Skravletråd for oss prøvere!

Halloo!
Jeg er ny på tråden. Jeg ble ferdig med siste menstruasjonsdag denne syklusen og jeg er så klar for eggløsning!! Håper skikkelig det skal gå denne syklusen. Har dere noen tips?? Jeg har så ufattelig lyst til å bli gravid. Instinktene har tatt litt over
Har kjøpt eggløsningstester, og slik jeg har forstått det, så må teststreken være like sterk eller sterke enn kontrollstreken.
Hva gjør dere for å prøve å bli gravide? Hvordan prøver dere å øke sjansene deres? Vi har tenkt til å ha sex minst hver andre dag fremove
Heii! Jeg anbefaler å tracke syklusen i Stardust appen, den gir så mye nyttig informasjon og veldig enkel å følge med på. Utenom det noterer seg symptomene slik at jeg kan bli kjent med syklusene, og kjenne igjen når jeg har eggløsning/evt. menstrasjon. Blitt anbefalt å ha samleie annenhver dag rundt eggløsning for å øke sjansene ☺️
 
Jeg er forhåpentligvis snart i gang med ny PP etter forrige endte i kjemisk. Prøver på nr 3 og har hatt to kjemiske på rad nå. Redd kvaliteten på egg og kroppens evne til å reprodusere er på hell, men krysser fingrene for at det går. :)
 
Har prøvd alt mulig rart, men for min del har det funket de gangene vi har fulgt oppskriften fra gyn uten å kødde det til med eggløsningstester osv. Vi blir bare forvirret og stressa av de testene. Så min anbefaling vil være å ha sex annenhver dag fra dag 10 i syklus til dag 18. Prøv å gjør sexen litt hyggelig (ikke bare plikt), og ellers prioriter å leve sunt. Min erfaring er at det er sånne ting som hjelper - ikke hvor mye man tester osv.

Selvfølgelig litt annerledes hvis man har veldig uregelmessig syklus! Da famler man jo i blinde uten testene.
 
Prøver på vårt første barn i alder av snart 35 og 37 år.
Har gått på p piller i mange år,sluttet i desember. Så må lære kroppen å kjenne.

I gårkveld fikk jeg store kramper /stikkninger i underliv noe jeg ikke har kjent før,og litt i dag men mindre enn i går.
Er dette "vanlig"? Har hatt kramper mindre enn disse på venstre side ved lm men dette er ikke slik.

Har tatt test og er bare negativ. Eggløsning 12.8. Sist mnd var første mnd syklus gikk tilbake denne mnd en dag over det igjen. Skjønner ting kan være ulikt og alt dette at kan ta tid. Prøvd aktivt siden desember.

Lurer og på når sjekke /bør en sjekke ang ferilitet hos begge?

Spurt lege men lege mener vi bør vente til prøvd lengre. Ok det men vi er liksom litt der en begynner å bli eldre.
 
Prøver på vårt første barn i alder av snart 35 og 37 år.
Har gått på p piller i mange år,sluttet i desember. Så må lære kroppen å kjenne.

I gårkveld fikk jeg store kramper /stikkninger i underliv noe jeg ikke har kjent før,og litt i dag men mindre enn i går.
Er dette "vanlig"? Har hatt kramper mindre enn disse på venstre side ved lm men dette er ikke slik.

Har tatt test og er bare negativ. Eggløsning 12.8. Sist mnd var første mnd syklus gikk tilbake denne mnd en dag over det igjen. Skjønner ting kan være ulikt og alt dette at kan ta tid. Prøvd aktivt siden desember.

Lurer og på når sjekke /bør en sjekke ang ferilitet hos begge?

Spurt lege men lege mener vi bør vente til prøvd lengre. Ok det men vi er liksom litt der en begynner å bli eldre.
Dere kan gå privat dersom dere kjenner på det med tiden, men tror ikke det går noe via offentlige før man har prøvd i 1 år. :cat:
 
Prøver på vårt første barn i alder av snart 35 og 37 år.
Har gått på p piller i mange år,sluttet i desember. Så må lære kroppen å kjenne.

I gårkveld fikk jeg store kramper /stikkninger i underliv noe jeg ikke har kjent før,og litt i dag men mindre enn i går.
Er dette "vanlig"? Har hatt kramper mindre enn disse på venstre side ved lm men dette er ikke slik.

Har tatt test og er bare negativ. Eggløsning 12.8. Sist mnd var første mnd syklus gikk tilbake denne mnd en dag over det igjen. Skjønner ting kan være ulikt og alt dette at kan ta tid. Prøvd aktivt siden desember.

Lurer og på når sjekke /bør en sjekke ang ferilitet hos begge?

Spurt lege men lege mener vi bør vente til prøvd lengre. Ok det men vi er liksom litt der en begynner å bli eldre.
Har du tatt en eggløsningstest og? Selv om den var positiv 12., kan det skje at egget ikke slapp da :-)
 
Hei jeg er ny i denne skravletråden :greet025 Har 2 barn fra før (mars 21 og mai 23) og prøver nå på 3. mann. Har tidligere kun trengt 1 pp for å bli gravid, men har litt magefølelse på at denne gangen kommer ting til å ta litt lenger tid (gått opp i vekt, bikka 30 år, 2ks bak meg bl.a). Regner derfor med å bli godt kjent med forumet etterhvert :Heartred har nettopp fått tr på besøk i pp1 så blir spennende å se denne mnd.
 
Heihei! Vet ikke om jeg har skrevet i denne tråden før, så jeg presenterer meg jeg.

Jeg er 27 år og har en liten gutt som kom til verden 3.juli 2024. Tenker å prøve igjen nå da vi tror 2 års mellomrom på søsken er perfekt:Heartred Han satt på pp3, kom prematurt (6uker) og det måtte bli KS. Er forberedt på å bruke lengre tid denne gangen da mensen fortsatt er uregelmessig etter fødsel. Har mensen i skrivende stund, så spent på når eggløsning kommer denne gangen.
Kjenner jeg er såååå spent på å prøve igjen! Jeg elsket hvert minutt av å gå gravid:Heartred
 
Noen andre som har opplevd at babyverden oppfører seg litt rart? Jeg får ikke til å sitere noen lenger og all tekstredigering fungerer heller ikke. Hele linja over der man skriver er liksom grå/skygget ut. Så jeg får ikke legge til smilefjes eller punkt eller bilder... det skjedde i går. Hadde håpt at problemet skulle ordne seg selv, men tydeligvis ikke..
 
Noen andre som har opplevd at babyverden oppfører seg litt rart? Jeg får ikke til å sitere noen lenger og all tekstredigering fungerer heller ikke. Hele linja over der man skriver er liksom grå/skygget ut. Så jeg får ikke legge til smilefjes eller punkt eller bilder... det skjedde i går. Hadde håpt at problemet skulle ordne seg selv, men tydeligvis ikke..
Ja har skjedd meg flere ganger. Hvis du trykker på de tre prikkene i menylinjen og så klammeboksen, vil alt komme tilbake
 
Yep :wtf: Hjemme med sykt barn i dag (oppbussing av astma så vil ha den under kontroll før bhg).. Han prater noe voldsomt, men å samtale med en 4 åring er ikke helt det samme som å skravle med de på jobb :hilarious:
Ja, ikke helt de samme samtalene, selv om de blir mer avanserte nå som de er større. Min er og snart 4 og har astma. Hun har heldigvis ikke anfall på en stund. Håper han blir bedre snart :smiley-angelic001
 
Hei igjen bv! 6 år siden sist :happy:
Med to HG svangerskap friskt i minnet (12 og 6 år siden) har jeg trengt å tenke skikkelig nøye igjennom om jeg klarer å gå igjennom HG en tredje gang.
Jeg er akkurat ferdig med mensen og er snart igang med pp1 Helt villt, er livredd. Mannen har vært sunn og aktiv i flere mnd nå, ikke drukket noe alkohol, gått på tilskudd og alt som er i håp om at jeg skal få lettere symptomer denne gangen, siden noe forskning viser at mannens helse og spermkvalitet er grunnen til HG. Det gjenstår jo å se. Kjenner jeg er skeptisk:rolleyes:
Men ser frem til å henge her sammen med dere!
 
Kan presentere meg jeg også da!
Mor til en på 16 og en på 18. BF og jeg gikk fra hverandre for 15 år siden. Jeg var singel i mange år før jeg traff min nåværende partner. Vi har snart vært sammen i 3 år.

Jeg har i mange år ønsket flere barn. Vet at jeg begynner å dra på alderen, og føler den biologiske klokka jobber mot meg. Alt i livet er ikke på plass, og jeg har innfunnet meg i at det ikke kommer til å skje heller. Må nok alltid leie bolig, feks.

Min største bekymring og utfordring er helsen. Jeg er kronisk syk, og ikke bare med en diagnose, men med 7 diagnoser som medfører smerter. Ulcerøs Kolitt er nok verstingen mtp graviditet, da jeg har aktiv betennelse i nedre del av magen og merker ikke en gang forskjell på menssmerter og UC-smerter. Har også klemte nerver I hodet der smertene blir trigget av press i hodet, og her ser jeg for meg at en eventuell fødsel kan utfordre dette. Har og lipødem og opplever derfor en evig kamp meg kiloene og maten.

En annen ting jeg vil ta med er at jeg har et dårlig forhold til de fleste i familien min. Har opplevd mye ekskludering og er familiens "svarte får", noe som oppleves veldig sårt. Uansett hva jeg foretar meg, blir det dømt nedenom og hjem med skengbemerkninger og unødvendige kommentarer. Dette har ført til at jeg holder familien på god avstand. På den annen side har samboer ingen familie igjen annet enn en narcissistisk mor. Ingen søsken og far forlot han da han var i tenårene. Så dette nye kapittelet vi starter gjøres stort sett uten støtte fra de rundt oss. Jeg har tenkt tanken å "adoptere" et sett med besteforeldre lokalt, men vet ikke hvordan jeg går frem. Vi har ellers masse nære og gode venner, så heldigvis blir det nok av tanter og onkler.

Og, er det noe jeg har lært så er det at livet ordner seg, alltid. Kanskje ikke slik jeg drømte om, men livet er hva man gjør det. Så langt har jeg 100% suksess for å klare meg ganske greit, selv om livet liker å sende meg noen "curveballs".

Gleder meg til å bli bedre kjent med dere her på forumet. Virker som en fin gjeng, utifra det jeg har observert de siste ukene.
 
Kan presentere meg jeg også da!
Mor til en på 16 og en på 18. BF og jeg gikk fra hverandre for 15 år siden. Jeg var singel i mange år før jeg traff min nåværende partner. Vi har snart vært sammen i 3 år.

Jeg har i mange år ønsket flere barn. Vet at jeg begynner å dra på alderen, og føler den biologiske klokka jobber mot meg. Alt i livet er ikke på plass, og jeg har innfunnet meg i at det ikke kommer til å skje heller. Må nok alltid leie bolig, feks.

Min største bekymring og utfordring er helsen. Jeg er kronisk syk, og ikke bare med en diagnose, men med 7 diagnoser som medfører smerter. Ulcerøs Kolitt er nok verstingen mtp graviditet, da jeg har aktiv betennelse i nedre del av magen og merker ikke en gang forskjell på menssmerter og UC-smerter. Har også klemte nerver I hodet der smertene blir trigget av press i hodet, og her ser jeg for meg at en eventuell fødsel kan utfordre dette. Har og lipødem og opplever derfor en evig kamp meg kiloene og maten.

En annen ting jeg vil ta med er at jeg har et dårlig forhold til de fleste i familien min. Har opplevd mye ekskludering og er familiens "svarte får", noe som oppleves veldig sårt. Uansett hva jeg foretar meg, blir det dømt nedenom og hjem med skengbemerkninger og unødvendige kommentarer. Dette har ført til at jeg holder familien på god avstand. På den annen side har samboer ingen familie igjen annet enn en narcissistisk mor. Ingen søsken og far forlot han da han var i tenårene. Så dette nye kapittelet vi starter gjøres stort sett uten støtte fra de rundt oss. Jeg har tenkt tanken å "adoptere" et sett med besteforeldre lokalt, men vet ikke hvordan jeg går frem. Vi har ellers masse nære og gode venner, så heldigvis blir det nok av tanter og onkler.

Og, er det noe jeg har lært så er det at livet ordner seg, alltid. Kanskje ikke slik jeg drømte om, men livet er hva man gjør det. Så langt har jeg 100% suksess for å klare meg ganske greit, selv om livet liker å sende meg noen "curveballs".

Gleder meg til å bli bedre kjent med dere her på forumet. Virker som en fin gjeng, utifra det jeg har observert de siste ukene.
Hei!
Håper dere får drømmen deres oppfylt med en liten baby. Jeg fikk også søsken fra jeg var 14 til jeg var 18 år, å det var ufattelig koselig! Ref til at dine to andre barn er 16 og 18 år. Elsket å være storesøster i den alderen, prioriterte ofte søsknene mine fremfor andre ting. Det til tross for at jeg hadde et turbulent forhold til familien, som jeg nå har kuttet ut. Utenom søsken da. Hvor gammel var du da de eldste barna ble født?
Jeg er også kroniker, det er tøft å være småbarnsmamma når formen skranter.. Men bruker å tenke at barna mine er heldig som har en mamma som alltid er hjemme og tilgjengelig hvis det er noe, jeg er deres trygge havn og mannen min er den som gjør gøye ting sammen med de.
Og merkelig nok merket jeg lite til sykdommene når jeg gikk gravid, muligens fordi HG tok over hele greia:hilarious: men noe forskning viser jo at barnet sender ut stamceller til mor, som kan forklare noe bedring hos kronikere under og noen ganger etter graviditet.
Å kutte ut familie som ikke gjør deg godt er nok noe av det beste man kan gjøre for seg selv, man klarer seg jo sånn sett bedre uten dem enn med dem. Ville ikke sett på det som en dårlig ting altså.
Mange eldrehjem ønsker «besøks babyer», og her vi bor kombineres babycafé og eldrecafé. Noe som er veldig koselig! Er bare å høre med div frivillige organisasjoner der du bor.
Evt så har kanskje en av vennene deres sine foreldre lyst på jobben som bonus besteforeldre?
Heier på dere og håper at spiren sitter om ikke så altfor lenge:Heartred
 
Hei!
Håper dere får drømmen deres oppfylt med en liten baby. Jeg fikk også søsken fra jeg var 14 til jeg var 18 år, å det var ufattelig koselig! Ref til at dine to andre barn er 16 og 18 år. Elsket å være storesøster i den alderen, prioriterte ofte søsknene mine fremfor andre ting. Det til tross for at jeg hadde et turbulent forhold til familien, som jeg nå har kuttet ut. Utenom søsken da. Hvor gammel var du da de eldste barna ble født?
Jeg er også kroniker, det er tøft å være småbarnsmamma når formen skranter.. Men bruker å tenke at barna mine er heldig som har en mamma som alltid er hjemme og tilgjengelig hvis det er noe, jeg er deres trygge havn og mannen min er den som gjør gøye ting sammen med de.
Og merkelig nok merket jeg lite til sykdommene når jeg gikk gravid, muligens fordi HG tok over hele greia:hilarious: men noe forskning viser jo at barnet sender ut stamceller til mor, som kan forklare noe bedring hos kronikere under og noen ganger etter graviditet.
Å kutte ut familie som ikke gjør deg godt er nok noe av det beste man kan gjøre for seg selv, man klarer seg jo sånn sett bedre uten dem enn med dem. Ville ikke sett på det som en dårlig ting altså.
Mange eldrehjem ønsker «besøks babyer», og her vi bor kombineres babycafé og eldrecafé. Noe som er veldig koselig! Er bare å høre med div frivillige organisasjoner der du bor.
Evt så har kanskje en av vennene deres sine foreldre lyst på jobben som bonus besteforeldre?
Heier på dere og håper at spiren sitter om ikke så altfor lenge:Heartred
For et utrolig hyggelig svar å våkne til!
Spesielt er det fint å lese om din erfaring med å blir storesøster som stor. Mine to har småsøsken på farsiden som de er kjempeglade i. Begge mine to er utflyttet og bor på hver sin kant av landet (16 åringen bor på internat og går på vgs 2 timer unna, mens 18 åringen har flyttet til Oslo). Selv bor vi i Bergen, men håper på å flytte nå før jul. Jeg skal intervjue til en jobb i Svolvær nå neste uke. Jeg er født i det store utlandet, og kom til Norge som 6 åring der jeg vokste opp i Lillestrøm, så om jeg ikke får ordnet den stillingen, flytter vi tilbake til Lillestrøm. Apropo jobb er det en annen bit som ikke er i boks. Og nå satser jeg dere tenker hvor usmart det er å hverken ha bolig eller jobb før man blir gravid, og tro meg, det har jeg også tenkt. Jeg er fullt utdannet i en industri som ikke skriker etter folk overhodet. Pga de kroniske diagnosene har jeg vært så heldig å gå hjelp fra NAV til å omskolere meg, og ble ferdig utdannet innenfor IT-feltet i fjor. I søknadsrunder har jeg ved flere tilfeller landet som "andre innstilling", så jeg vet at det finnes en jobb der ute for meg. Hadde jeg ikke vært i 40 årene hadde jeg ventet til jeg fikk jobb, men nå har jeg ventet siden i fjor og tiden "løper fra" meg. Jeg har levd under fattigdomsgrensen i snart 10 år, og det har gått helt fint. Jeg har aldri manglet på noe, og har heldigvis fått god støtte fra NAV hele veien. Har lovet meg selv at når jeg endelig får jobb skal jeg sende saksbehandlerene mine en blomsterbukett som takk for all hjelpen, for det har de fortjent, selv om de bare gjør jobben sin. Og ellers har jeg lært meg å utvikle både apper og nettsider, så jeg har begynt å satse litt der når jeg ikke søker jobb. Spesifikt kommer jeg nå til å gå all inn på å videreutvikle ett spill som jeg lagde i forbindelse med bacheloroppgaven, som kan taes inn i norsk skolepensum. Her har jeg fått gode tilbakemeldinger på at jeg har potensiale til å tjene godt, da det treffer et marked som ikke eksisterer, men som sårt trengs. Spillet ble testet på en ungdomsskole med svært gode resultater, så jeg må egentlig bare hoppe i det!

Spennende dette du nevner med å være kroniker og gravid. Jeg har hørt om det før, men hadde glemt det til du tok det opp. Da får jeg bare håpe på det samme. Jeg har klart å gjøre hyggelige ting med barna, både på tross av fattigdom og smerter, så de har aldri manglet på noe. Så fint at du fokuserer på å være den trygge havnen, for det er alfa omega!

Jeg vil også poengtere at jeg ikke har kuttet familien helt ut, men de blir ikke de første som får beskjed om familieforøkelse. De kommer til å ha så mange meninger - ikke bekymringer. De kommer til å spørre all slags nedlatende spørsmål - ikke fordi de er genuint interessert, men for å ha noe å snakke om når de samles rundt middagsbordet neste gang. Og jeg er dønn ærlig så lei av det. Jeg har også opplevd å betro meg til familiemedlem A og "sworn them to secrecy", bare for å bli konfrontert av familiemedlem C som fikk høre fra B at A sa at jeg sa bla bla bla. Så, ja. Det holder at jeg treffer dem til jul en gang i året. Smart forslag dette med å undersøke med baby+eldrekafè!

Igjen takk for et hyggelig innlegg å våkne til. Nå skal jeg komme i gang med morrarutinen som er å søke flere stillinger og videreutvikle spill!
 
For et utrolig hyggelig svar å våkne til!
Spesielt er det fint å lese om din erfaring med å blir storesøster som stor. Mine to har småsøsken på farsiden som de er kjempeglade i. Begge mine to er utflyttet og bor på hver sin kant av landet (16 åringen bor på internat og går på vgs 2 timer unna, mens 18 åringen har flyttet til Oslo). Selv bor vi i Bergen, men håper på å flytte nå før jul. Jeg skal intervjue til en jobb i Svolvær nå neste uke. Jeg er født i det store utlandet, og kom til Norge som 6 åring der jeg vokste opp i Lillestrøm, så om jeg ikke får ordnet den stillingen, flytter vi tilbake til Lillestrøm. Apropo jobb er det en annen bit som ikke er i boks. Og nå satser jeg dere tenker hvor usmart det er å hverken ha bolig eller jobb før man blir gravid, og tro meg, det har jeg også tenkt. Jeg er fullt utdannet i en industri som ikke skriker etter folk overhodet. Pga de kroniske diagnosene har jeg vært så heldig å gå hjelp fra NAV til å omskolere meg, og ble ferdig utdannet innenfor IT-feltet i fjor. I søknadsrunder har jeg ved flere tilfeller landet som "andre innstilling", så jeg vet at det finnes en jobb der ute for meg. Hadde jeg ikke vært i 40 årene hadde jeg ventet til jeg fikk jobb, men nå har jeg ventet siden i fjor og tiden "løper fra" meg. Jeg har levd under fattigdomsgrensen i snart 10 år, og det har gått helt fint. Jeg har aldri manglet på noe, og har heldigvis fått god støtte fra NAV hele veien. Har lovet meg selv at når jeg endelig får jobb skal jeg sende saksbehandlerene mine en blomsterbukett som takk for all hjelpen, for det har de fortjent, selv om de bare gjør jobben sin. Og ellers har jeg lært meg å utvikle både apper og nettsider, så jeg har begynt å satse litt der når jeg ikke søker jobb. Spesifikt kommer jeg nå til å gå all inn på å videreutvikle ett spill som jeg lagde i forbindelse med bacheloroppgaven, som kan taes inn i norsk skolepensum. Her har jeg fått gode tilbakemeldinger på at jeg har potensiale til å tjene godt, da det treffer et marked som ikke eksisterer, men som sårt trengs. Spillet ble testet på en ungdomsskole med svært gode resultater, så jeg må egentlig bare hoppe i det!

Spennende dette du nevner med å være kroniker og gravid. Jeg har hørt om det før, men hadde glemt det til du tok det opp. Da får jeg bare håpe på det samme. Jeg har klart å gjøre hyggelige ting med barna, både på tross av fattigdom og smerter, så de har aldri manglet på noe. Så fint at du fokuserer på å være den trygge havnen, for det er alfa omega!

Jeg vil også poengtere at jeg ikke har kuttet familien helt ut, men de blir ikke de første som får beskjed om familieforøkelse. De kommer til å ha så mange meninger - ikke bekymringer. De kommer til å spørre all slags nedlatende spørsmål - ikke fordi de er genuint interessert, men for å ha noe å snakke om når de samles rundt middagsbordet neste gang. Og jeg er dønn ærlig så lei av det. Jeg har også opplevd å betro meg til familiemedlem A og "sworn them to secrecy", bare for å bli konfrontert av familiemedlem C som fikk høre fra B at A sa at jeg sa bla bla bla. Så, ja. Det holder at jeg treffer dem til jul en gang i året. Smart forslag dette med å undersøke med baby+eldrekafè!

Igjen takk for et hyggelig innlegg å våkne til. Nå skal jeg komme i gang med morrarutinen som er å søke flere stillinger og videreutvikle spill!
Så hyggelig at svaret gledet deg!
Veldig spennende med spill og app utvikling, håper at du finner en jobb hvor du kan få jobbe med dette om det er det som er drømmen. Har en venn som sa opp fast jobb og satset alt for å utvikle apper, han tjener VELDIG godt på det. Kanskje det blir deg en dag:joyful:
Skjønner godt at du føler tiden renner fra deg.. Tror ikke man kommer noen vei med å være redd for hva familie og andre tenker, man må gjøre det som føles rett for seg selv:Heartred
 
Om 5 min skal jeg til ernæringsfysiolog.
Pga lipødem har jeg slitt med vekten i 25 år. Jeg har prøvd kjempemasse for å gå ned i vekt. Det eneste som har fungert er slankesprøyter, eller keto. Lavkarbo (ikke keto) holder vekten i sjakk. Men med lavkarbo/keto får jeg SÅ dårlig samvittighet om jeg spiser nei-mat, at det bikker over til helseskadelig. Jeg avsluttet behandling med slankesprøyter i august, har spist normalt og gått opp 6 kilo siden det. Dette er helt normal vektoppgang når jeg spiser karbohydrater eller drister meg til å spise litt potetgull. Stikkordet her er litt, fordi en sjokoladeplate hos meg ender som regel opp med å bli kastet fordi det smaker skap etter å ha stått der så lenge.

I går veide jeg 84.3 kilo, så det blir interessant å følge med på fremgangen, og høre hva ernæringsfysiolog sier.
 
Back
Topp