Litt bakgrunnshistorie først...
Jeg er i mine beste 30 år, og er så heldig at jeg har to barn. Ingen av dem kom gratis. Min eldste er en datter på snart 10 år (født i 2006), og min yngste er en sønn på 6 (født i 2010). Begge fikk jeg med min tidligere ektemann som jeg var gift med i 9 år.
Mitt første svangerskap var relativt normalt. Svangerskaps kvalme de 3 første månedene. Så bekkenløsning fra 3 mnd og til fødsel. En del små plager, men helt OK. Vi prøvde en god stund før vi fikk det til, så gleden var helt opp i taket den dagen graviditetstesten ENDELIG viste et pluss!!! Fødselen gikk som et svupp. Hadde akupunktur som smertelindring (men kan ikke si jeg følte det hjalp). Selv trodde jeg at jeg skulle dø av smerte, den ene rien fulgte den andre. Hvor ble det av alle pausene man hadde lest om??? Jeg var sikker på jeg hadde lest en plass at man skulle ha pauser mellom riene, og det hadde ikke jeg! 4,5 time fra første ri til jenta var ute. 6 min pressetid! Ikke rart hun var rosa når hun kom ut i den farten. Selv om man ønsker seg kort fødsel, ville jeg ha foretrukket en noe lengre fødsel og litt mer pauser mellom riene. Kanskje mannen min hadde sluppet å springe som en gal for å rekke fødselen også da. For han hadde jeg sendt på jobb
Oppsummert: Likevel fantastisk og absolutt verdt det!
Andre gang var det lett å bli gravid. Første forsøk! Og det lyste i mot meg "Gravid" (de hadde fått sånne kjekke digitale tester da). Jeg var helt i 100, var nesten helt i sjokk. Hadde belaget meg på lang prøvetid, og så ble man plutselig gravid med en gang! Lykke lykke! Lite visste jeg at jeg skulle være mer dø enn levende de neste 8 månedene.
Mitt andre svangerskap var alt annet enn normalt. Kraftig hyperemesis. Levde på kvalmestillende i alle former gjennom hele svangerskapet, men var likevel sengeliggende til gutten kom ut. Var innlagt og fikk intravenøst jevnlig til fødsel. Husker jeg tålte ikke lys, ikke lukt og ikke lyd. Så jeg lå på et mørkt enerom, og mannen min måtte gå ut når han skulle lese avisen, for jeg tålte ikke lyset som var på når han leste, eller lukten fra avissverten, eller lyden når han bladde om sidene. Hver minste ting gjorde at det kjentes ut som hele meg skulle gå i stykker og vrenge seg fra innsiden og ut. Bekkenløsning fikk jeg også, fra første dag. Jeg fikk faktisk bekkenløsning FØR jeg tok testen! Fødselen gikk dog veldig greit. 3,5 timer fra første ri til han var ute. Ikke var det så vondt heller denne gang, så jeg trengte ikke smertelindring. En rolig og fin fødsel. Og gutten var ikke rosa, men blålilla når han kom ut
Denne gang tok det noe lengre tid før jeg så det var verdt det. Jeg sørget lenge over den perioden jeg mistet med datteren min, fordi jeg måtte ligge isolert, og alt jeg glipp av. Men i dag er jeg overlykkelig at det gikk, og at jeg sitter igjen med 2 barn, begge friske og fornøyde.
I dag er jeg samboer med en 5 år yngre mann som ikke har noen barn fra før. Han elsker barna mine, og føler de er litt hans også. Men han ønsker selvsagt eget barn. Jeg trodde jeg var ferdig med barn. Ikke for alt i verden kunne jeg tenke meg å bli gravid igjen etter å gjennomgått et så grusomt svangerskap. Men plutselig så skjedde "uhellet", og jeg var gravid. Jeg var i sjokk! Tenk at jeg kunne bli gravid ved et "uhell"! Redselen for et nytt svangerskap vek raskt unna for gleden over å være gravid, selv om jeg var veldig usikker på alt. Jeg hadde virkelig ikke sett dette for meg! Jeg var dårlig, kvalm og hadde bekkenløsning, men slettes ikke slik som med i forrige svangerskap. Det kunne jo gå! Dessverre gikk det ikke så bra, og 7 uker på vei var jeg ikke gravid lengre. Vi sørget, spesielt jeg, lenge. Jeg ble ikke meg selv igjen, gikk rundt i en boble og var helt utafor. Alt jeg kunne tenke på var å bli gravid igjen.
Vi begynte å prøve igjen med en gang. Vi prøvde i 3 mnd og så var jeg gravid igjen. Vi var overlykkelige. Jeg ble selvsagt dødskvalm, intravenøst på intravenøst. Samme greie om igjen, bare at det var verre. Det varte ikke lenge, i uke 12, var jeg nok en gang ikke gravid lengre. Jeg fikk se fosteret når det kom ut, og det bildet ligger ennå på netthinnen min. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett det. Det er nå 3 mnd siden og jeg drømmer om det ennå. Det hadde fingre og tær, og var verdens vakreste. Sorgen tok meg igjen, men ikke like ille som forrige gang, siden jeg var så syk denne gang. Jeg vet jo hva det kunne ha endt i. Enda en runde med et sengeliggende svangerskap helt frem til fødsel.
Grunnet svangerskapene mine ble det snakk om sterilisering. Det er absolutt anbefalt. Jeg godtok tanken, og vi bearbeidet det i sammen. Tungt selvsagt, siden samboeren min ikke har barn, og fordi jeg føler jeg mangler ett. Etter en stund begynte tanken å motarbeide meg, og jeg ville ikke lengre sterilisere meg, til tross for at jeg burde. Jeg klarer bare ikke gi slipp på muligheten til å få enda et barn. Til tross for at jeg følte meg ferdig, før alt dette begynte.
Det er 5 mnd siden vi mistet. Vi bestemte oss for at vi ikke ville gi opp. Vi måtte vente til det var litt mer på avstand, og at jeg hadde mulighet til å bli sengeliggende, hvis det skulle vise seg at jeg ble det. Jeg skjønte jo at man ikke kunne prøve i det uendelige. Kroppen har vel et maks punkt for hva man orker. Men en siste gang, det måtte vi prøve, Og nå i dag er jeg 4 uker + 1dag gravid!!!!
Jeg er i mine beste 30 år, og er så heldig at jeg har to barn. Ingen av dem kom gratis. Min eldste er en datter på snart 10 år (født i 2006), og min yngste er en sønn på 6 (født i 2010). Begge fikk jeg med min tidligere ektemann som jeg var gift med i 9 år.
Mitt første svangerskap var relativt normalt. Svangerskaps kvalme de 3 første månedene. Så bekkenløsning fra 3 mnd og til fødsel. En del små plager, men helt OK. Vi prøvde en god stund før vi fikk det til, så gleden var helt opp i taket den dagen graviditetstesten ENDELIG viste et pluss!!! Fødselen gikk som et svupp. Hadde akupunktur som smertelindring (men kan ikke si jeg følte det hjalp). Selv trodde jeg at jeg skulle dø av smerte, den ene rien fulgte den andre. Hvor ble det av alle pausene man hadde lest om??? Jeg var sikker på jeg hadde lest en plass at man skulle ha pauser mellom riene, og det hadde ikke jeg! 4,5 time fra første ri til jenta var ute. 6 min pressetid! Ikke rart hun var rosa når hun kom ut i den farten. Selv om man ønsker seg kort fødsel, ville jeg ha foretrukket en noe lengre fødsel og litt mer pauser mellom riene. Kanskje mannen min hadde sluppet å springe som en gal for å rekke fødselen også da. For han hadde jeg sendt på jobb
Oppsummert: Likevel fantastisk og absolutt verdt det!Andre gang var det lett å bli gravid. Første forsøk! Og det lyste i mot meg "Gravid" (de hadde fått sånne kjekke digitale tester da). Jeg var helt i 100, var nesten helt i sjokk. Hadde belaget meg på lang prøvetid, og så ble man plutselig gravid med en gang! Lykke lykke! Lite visste jeg at jeg skulle være mer dø enn levende de neste 8 månedene.
Mitt andre svangerskap var alt annet enn normalt. Kraftig hyperemesis. Levde på kvalmestillende i alle former gjennom hele svangerskapet, men var likevel sengeliggende til gutten kom ut. Var innlagt og fikk intravenøst jevnlig til fødsel. Husker jeg tålte ikke lys, ikke lukt og ikke lyd. Så jeg lå på et mørkt enerom, og mannen min måtte gå ut når han skulle lese avisen, for jeg tålte ikke lyset som var på når han leste, eller lukten fra avissverten, eller lyden når han bladde om sidene. Hver minste ting gjorde at det kjentes ut som hele meg skulle gå i stykker og vrenge seg fra innsiden og ut. Bekkenløsning fikk jeg også, fra første dag. Jeg fikk faktisk bekkenløsning FØR jeg tok testen! Fødselen gikk dog veldig greit. 3,5 timer fra første ri til han var ute. Ikke var det så vondt heller denne gang, så jeg trengte ikke smertelindring. En rolig og fin fødsel. Og gutten var ikke rosa, men blålilla når han kom ut
Denne gang tok det noe lengre tid før jeg så det var verdt det. Jeg sørget lenge over den perioden jeg mistet med datteren min, fordi jeg måtte ligge isolert, og alt jeg glipp av. Men i dag er jeg overlykkelig at det gikk, og at jeg sitter igjen med 2 barn, begge friske og fornøyde.I dag er jeg samboer med en 5 år yngre mann som ikke har noen barn fra før. Han elsker barna mine, og føler de er litt hans også. Men han ønsker selvsagt eget barn. Jeg trodde jeg var ferdig med barn. Ikke for alt i verden kunne jeg tenke meg å bli gravid igjen etter å gjennomgått et så grusomt svangerskap. Men plutselig så skjedde "uhellet", og jeg var gravid. Jeg var i sjokk! Tenk at jeg kunne bli gravid ved et "uhell"! Redselen for et nytt svangerskap vek raskt unna for gleden over å være gravid, selv om jeg var veldig usikker på alt. Jeg hadde virkelig ikke sett dette for meg! Jeg var dårlig, kvalm og hadde bekkenløsning, men slettes ikke slik som med i forrige svangerskap. Det kunne jo gå! Dessverre gikk det ikke så bra, og 7 uker på vei var jeg ikke gravid lengre. Vi sørget, spesielt jeg, lenge. Jeg ble ikke meg selv igjen, gikk rundt i en boble og var helt utafor. Alt jeg kunne tenke på var å bli gravid igjen.
Vi begynte å prøve igjen med en gang. Vi prøvde i 3 mnd og så var jeg gravid igjen. Vi var overlykkelige. Jeg ble selvsagt dødskvalm, intravenøst på intravenøst. Samme greie om igjen, bare at det var verre. Det varte ikke lenge, i uke 12, var jeg nok en gang ikke gravid lengre. Jeg fikk se fosteret når det kom ut, og det bildet ligger ennå på netthinnen min. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett det. Det er nå 3 mnd siden og jeg drømmer om det ennå. Det hadde fingre og tær, og var verdens vakreste. Sorgen tok meg igjen, men ikke like ille som forrige gang, siden jeg var så syk denne gang. Jeg vet jo hva det kunne ha endt i. Enda en runde med et sengeliggende svangerskap helt frem til fødsel.
Grunnet svangerskapene mine ble det snakk om sterilisering. Det er absolutt anbefalt. Jeg godtok tanken, og vi bearbeidet det i sammen. Tungt selvsagt, siden samboeren min ikke har barn, og fordi jeg føler jeg mangler ett. Etter en stund begynte tanken å motarbeide meg, og jeg ville ikke lengre sterilisere meg, til tross for at jeg burde. Jeg klarer bare ikke gi slipp på muligheten til å få enda et barn. Til tross for at jeg følte meg ferdig, før alt dette begynte.
Det er 5 mnd siden vi mistet. Vi bestemte oss for at vi ikke ville gi opp. Vi måtte vente til det var litt mer på avstand, og at jeg hadde mulighet til å bli sengeliggende, hvis det skulle vise seg at jeg ble det. Jeg skjønte jo at man ikke kunne prøve i det uendelige. Kroppen har vel et maks punkt for hva man orker. Men en siste gang, det måtte vi prøve, Og nå i dag er jeg 4 uker + 1dag gravid!!!!
Vanligvis er jeg ikke utenfor husets fire vegger. Det herlige er at jeg ikke trenger fortelle det til noen enda heller. Tidligere var jeg så dårlig så jeg måtte si hva det var så de rundt meg ikke trodde jeg var alvorlig syk. 
