Jeg er skuffet over mine foreldre, så her er vi to. De bruker all sin tid og sine krefter på min søster (sånn har det alltid vært), og ignorerer oss. Selv om de aaaaaallltid har ønsket seg barnebarn og endelig fikk det (kun min sønn da han er eneste barnebarn), men er visst vanskelig å bryte gamle vaner, fordi selv om jeg forventet at ting kom til å kanskje bli annerledes, neida, samme gamle. Vi har hatt ett skikkelig tøft år med mye sykdom, en baby som ikke sover og ikke spiser, mye kaos med gård og hjem osv osv, og selv om de KAN hjelpe, så blir vi ikke prioritert. Så jeg har litt lyst til å si hva jeg mener rett fra leveren, men så vet jeg at det ikke hjelper (har gjort det før nemlig). Ønsker heller ikke å ødelegge det fremtidige forholdet mellom min sønn og hans besteforeldre, selv om ikke jeg nødvendigvis har lyst på noe forhold til dem… Er en vanskelig balanse