bare vent til det starter, da kommer du til å rope etter epiduralen», «jeg hadde ikke klart meg uten, bare vent til du er der selv» og ei som mente at «jeg ikke trengte å bevise at jeg var en fødekvinne». Kjenner jeg blir oppgitt og egentlig litt lei meg, og når folk nå spør meg om fødsel så føler jeg at jeg liksom må unnskylde meg eller skynde meg å forklare at «jojo såklart skjønner jeg at det kommer til å bli ille og jeg sikkert trenger det likevel».
Jeg har liksom gått fra å være veldig redd mtp fødsel og sykehus (er i utgangspunktet en skikkelig pyse når det kommer til sykehus, sprøyter osv) til å tenke at «kroppen min er laget for dette», og heller føle spenning mot det jeg skal gjennom snart. Men så ødelegger liksom sånne kommentarer og jeg begynner å tvile på meg selv. Det hjelper jo ikke med disse gravidhormonene heller som gjør at man er ekstra følsom.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje mest for å få ut litt frustrasjon, men tar gjerne imot tips og råd eller andres erfaringer om noen opplever det samme.
 
Eg fødte førstemann uten noe som helst (fekk ein paracet, som om det sku hjelpa). Det gjekk greit.
Med andremann fekk eg både lystgass og epidural. Lystgassen e herlig mtp å fokusere på å puste.
Eg sa vell også det med førstemann at eg ikke ville ha noe, og skulle klare meg uten osv. Men eg tenke du må ikke se på det som et nederlag om du da spør etter epidural etterhvert, for for mangen er første fødsel en fødsel som varer muligens flere dager. Mens for andre (inkludert meg) varte den første fødselen knapt nok 1 time.
Det er nok ingen som sier disse tingene for å vær stygg, men de har vært igjennom det og vett hvor vondt det er. Fødsel er veldig individuelt og alle takler det forskjellig.
Lykke til når den tid komme :love7
 
Jeg har født seks, de to første med epidural, de tre neste uten noe som helst, og den siste med epidural. Føler ikke de tre uten epidural var noe mer å skryte av enn de med, fødsel er hard jobbing uansett.

For meg er mine fødsler et godt bilde på at man tåler smerte ulikt, ulikt fra kvinne til kvinne, og også fra en og samme kvinnes fødsler. Jeg har greid tre fødsler uten smertelindring, for så å skulle føde igjen, og da ha epiduralen omtrent stående på vent utenfor fødestua. Jeg gikk inn i fødsel med innstillingen at dette klarer jeg ikke (hadde invalidiserende bekkenløsning med store smerter i 22 uker av svangerskapet, fikk akutt fødselsangst, og tålte absolutt ingen smerte før jeg fikk helt panikk), og fikk rett i det. De første fire centimeterne var helt jævlige!

Dette ble mye rabbel uten mening. Det jeg skal frem til er at det er lurt å gå inn i fødsel med et åpent sinn. Vær åpen for alle muligheter, da slipper du også å bli skuffet om det ikke ble slik du tenkte (det brant jeg meg på ved første fødsel). Det går fint å føde uten epidural, og det går fint å føde med.

Og det er ingen som vet hvordan du takler fødsel på forhånd, så å prakke på deg en epidural før du i det hele tatt har prøvd er jo bare teit! Folk bør heller støtte deg tenker nå jeg.
 
Fødte mitt første barn nå i vår. Uten medisinsk smertelindring. Fikk også paracet, pga høy kroppstemperatur bare.

Etter å hørt andre sine historier og bivirkninger av epidural, var jeg innstilt på å klare meg uten. Prøvde forberede meg på pusteteknikk ett par mnd før termin og øvde litt under kynnere. Men var også forberedt på at en fødsel ikke alltid går som planlagt, og var åpen for epidural hvis jordmor mente jeg virkelig virkelig burde ha det.

Fra første fødseltegn til ungen var ute gikk det ca 15 timer, 7-8 timer aktiv fødsel. Jordmor roset meg for pustingen og varmepose og massasje hjalp masse på korsryggen. Hadde en super fødselsopplevelse.

Anbefaler å lese boken om Smertefri fødsel hvis du ikke får deltatt på noe lignende kurs nå.
Stå på ditt hvis du ikke ønsker epidural, men vær åpen for det hvis jordmor anbefaler det eller om du skulle ombestemme deg.
 
Jeg hadde samme innstilling som deg da jeg fødte mitt første barn. Ville i utgangspunktet klare meg uten, men jeg ville ikke nektet epidural om jordmor underveis hadde ment at det var en god idé:). Jeg opplevde fødselen uten epidural som både ekstremt smertefull og veldig intens! Lystgassen hjalp litt og det hjalp også å stå i dusjen og spyle varmt vann på magen. Nå skal jeg føde mitt andre barn om kort tid, og ønsker, til tross for en ekstremt smertefull opplevelse sist, å føde uten epidural igjen. Her er grunnen:
- Det er lettere å jobbe med kroppen når du faktisk har kontakt med den.
-Riene har en tendens til å dabbe av med epidural, hvorpå det så blir gitt riestimulerende drypp.
-Det er hyppigere bruk av "verktøy" for å få ut babyen med epidural.
-Førstemann hos meg satt fast i 1 time, og de begynte å planlegge for vakum. Da jeg hørte ordet "vakum" (som jeg absolutt ikke ville at de skulle bruke), klarte jeg plutselig å virkelig bruke smertene til noe konstruktivt. Jeg hadde ALDRI I LIVET klart å mobilisere nok krefter til å presse han ut for egen maskin om det ikke var for smertene!!

Min erfaring er virkelig at smertene hjelper på å få hentet frem urkvinnen som bor i oss alle:joyful:. Jeg får også de samme kommentarene som deg når jeg sier at jeg ikke vil ha epidural, men ved å forklare hvordan smertene hjelper meg både til å ha et intenst ønske om progresjon i fødselen og hvordan det faktisk hjelper meg til å mobilisere ALT av krefter når det virkelig gjelder, parkerer det som regel de fleste:)
 
Last edited:
Jeg hadde ønske om å føde uten smertelindring med førstemann. Jeg er en person som liker ting naturlig og hater selv å ta medisiner. Jeg må for eksempel ha ekstremt vondt i hodet før jeg tyr til én Paracet :p Det er bare sånn jeg er. Så for meg var det uaktuelt med epidural ihvertfall. MEN jeg var forberedt på at behovet kunne endre seg underveis i fødsel.

Fødselen endte med å være styrtfødsel, så jeg rakk uansett ikke noe smertelindring. Selvom jeg faktisk ba om det under pressriene. Men ungen var ute før de rakk noe mer :hilarious: Og om jeg da visste hvor kort tid jeg hadde igjen ville jeg nok ikke spurt heller. Men i mitt hode tenkte jeg bare at dette orker jeg ikke i lang lang tid :wacky:

Har termin med andremann i oktober og ønsker en naturlig fødsel uten smertelindring igjen :Heartred Det må være like lov å ønske det som å ønske seg epidural.
 
Jeg har gått inn for å ikke ha epidural med begge mine, men pga div komplikasjoner endt opp med å ta den. Å ja, det er som å komme til himmelen, men kunne klart meg uten om eg hadde fått lov
 
Det varierer veldig hvor ond en fødsel er, fra drit vondt, til uutholdelige smerter der legene ber deg ta epidural for å i det heletatt ha krefter igjen til å få ut barnet, til å måtte ha epidural pga høyrisikofødsel der sjansen er stor for hastesnitt.

Min oppfatning av de som "føder uten smertelindring" er at de skryter det opp i skyene at de klarte det. Og mener alle må klare det. Man gjorde det jo i gamle dager, kroppen er skapt til å klare det. Er jo ikke SÅ vondt.

Ikke alle som tenker sånn, men har møtt en del som gjør det.

Samme som noen sier "sov mens du kan, det er flere år til du kan sove igjennom natten". Men kanskje du får en sovebaby som sover igjennom natten ganske tidlig?


Hver fødsel er individuell, smerte oppleves ulik. Noen har enkle fødsler, andre har heftige fødsler.

Bare vær åpen for at ting kanskje ikke går som planlagt. Lov å ønske en naturlig fødsel like mye som de som vil ha alt av smertestillende.
 
Bare å bli vant med en gang til å måtte forklare alle dine tanker og valg -sånn blir det ofte med baby også. Folk krever at du unnskylder og forklarer alt du gjør annerledes enn dem.

Jeg savnet ikke smertestillende før de skulle sy riftene. Da gnålte jeg om lystgass, og det neste døgnet er tåkete. Ved en neste fødsel tenker jeg at jeg vil unngå lystgass for å klare å huske etterpå, for man kan bli litt tåkete i hodet av den. Se hva du får lyst til når du står i situasjonen. Blir det epidural så blir det det, lar du være alt så gjør du det -det er din fødsel, ingen andre sin :)
 
Har født to ganger uten noe smertelindring. Nr kom i badekar. De hadde ikke lystgass der jeg fødte, ellers hadde jeg kanskje prøvd det. Men noen blir dårlig av det, min mor spydde visst som en gris av lystgass, så for henne var det pyton. Det er risiko ved epidural, større andel som ender med keisersnitt, dårlige rier, vakuum, spinalhodepine og forbigående lammelser i underkroppen. Selv om det går fint for de aller fleste, og det skal være fantastisk mot smertene, så tenkte jeg i alle fall hvorfor ta den risikoen hvis jeg ikke måtte. Det er vondt å føde. Det er individuelt hvor mye smerte man takler. Jeg tenkte ved mine fødsler at dette kun er noen timer av en langt liv, noe man bare må gjennom og at om en uke vil dette være en stor opplevelse jeg ser tilbake på. Vissheten om at smerten er midlertidig og nyttig hjalp også for å takle det. Pusteteknikk og en varmepose i korsryggen fungerte godt for meg første fødsel. Nr to kom i badekar, og da var det godt, for jeg hvilte godt mellom riene i vannet. Lykke til med fødselen, og ikke bry deg om hva andre sier, heller ikke etter barnet er født. Det er dere som foreldre som eier opplevelsen og hvordan dere vil gjøre ting. Mange elsker å fortelle den riktige måten å legge, mate, rape, bære, trille osv. Alt det må dere finne ut av selv og hva som fungerer for dere. Samme med fødselen. Kanskje ender du opp med epidural likevel, men synes du har en god innstilling med å tenke at kroppen i utgangspunktet er designet mtp å føde barn naturlig, og hvis du ender opp med epidural eller keisersnitt så må man være takknemlig for at vi lever i et land med godt helsevesen hvor en blir ivaretatt.
 
Ha et åpent sinn også blir det som det blir :)
Kan være litt greiere å ikke trenge for mye smertestillende på en fødsel som tar ikke tar for mange timer, kontra mye lenger. Min aktive fødsel var 18 timer. Etter å ha hatt skitvonde rier i 8 timer og ikke åpnet meg mer enn fra 4 til 6 cm sa jeg ja til epidural, men den funka jo for helvete knapt nok :hilarious: Jeg satser på et kortere forløp neste gang, og skal aldri ha epidural igjen uansett, for den hjalp meg ikke særlig så jeg fikk slappet av.
Har også hatt en fødsel om varte 6 timer - og se der var det mye greiere med mildere former for smertestillende :)
Men hva slags rier man får og hvordan de kjennes ut varierer fra fødsel til fødsel. Det kan være så overveldende at man vil ha epidural med et 6timers forløp også. Det handler ikke nødvendigvis om hvor "god" man er til å føde om du skjønner.

BEst å ikke si til folk hva du skal gjøre, ikke bare med fødsel, men med ALT, haha. Enten det er amming, soving, trening - wathever så er det noen som skal si at "det kommer aldri til å gå" og "bare vent til babyen er her"
 
Førstegangsfødende her også. Jeg hadde en innstilling om at smertelindring var supert om jeg skulle trenge det. Da jeg sto i fødselen ble det ikke noe behov for annet enn tens, små elektroder som jeg fikk satt i korsryggen, for å avlede smertene. Alt gikk såpass gradvis at jeg kunne bruke pusten for å jobbe meg gjennom riene, og da var smerten håndterbar hele veien. I en annen situasjon ville jeg kanskje ropt hurra for all lindring jeg kunne fått.

Konklusjonen for meg har blitt at alle kvinner er forskjellige, og alle fødsler er forskjellige. Samtidig er folk gjerne glade i å bruke anekdotiske bevis som eksempler på at noe ALLTID må være sånn, og det gjelder særlig rundt fødsel og babygreier. Stol på deg selv, det virker som om du har en realistisk holdning til fødselen. Det er helt supert at du har kommet deg til et sted hvor du kan glede deg! Håper du klarer å stå i kommentarer som ikke har noe for seg, og at du får en god fødselsopplevelse! Jeg heier på deg! :Heartred
 
Jeg fødte første med epidural og lystgass. Epuduralen fungerte ikke for meg og medførte bare masse masse styr, liten kontroll og påvirket baby.
Gangen etter fødte jeg uten epidural, men med lystgass. Helt supert , hadde full kontroll og en sterk og fin baby som resultat. Jeg kunne ogaå hoppe ut av sengen raskt etter og var i veldig god form generelt.
Men gjør akkyrat det som passer deg , drit i andre. Men anbefaler å ikke ha for klare rammer for egen fødsel, ting blir sjelden om planlagt og lett å ende opp skuffet om planen er detaljert og spikret i forkant.
Det jeg lærte fra fødsel nr 1, var at man bare ikke kan planlegge en fødsel i detaljer. Det blir sjelden som planlagt :rolleyes:
 
Jeg tenker at det viktigste er at du gjør det som føles riktig ut for deg. Kvinner håndterer smerte ulikt og fødsler er også ulike. Det er flott at du har tenkt igjennom smertelindring og hva du ønsker fokus på under riene det vil være til stor hjelp for deg under en fødsel. Som flere her også skriver kan det også være til hjelp å være litt fleksibel underveis i en fødsel :)
 
Octoberbump skrev:
Jeg er førstegangsfødende med termin i oktober. Er veldig innstilt på og ønsker en fødsel uten for mye intervensjon og uten epidural, men heller bruke lystgass, fokusere på pust og avspenning og finne den fødestillingen som føles best for meg.
Jeg er såklart klar over at ting som regel ikke blir som man tenker.

Men jeg føler nesten det er litt «tabu» å snakke høyt om. Når folk rundt meg spør om fødsel og jeg sier jeg ikke ønsker epidural reagerer de liksom så kraftig. Har fått kommentarer som «bare vent til det starter, da kommer du til å rope etter epiduralen», «jeg hadde ikke klart meg uten, bare vent til du er der selv» og ei som mente at «jeg ikke trengte å bevise at jeg var en fødekvinne». Kjenner jeg blir oppgitt og egentlig litt lei meg, og når folk nå spør meg om fødsel så føler jeg at jeg liksom må unnskylde meg eller skynde meg å forklare at «jojo såklart skjønner jeg at det kommer til å bli ille og jeg sikkert trenger det likevel».
Jeg har liksom gått fra å være veldig redd mtp fødsel og sykehus (er i utgangspunktet en skikkelig pyse når det kommer til sykehus, sprøyter osv) til å tenke at «kroppen min er laget for dette», og heller føle spenning mot det jeg skal gjennom snart. Men så ødelegger liksom sånne kommentarer og jeg begynner å tvile på meg selv. Det hjelper jo ikke med disse gravidhormonene heller som gjør at man er ekstra følsom.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje mest for å få ut litt frustrasjon, men tar gjerne imot tips og råd eller andres erfaringer om noen opplever det samme.
Klikk for å utvide …
Ikke bry deg om det. Jeg har født to barn med ca 19 måneders mellomrom, begge uten noen form for bedøvelse. Jeg er redd for sprøyter så epidural og en del annet er egentlig utelukket, og lystgass mistenker jeg at jeg ville blitt småkvalm av. Jeg valgte allerede med første at jeg ikke skulle ha noe medikamenter som smertestillende. Det var en langdryg fødsel, dvs latensfasen varte i flere døgn før de startet fødselen med riestimulerende midler. Etter 7 timer i aktiv fødsel kom han ut med sugekopp. Jeg oppfattet aldri den fødselen som vond, kun da hodet skulle ut, og måtte sy etterpå da det ble en rift. Andre fødsel var veldig ulik den første, første rie ca kl 2 om natta og like før kl 9 var hun ute. Da lå jeg om natta og holdt rundt sønnen min som samsover med oss, og venter til morgen før vi dro på sykehuset. Den fødselen oppfattet jeg som vond men ikke noe eksepsjonelt. Riene var vondere, kraftigere. Men det sto på kortere også.

Det var under begge fødslene aldri i mine tanker å be om smertestillende. Jeg har stor tro på det jordmødre ofte kaller kvinnens fødekraft. Vi ER laget for å kunne føde barn, og jeg tror personlig at for mange er mye av smertene forbundet med redsel. De er redde for hvor vondt det blir, og kanskje for mange føles det som de skal rives i stykker under en del rier. Jeg tror de som er redde og anspente har det vondere. Hvis du klarer å føle deg trygg og å tenke på riene som produktive så tror jeg du får mindre vondt enn hvis smertene skremmer deg.

Det er fordeler og ulemper med bedøvelse. En ulempeer jo at epidural kan forlenge fødsel fordi det hemmer riene litt. Likevel, blir det vondt og du føler du ikke takler det er det ingen skam å be om bedøvelse underveis.

Så skal jeg også si at for mange kan latensfasen også dra ut i tid, slik at en del kan trenge feks epidural for p klare å slappe av nok til å samle krefter så de får ut ungen. Jeg vet at hadde jordmor under fødsel anbefalt smertelindring ville jeg fulgt hennes råd. Nå viste det seg etter første fødsel at det var vanskelig å sette epidural på meg, så sånn sett er jeg veldig glad det ikke var noe jeg hadde tenkt meg, men for de fleste setter de jo epidural enkelt og greit.

Overhør slike kommentarer, og du må også svare at det er mange som føder uten medikamentell smertelindring. På verdensbasis er nok også det vanligst. Syens det er noe godt tull at de skal skremme deg med hvor vond en fødsel er, når de heller burde si at dette klarer du og at din fødsel er din egen slik du ønsker å ha den.
 
Brukte litt lystgass med begge mine
 
Er ofte mykje føleri rundt ALT som har med svangerskap/fødsel/baby å gjere. Noko som fort fører til mykje unødvendig"negative" samtaler (som ikkje nødvendigvis er mein sånn).

Eg ville IKKJE ha epidural, har sprøyteskrekk, så frykta nåla meir enn smerter:p

Alle fødslar er ulike, og alle fødande er ulike.

Eg brukte litt lystgass med førstemann, men vart kvalm og spydde av den (grusom lukt!). Fikk akupunktur etter det.
Ellers var det fokus på pust og avslapping. Gikk kjempefint.

Med nummer to brukte eg badekar som smertelindring, tenkte å kanskje føde i vatn, men følte meg "kokt" så kravla ut derifrå etter ei stund.
Detter var det kun fokus på pust og avslapping.

Hadde det vore behov ville eg kunne endra undervegs.

Som sagt, alle er forskjellige. Stol på dine ønsker, men ikkje ver redd for"plan B";)

Lykke til:happy:
 
Tusen takk for svar. Setter stor pris på å lese gjennom deres erfaringer. Skal prøve å ikke la sånne kommentarer påvirke meg, jeg skjønner jo at de fleste ikke mener noe vondt med det, men når man får mange nok så begynner man jo å tvile.
 
Jeg er mer redd for epidural (sprøyteskrekk) enn for fødsel. Så jeg har født 2 barn uten epidural. Kommer til å føde mitt 3 barn uten også, med mindre jeg får en sterk oppfordring fra helsepersonell. Stå på ditt i forkant, og ta det som det kommer under fødsel ❤️
 
Octoberbump skrev:
Jeg er førstegangsfødende med termin i oktober. Er veldig innstilt på og ønsker en fødsel uten for mye intervensjon og uten epidural, men heller bruke lystgass, fokusere på pust og avspenning og finne den fødestillingen som føles best for meg.
Jeg er såklart klar over at ting som regel ikke blir som man tenker.

Men jeg føler nesten det er litt «tabu» å snakke høyt om. Når folk rundt meg spør om fødsel og jeg sier jeg ikke ønsker epidural reagerer de liksom så kraftig. Har fått kommentarer som «bare vent til det starter, da kommer du til å rope etter epiduralen», «jeg hadde ikke klart meg uten, bare vent til du er der selv» og ei som mente at «jeg ikke trengte å bevise at jeg var en fødekvinne». Kjenner jeg blir oppgitt og egentlig litt lei meg, og når folk nå spør meg om fødsel så føler jeg at jeg liksom må unnskylde meg eller skynde meg å forklare at «jojo såklart skjønner jeg at det kommer til å bli ille og jeg sikkert trenger det likevel».
Jeg har liksom gått fra å være veldig redd mtp fødsel og sykehus (er i utgangspunktet en skikkelig pyse når det kommer til sykehus, sprøyter osv) til å tenke at «kroppen min er laget for dette», og heller føle spenning mot det jeg skal gjennom snart. Men så ødelegger liksom sånne kommentarer og jeg begynner å tvile på meg selv. Det hjelper jo ikke med disse gravidhormonene heller som gjør at man er ekstra følsom.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje mest for å få ut litt frustrasjon, men tar gjerne imot tips og råd eller andres erfaringer om noen opplever det samme.
Klikk for å utvide …
Veldig dumt at alle andre skal mene noe om DIN fødsel, velmenende råd er skikkelig kjipe når man ikke vil ha de! Lykke til med fødsel uten smertelindring, håper urinstinktet kommer frem og at det hele blir en super opplevelse :) Det ble det for meg!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp