Det er vondt å være vitne til. En som ikke sier fra fordi han mener det ikke nytter. Min sønn, min elskede sønn.
Min mann som vil vite hva som blir sagt og gjort, håndfast .noe å slå i bordet med. Jeg som derimot kjenner i magen at.... Det trenger ikke være så mye å slå i bordet med. At det er små ord. Et sukk. Himling med øynene. Det trenger ikke være mye hver for seg, når mønsteret er satt. Da er helt småting som som høres uskyldig ut, nok. Erfaring forteller meg det
At i mitt hode er det sånn at "fikk du 59 av 60 rett??!" nemlig ikke betyr "så flott" men "hvor dum er du? Bomme på den, som er så lett. Er det mulig? ??" for det ble gnidd hardt inn i meg hvor idiotisk umulig det var å gjøre sånne dumme feil som jeg gjorde, mens visse andre sine feil var jo bare sånne slurvefeil/små bommerter som egentlig ikke teller for hun kunne det jo egentlig. Nemlig.
Slik betyr en for utenforstående uskyldig kommentar om pokemon, for min sønn "så dum og barnslig du er som liker pokemon, det er det ingen som gjør lenger!!!"
Min mann er så heldig at han tror det er håndfaste, stygge kommentarer. Jeg vet at følelsen av å føle seg null verd kan komme av langt mer tilsynelatende uskyldige kommentarer.