Skuffa over svigers

Bkno3571032

Andre møte med forumet
Hva kan jeg gjøre for å slutte å irritere og skuffe meg over svigerforeldrene min?jeg bruker mye tid på å tenke på hvor mye jeg er skuffa over de,hvor lite kontakt de tar med oss.har lyst til å bare drite i de.
Har noen noe tips til hva jeg kan gjøre?
 
Hva kan jeg gjøre for å slutte å irritere og skuffe meg over svigerforeldrene min?jeg bruker mye tid på å tenke på hvor mye jeg er skuffa over de,hvor lite kontakt de tar med oss.har lyst til å bare drite i de.
Har noen noe tips til hva jeg kan gjøre?
Snakke med din partner? Hva tenker han/hun om det? Bør i såfall være den som tar det opp?
 
Jeg er skuffet over mine foreldre, så her er vi to. De bruker all sin tid og sine krefter på min søster (sånn har det alltid vært), og ignorerer oss. Selv om de aaaaaallltid har ønsket seg barnebarn og endelig fikk det (kun min sønn da han er eneste barnebarn), men er visst vanskelig å bryte gamle vaner, fordi selv om jeg forventet at ting kom til å kanskje bli annerledes, neida, samme gamle. Vi har hatt ett skikkelig tøft år med mye sykdom, en baby som ikke sover og ikke spiser, mye kaos med gård og hjem osv osv, og selv om de KAN hjelpe, så blir vi ikke prioritert. Så jeg har litt lyst til å si hva jeg mener rett fra leveren, men så vet jeg at det ikke hjelper (har gjort det før nemlig). Ønsker heller ikke å ødelegge det fremtidige forholdet mellom min sønn og hans besteforeldre, selv om ikke jeg nødvendigvis har lyst på noe forhold til dem… Er en vanskelig balanse
 
DRIT I DE:laughing002
Jeg har prøvd i alle år og tenkt ja ja farmor (svigermor) ringer når hun får tid.farmor ditt farmor datt. Jeg vart den som har minnet farmor tante og onkler på når mine barn/ man har hatt bursdag. Alt annen har jeg vart den som har ringt de først før all respekt men jammen når jeg miste min søster i februar da hadde jeg store forventning at bland annet farmor sko høre av seg. Og ja hun har ringt meg 1 gang den 29 februar. Ikke mer. Møtte hun litt i påsken og da var hun ikke mye bedre slengt på kommentarer og var så frekk i tyne. Så gikk ukene ingen telefon fra hun og jeg miste min onkel den 14 april nei da hun ringer ikke da heller. Og har ikke ringt ennå. Så jeg gir verkelig blaffen i hun og driter fullstendig i hun. Jeg tenker litt sånn jeg må leve uten mitt kjøtt og blod,uten min kjære søster så hvorfor kan jeg ikke leve uten svigermor.
Så ja ikke legg din energi og drit i de som ikke bryr seg om deg og dine
 
Har kommet til det punktet at jeg prøver å akseptere at jeg kan ikke endre dem. To av besteforeldrene har minst med ungen å gjøre. Jeg har ikke store behovet for å ha kontakt med de, og de tar ikke særlig kontakt med oss. Hvis de vil ha ett forhold til barnebarnet får de være med å ta initiativ.
 
Bare aksepter situasjonen. Alle har forskjellige situasjoner. Som gjør at ting ikke blir like lett. Noen besteforeldrene er pensjonister. Har masse tid. Andre ble bestemor i svært tidlig alder og må fremdeles jobbe masse. Vi lever alle forskjellige liv. Og vi bare må akseptere at livet er ikke alltid slik hodet / hjertet vil.
Jeg snakker av ren erfaring over snart 20 år.
 
Last edited:
Her er det bare å la det gå . Noen mennesker er bare sånn og noen liker ikke barn osv tror det beste er å bare respektere det . Ikke irritere seg over at de aldri tar kontakt eller sier nei til alt osv . Bare hold avstand . Lev deres liv uten dem :Heartred Her har besteforeldre forguda barnebarn, mens foreldra mine aldri spør om å passe eller bryr seg noe om barna når vi er med dem . Merker at andre folk irriterer seg mer over mine foreldres oppførsel enn meg selv . Jeg har bare akseptert at sånn er det , ja leit . Men skulle jeg gått å irritert meg over det , hadde jeg ikke hatt energi til min familie .
 
Back
Topp