Jeg ser frem til hverdag og rutiner igjen, småen på 4 er dårlig på dette med å bryte rutiner slik, samt at at jeg har jo like mye å gjøre om ikke mer nå enn når jeg er på jobb. Men jeg er alene med ungen, eldste skal ha to uker med faren mens småen er hos meg hele sommeren. Så jeg har ingen støtte hverken fysisk eller psykisk gjennom diskusjoner, daglige gjøremål, medisinering, aktivisering eller noe og ja jeg er super sliten og ser nå frem til jobb på mandag hvor jeg kan få gå på do alene og snakke med voksne mennesker uten barn som har slått seg, er utolmodige, sultne, må bæsje, har grisa, er tørst, er sultne, har lyst på en is eller bare er trøtte. Følte meg skikkelig negativ nå, men er utrolig glad i barna mine og ville ikke bytta de bort selv om det kan virke slik nå