Skummelt...

Inlovewiththedream<3

Inlovewiththedream<3

Forelsket i forumet
Midt oppi alt dette som skjer med voksende babymage og forventninger og gleder, så for meg som også er førstegangs mor i tillegg, så syns jeg også faktisk at det er en liten tanke skummelt alt som skal skje.. Personlig syns jeg ofte store forandringer i tilværelsen er ganske skummelt, mye fordi jeg ikke helt kan forvente noe siden alt er helt nytt for meg.. Noen fler førstegangs som også synes det er litt skummelt, eller er det ikke noe dere tenker på?
 
Inlovewiththedream<3 skrev:
Midt oppi alt dette som skjer med voksende babymage og forventninger og gleder, så for meg som også er førstegangs mor i tillegg, så syns jeg også faktisk at det er en liten tanke skummelt alt som skal skje.. Personlig syns jeg ofte store forandringer i tilværelsen er ganske skummelt, mye fordi jeg ikke helt kan forvente noe siden alt er helt nytt for meg.. Noen fler førstegangs som også synes det er litt skummelt, eller er det ikke noe dere tenker på?
Klikk for å utvide …

Jo det er skummelt, hele livet ditt vil jo bli snudd på hodet I løpet av noen timer:) så er vettskremt. Ikke for fødsel, men for livet etter, hva vil det bringe.
 
Vet du jeg er 3 gangs men jeg syntes å det er skummelt..
Hele mitt liv forandres å. De to andre er store å det kommer nok en liten en.

Å jeg Har vert igjennom det før.

Så at det er skummelt for deg det forstår jeg veldig godt

Men det kommer til å gå så bra så :)
 
Jeg føler meg litt heldig da alt ikke er like nytt for barnefar, siden han har to fra før. Samtidig som det er en stund siden de var så små.. :-P
 
Det er jo en omveltning i livet. Nå er det mini som kommer først, og man må prioritere helt anderledes.
Så ikke rart man tenker slikt, helt normalt:)
 
jeg var 23 da jeg fikk mitt første barn. Man kan vel trygt si at jeg ikke hadde noen forutsetning for å ane hva som ville komme.:) jeg var vel ikke så bekymret, men det ble en stor omveltning og personlig utvikling å bli mor da. Naturlig nok når man er ung så har man ikke så mye livserfaring.:)
Og i tillegg så kan man ikke helt se for seg hvordan det er å ha et lite menneske som er helt avhengig av deg. Det må erfares. Man må nok lære å bli en mor og den læringen starter allerede når den lille er i magen. Allerede nå hører den og lærer å kjenne deg så du vil være den personen på jorden den kjenner best. Det er spesielt!:)
Det vil alltid oppstå nye ukjente situasjoner i livet, men min erfaring er at år med livserfaring til slutt gir deg selvtillit og tro på at du fikser det uansett.:)
 
Jeg synst det er kjempe skummelt med tanke på alt som kan skje og som skjer med kroppen.. Men samtidig som jeg også gleder meg til følelsen å få prinsen opp på brystet å kose med han.:)
 
No er ikkje eg førstegangsgravid, men synast jammen det er litt skummelt likevel. I 9 år har vi vore oss 4, og så skal det komme ein liten tass inn i vår fine gjeng. Føler meg trygg på mammarolla, men er meir spent på korleis det blir med heile familien. Tenk om babyen ikkje er frisk, eller storesøstrene synast det blir vanskelig med ein lillebror?! Tenkjer det sikkert går bra, men skummelt er det og.
 
Sist var jeg 24 og alene med storesøster, men var av en eller annen grunn mindre bekymret i forkant den gangen enn det jeg er nå :P Nå er våre barn 6 og 7 år, og vi begynner jo helt på scratsh. Gleder oss masse - samtidig er det litt sånn: Ooops, skal vi virkelig gjøre dette enda en gang? Nå som barna er så store og selvstendige? ;)

Helt normalt å være "litt" vettskremt - men vet du hva? Det ordner seg :D
 
Jeg har alltid syntes tanken på å bli mamma som skummel. Men nå når det bare er tre måneder igjen til det er et faktum, er jeg veldig rolig.... Kanskje ikke angsten har slått meg enda? Den kommer nok ;)
 
Alita skrev:
Jeg har alltid syntes tanken på å bli mamma som skummel. Men nå når det bare er tre måneder igjen til det er et faktum, er jeg veldig rolig.... Kanskje ikke angsten har slått meg enda? Den kommer nok ;)
Klikk for å utvide …
Er litt der jeg og - men tipper den slår inn for fult her sånn ca mid okt :P
 
Jeg syns også det er skummelt selvom det er andremann her:) et nytt barn vil alltid være en forandring, men jeg tenker nok den største er å gå fra ingen til første. Jeg tenkte ikke sånn kjempemye på det før jeg fikk første, og det tror jeg kanskje er dummere enn når du er litt forberedt på det. Syns det var kjempeskummelt i starten, men det gikk over veldig fort og plutselig var det som han hadde vært der for alltid:) og du har god tid på å "lære", babyen elsker og trenger deg uansett om du er fersk i det eller erfaren:)
 
Jeg syns det er kjempe skummelt! :nailbiting: Har alltid gledet meg til å få barn, er glad i barn, men nå er jeg livredd! :p Og det jeg er redd for er at dette faktisk er en person, et liv, som JEG, og samboeren skal ha ansvar for, og passe på resten av livet!:eek: Det er vår oppgave å passe på at han har det bra og får det han trenger. Men også at det blir en "bra" person for samfunnet. Hva om jeg får et barn som ender opp med å bli en "drittunge" som ingen liker eller vil ha noe med å gjøre:eek: Av alle tanker man kan ha, er det disse tankene som går igjen hos meg:dead::hilarious:
 
Ja, jeg er redd for fødselen, og om jeg er klar for å være mor. Altså, kommer jeg til å bli en bra mamma? Osv :P
Det er jo sikkert helt vanlig å tenke sånn, men kan ikke så mye for det heller :P
Det går nok fint med oss alle, men nervene er der :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp