Litt slik som jeg gjør det, det...
For eldsten sang jeg en sang som heter Fanitulen en del, mannen måtte spørre meg om den var helt passende for et lite barn
I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.
Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.
Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.
forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.
Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.
Men da han stod i kjeller'n han så i et blålig skinn
'en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.
Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.
Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: ``Hvor l&aerlig;rte du den slått:''
Han svarte:''Det er det samme, men minn deg den blott!''
Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok -
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp -
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.
Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner ater kniven i hallingdølens slir.
men mannen var vrien så vi landet på Sebastian
