Jeg har alltid vært den som våkner med en gang jentungen begynner og gråte, og er den første som er klar til og gå inn. Løper selvfølgelig ikke inn med en gang, men ser ann gråten litt først, siden hun er 3 år og sliter veldig med søvnen, men jeg er alikevel klar med en gang.
I det siste har jeg vært så ufattelig sliten, at jeg har ikke klart og få kroppen til og lystre, så jeg har bare dultet borti sambo for at han skal våkne og gå inn. Hun sliter med noen skikkelige raserianfall på natten i ny og ne, som vi har planlagt at vi skal filme for og "dokumentere".
I natt hørte jeg ett slikt anfall i det fjerne, og brukte flere minutter på og våkne. Men da jeg klarte og våkne og tenkte at jeg måtte stå opp og hente kameraet (sambo var inne hos henne) fikk jeg ikke kroppen til og lystre, og brukte flere minutter på og ta meg sammen og få kroppen til og våkne og kare seg opp.
Jeg har aldri vært borti det før, kroppen lystrer liksom ikke. Jeg er så sliten at ting ikke fungerer som hjernen min sier det skal! [&:]
I tillegg mener jeg at det ikke er greit og sove mens jenta er våkne (har stått opp). (Dette gjelder selvfølgelig oss, hva andre gjør bryr jeg meg ikke om), og uansett hvor sliten jeg har vært (veldig sliten, siden vi har ei på 3 år som har søvnproblemer ++), så har jeg aldri vært i nærheten en gang. Men i dag tidlig sovnet jeg på sofaen mens jentungen lekte. Sambo var i dusjen. Våknet av at han ropte at han dro på jobb.
Jentungen tok selvfølgelig ikke skade av det, men jeg er prinsippielt i mot, og har som sagt aldri vært i nørheten av og sovne før. Synes det er så ekkelt når kroppen min ikke lystrer meg som den pleier. Blir nesten litt skremt! [&:][:-]
I det siste har jeg vært så ufattelig sliten, at jeg har ikke klart og få kroppen til og lystre, så jeg har bare dultet borti sambo for at han skal våkne og gå inn. Hun sliter med noen skikkelige raserianfall på natten i ny og ne, som vi har planlagt at vi skal filme for og "dokumentere".
I natt hørte jeg ett slikt anfall i det fjerne, og brukte flere minutter på og våkne. Men da jeg klarte og våkne og tenkte at jeg måtte stå opp og hente kameraet (sambo var inne hos henne) fikk jeg ikke kroppen til og lystre, og brukte flere minutter på og ta meg sammen og få kroppen til og våkne og kare seg opp.
Jeg har aldri vært borti det før, kroppen lystrer liksom ikke. Jeg er så sliten at ting ikke fungerer som hjernen min sier det skal! [&:]
I tillegg mener jeg at det ikke er greit og sove mens jenta er våkne (har stått opp). (Dette gjelder selvfølgelig oss, hva andre gjør bryr jeg meg ikke om), og uansett hvor sliten jeg har vært (veldig sliten, siden vi har ei på 3 år som har søvnproblemer ++), så har jeg aldri vært i nærheten en gang. Men i dag tidlig sovnet jeg på sofaen mens jentungen lekte. Sambo var i dusjen. Våknet av at han ropte at han dro på jobb.
Jentungen tok selvfølgelig ikke skade av det, men jeg er prinsippielt i mot, og har som sagt aldri vært i nørheten av og sovne før. Synes det er så ekkelt når kroppen min ikke lystrer meg som den pleier. Blir nesten litt skremt! [&:][:-]