VeJe
Betatt av forumet
Jeg har hatt min del av kvalme og oppkast så langt i svangerskapet. Kvalmen slår inn som en bølge som skaper et kraftig trykk fra mellomgulvet og opp til halsgropen. Noen ganger hjelper det faktisk å spise, andre ganger blir jeg verre av det - så ille at jeg kaster opp. Å kaste opp er for meg et blodslit, bokstavelig talt. Sprengte blodkar i øynene og blodutredelser fra halsen og opp etter en runde over doskåla setter sambo i et dårlig lys, så jeg holder meg mest for meg selv... I tillegg føles halsen helt oppskrapt og hoven etter anstrengelsen og all magesyren. Resultatet er spyvegring! Et dekkende begrep. Det har gjort at jeg anstrenger meg ekstra for ikke å spy, og jeg har etter hvert blitt ganske god på strategier for å holde igjen...
Så var det trettheten og utmattelsen. En økt på, betyr to økter av for å hente meg inn igjen. Går totalt i dørken og blir regelrett ubrukelig til alt og for alle i perioder. Kan til og med være til bryderi for familien der jeg ligger å ynker meg og svarer på spørsmål med kanskje verdens mest irriterte og selvmedlidende stemme. Heldigvis har jeg en svært forståelsesfull mann som ber meg holde horisontalen når jeg trenger det og som tar seg av alle de huslige syslene og mer til som jeg ikke klarer.
Av andre plager så har jeg vel lagt på meg strengt tatt mer enn jeg burde (sett med mine egne øyne) og det hjelper ikke på humøret. Anser at jeg tar svært stor plass allerede på grunn av det, og da tenker jeg ikke fysisk, men på temperamentet mitt. Det er kort mellom latter, hulkegråt og ekstremt sinne... Ellers er jeg helt oppslukt i all informasjon om graviditetsforløpet og fødselen, og føler meg tidvis som en førstegangsfødende selv om dette er min nummer 3. Dette tar en del tid og hefter meg bort fra andre ting jeg kanskje heller burde bruke tiden på.
Klisjeen om hvor fantastisk det er å gå gravid kan man vel ikke akkurat si har truffet meg enda, å etter et tilbakeblikk i mine memoarer var det ikke så fantastisk de forrige svangerskapene heller. Har fått meg til å lure ganske mye på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette en gang til, og deler av meg har i perioder, når alt har vært som verst, fått meg til å ønske at jeg ikke var gravid likevel. Det har kanskje også med at jeg ikke egentlig har forstått hva vi har i vente, og at jeg faktisk er gravid. Et positivt testresultat ble nemlig avbrutt av frykt for abortering, siden det er noe jeg har opplevd før. En tidlig ultralyd viste meg et bankende hjerte og svangerskapskontrollene, og helsekortet og innkalling til ordinær ultralyd skulle også forvisse meg om at nå var vi på vei - alt bra sålangt, men i stedet fikk jeg nærmest panikkangst for fødselen. Har forsøkt å medisinere meg med opplysninger om fødselen, fødselshistorier og filmer, samt hele serien "Jordmødrene" fra 2007 og 2011 på NRK. Det har hjulpet litt, men fortsatt så sliter jeg med å kose meg med graviditeten, gleder meg mer til det hele er over...
Er nå 10 + 2 og i går fikk jeg for første gang høre babyens bankende hjerte. Det var et lite vendepunkt for meg så nå håper jeg at mine plager vil avta etter 12 uke, og i alle fall til jeg begynner i 2. trimester.
Så var det trettheten og utmattelsen. En økt på, betyr to økter av for å hente meg inn igjen. Går totalt i dørken og blir regelrett ubrukelig til alt og for alle i perioder. Kan til og med være til bryderi for familien der jeg ligger å ynker meg og svarer på spørsmål med kanskje verdens mest irriterte og selvmedlidende stemme. Heldigvis har jeg en svært forståelsesfull mann som ber meg holde horisontalen når jeg trenger det og som tar seg av alle de huslige syslene og mer til som jeg ikke klarer.
Av andre plager så har jeg vel lagt på meg strengt tatt mer enn jeg burde (sett med mine egne øyne) og det hjelper ikke på humøret. Anser at jeg tar svært stor plass allerede på grunn av det, og da tenker jeg ikke fysisk, men på temperamentet mitt. Det er kort mellom latter, hulkegråt og ekstremt sinne... Ellers er jeg helt oppslukt i all informasjon om graviditetsforløpet og fødselen, og føler meg tidvis som en førstegangsfødende selv om dette er min nummer 3. Dette tar en del tid og hefter meg bort fra andre ting jeg kanskje heller burde bruke tiden på.
Klisjeen om hvor fantastisk det er å gå gravid kan man vel ikke akkurat si har truffet meg enda, å etter et tilbakeblikk i mine memoarer var det ikke så fantastisk de forrige svangerskapene heller. Har fått meg til å lure ganske mye på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette en gang til, og deler av meg har i perioder, når alt har vært som verst, fått meg til å ønske at jeg ikke var gravid likevel. Det har kanskje også med at jeg ikke egentlig har forstått hva vi har i vente, og at jeg faktisk er gravid. Et positivt testresultat ble nemlig avbrutt av frykt for abortering, siden det er noe jeg har opplevd før. En tidlig ultralyd viste meg et bankende hjerte og svangerskapskontrollene, og helsekortet og innkalling til ordinær ultralyd skulle også forvisse meg om at nå var vi på vei - alt bra sålangt, men i stedet fikk jeg nærmest panikkangst for fødselen. Har forsøkt å medisinere meg med opplysninger om fødselen, fødselshistorier og filmer, samt hele serien "Jordmødrene" fra 2007 og 2011 på NRK. Det har hjulpet litt, men fortsatt så sliter jeg med å kose meg med graviditeten, gleder meg mer til det hele er over...
Er nå 10 + 2 og i går fikk jeg for første gang høre babyens bankende hjerte. Det var et lite vendepunkt for meg så nå håper jeg at mine plager vil avta etter 12 uke, og i alle fall til jeg begynner i 2. trimester.
er i uke 13 nå å kvalmen slipper ikke taket, satser på å blir bedre snart 
så lite og ofte er tingen her.. kan ikke gå mer enn 1-2 timer mellom hver måltid, da føler jeg at jeg må brekke meg :/ håper det gir seg snart!