Selvmord

Jeg synes ikke det er direkte egoistisk, men jeg samtidig mener jeg at når en har en sykdom psykisk eller fysisk har man et ansvar selv, med å oppsøke hjelp. Spesielt om man har barn….. Samtidig kan jeg forstå at det ikke er så lett for ungdommer som strever psykisk å forstå hvor en kan få hjelp, hvor en kan henvende seg osv, og til slutt velger en så drastisk utvei.

 

Dette er det jeg tenker, men jeg har heldigvis aldri opplevd selvmord i omgangskretsen så dette blir veldig ”hva jeg tror jeg mener”.  

 
Da var vel venninna til søstra mi egoistisk da.
Hun var 14 år, nylig voldtatt av 3 mørkhudete og klarte ikke leve mer. Hun gikk til psykolog flere dager i uka, sa til alle at det gikk bedre, så hoppet hun fra ett tak.....

Uff ja, så egoistisk å ikke klare å leve med noe du tror du aldri vil komme over eller glemme. Kjenne på redsel hver eneste dag, ikke tørre å gå ut alene eller etter at det er blitt mørkt.
Kan noen av dere som mener det er egoistisk med selvmord kjenne den samme redselen som hun følte?

Min mening er at sånne som mener at selvmord er egoistisk, lever på en rosa sky og vet ikke helt hva livet dreier seg om. Folk er forskjellige og ikke alle klarer å leve med psykisk smerte hele livet, selv om man får hjelp og støtte....
Det er ikke svart-hvitt!
 
Vel, kanskje disse foreldrene som tar selvmord er kommet dit at de føler at de har det så jævlig at barna deres vil uansett ha det bedre uten dem? Selvmord kommer jo gjerne etter depresjon, det er vel ikke noe friske mennesker med barn velger så ofte.

Og ja, jeg vet litt om hvordan man kan føle det, jeg har hatt selvmordstanker både før og etter at jeg fikk barn. Depresjon som brøyt ut etter at jeg hadde født, så det var en miks av fødselsdepresjon og andre ting jeg slet med. Det ulmet, og ble værre og værre (jeg ble bare flinkere til å skjule det), men på det værste ønsket jeg at jeg skulle dø i en ulykke eller bli syk, slik at jeg kunne forlate verdenen uten å  måtte skade gubbe og barn slik som et selvmord ville ha gjort. Jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg evt. ville tatt livet av meg, hva jeg kunne gjort for å unngå at sambo fant meg slik, hva jeg skulle ha skrevet i selvmordsbrevet...

Vi kan trygt si at jeg ikke var frisk. Men slik hadde jeg det, og der og da så jeg virkelig ingen vei ut. Det føles som om det skal være slik for bestandig.
 

skyberta skrev:

Jeg synes ikke det er direkte egoistisk, men jeg samtidig mener jeg at når en har en sykdom psykisk eller fysisk har man et ansvar selv, med å oppsøke hjelp. Spesielt om man har barn….. Samtidig kan jeg forstå at det ikke er så lett for ungdommer som strever psykisk å forstå hvor en kan få hjelp, hvor en kan henvende seg osv, og til slutt velger en så drastisk utvei.

 

Dette er det jeg tenker, men jeg har heldigvis aldri opplevd selvmord i omgangskretsen så dette blir veldig ”hva jeg tror jeg mener”.  


Det som kanskje er skumlere enn at man ikke vet hvor man skal henvende seg, er følelsen av at man ikke har noen vei ut. Når man sliter sånn, så er det vanskelig å se for seg at det skal kunne bli bedre.
 

Tåkeluren skrev:
Min mor tok selvmord da jeg var 12 med to mindre søsken. Gjennom tenårene var jeg både trist, lei og mye sint på henne for dette.

Jeg trodde at når jeg selv ble mamma så ville jeg kanskje få enda mer vrange følelser i forhold til dette, men opplevde faktisk det motsatte.

Jeg har lest mye om emnet, det at de tror at deres kjære har det bedre uten dem osv. Men har liksom ikke helt klart å skjønne tanken.

MEN etter at jeg ble mamma så ble dette faktisk enklere. For når jeg ser på min sønn, og kjenner på hvor ufattelig glad jeg er i ham - hvor desperat er da ikke en mamma når hun føler at det beste hun kan gjøre for sine barn er å dø??? For jeg har aldri vært i tvil om hvor høyt elsket vi var av vår mamma.  Så nei, etter å ha grunnet og lest på og om dette i snart 20 år så velger jeg å si at nei, det er ikke egoistisk.

Jeg kan tenke meg at dette må ha vært en vond bør for dere, at moren deres slet og valgte den utveien. Men godt å lese at du har kommet fram til den konklusjonen, at hun elsket dere, men alt hun slet med ble for mye, og antakelig følte hun at hun ikke strakk til ovenfor dere, og en følelse som er utrolig farlig er skyldfølelse. Det hadde hun nok også, det kjenner jeg til selv nemlig. Skyldfølelse over at jeg ikke var i stand til å elske barnet mitt, at jeg ikke klarte enkle ting som å leke med henne fordi jeg var så sliten og trist og lei og sint hele tiden, at jeg generelt ikke tok meg godt nok av henne. Det var vondt, det.


 
Folk som er inni i en psykose og sucidale er SYKE.
Det går ikke hen og tar selvmord ut av det blå.

Det er lov å føle at deres nære var "en egoistisk drittsekk" som gjorde noe sånn, men det er altså en psykisk sykdom like ekte som enhver fysisk lideles

 
nei, synes ikke det er egoistisk.,,like lite som jeg synes det er ei feig handling
Kjæresten min tok livet av seg for snart 17år siden. Værdens lykkeligste, sprøeste og livsglade gutt.
Kan ikke sette meg inn i hvordan han må ha hatt det inni seg..må ha hatt det helt forferdelig.

 
Går ikke an å si at det er egoistisk. Da vet du for lite om hvordan de personene har det.
De vil ta sitt eget liv, de har det så vondt at de ikke vil være på jorden mer med barna sine.
Så langt nede som det bare går an å komme.
Så skal folk komme og kalle de egoistiske....?
Deres intensjon er alt annet en egoistisk. De tror de gjør verden en tjeneste.
 

rico skrev:
Ja jeg syns det er egoistisk.

For bare å ta en problemstilling.
Ei jente med to barn. og samboer. Hun har en gjeld på mange tusen kr som hun ikke klarer å betjene. dette går inn på henne. og blir bare sykere og sykere.
HUn finner ut at det beste er å ta sitt eget liv. Igjenn sitter da samboer med to barn. OG i tilleg til å sørge over sin samboer, så må han ta seg av alt papirabeidet i forhold til gjelda.

Så blir jo da bare å overlate problemet til de som er igjenn. Og det er egosistisk.
Og eksemplet mitt er veldig forkortet ned. og gjort enkelt. for noen ganger så er det faktisk så enkelt.

Du framstiller det som hun valgte å ta selvmord for å slippe unna økonomiske problemer.
Du aner ikke hvordan hun hadde det.

 

Rekekreke skrev:

man dømmer ingen å kaller de egoister fordi de er syke med noe fysisk. Og man skal ikke dømme noen for å være psykisk syke heller...


Så veldig sant!
 
Jeg tror det kan være vanskelig å forstå at noen velger å ta selvmord, med mindre en selv har vært så langt nede psykisk at en har forståelse for tankegangen. Hvis en hver dag, i årevis, har slitt med  ekstrem angst, vranforestillinger,  og en ikke ser håpet om å bli frisk, er det slett ikke sikkert en ser noen annen utvei. En vil bare vekk, til et sted en ikke kjenner smerten en sliter med inni seg. Valget er kanskje ikke om de rundt seg blir lei seg, men å slippe smerten inni seg. 
 
Det kommer jo an på hvilken situasjon vedkommende er i.

Det er faktisk veldig mange gamle som tar livet sitt. Og en stor andel av dem gjør det fordi de føler at de er til bry, både for samfunnet og familien sin. Vil ikke påstå at disse er egoister...
 
Jeg syns det er feil å dømme folk i en sådan situasjon ,JA!
Virkelig..
Hvordan i huleste kan man kalle en sånn handling for egoistisk,når de fleste som prøver å ta selvmord tenker at verden er et bedre sted uten han/henne...?
Personen er SYK!
De er ikke i stand til å tenke på andre,når de er kommet såpass langt ned i driten at de ser på selvmord som eneste veien ut.

Jeg tror ikke de som kaller dette en egoistisk handling har så veldig mye peiling på hva de snakker om..
 
Fordi om man ikke har prøvd selvmord selv.. så kan man vel ha en mening.. De aller fleste kjenner til tilfeller.. Og folk har forskjellige oppfatninger.. forskjellige erfaringer.. og forskjellige meninger.. noen mener det ikke er egoistisk.. mens andre mener det er det.. Fordi folk er forskjellige!

Man kan jo ikke si til noen som mener det er egoistisk.. at nei, det er det ikke... ikke noe fasitsvar på dette
 
Både ja og nei...
 

Rekekreke skrev:
I de aller fleste tilfeller, så tenker den som tar livet sitt, at den gjør alle rundt en tjeneste ved å ikke være i livet lenger...
Eller, de lever i så intense smerter, halusinasjoner osv at de rett og slett ikke makter lenger...

Det er ingenting egoistisk ved selvmord...
Og man er SÅ dårlig at man faktisk tar sitt eget liv, så er man ikke i stand til å tenke om noe er egoistisk eller ei...

Psykisk sykdom er like mye en lidelse som MS, CP, lungebetenelse eller influensa, man dømmer ingen å kaller de egoister fordi de er syke med noe fysisk. Og man skal ikke dømme noen for å være psykisk syke heller...

Jeg ville ikke ønsket den smerten av å ønske seg død på noen, uansett...
For noe værre enn det kan jeg ikke tenke meg...

Så nei, det er ikke en egoistisk handling...

Enig!

 

Egoisitisk er helt feil måte og se det på..

Livet DITT er egoistisk!

Fordi Du er Du og Du skal igjennom DITT liv!

Føler du at du er EGOISTISK fordi du lever? Føler du deg Egoistisk fordi du tar valg basert på dine egne følelser?

Er du egoistisk fordi du Velger hva du vil bli når du blir stor? er du egoistisk når du bærer frem det barnet du plutselig fikk i magen? Er du egoistisk når du velger dine egne klær hver morgen?

Jeg mener.. Hadde ikke Du bodd der Du gjør, hadde kanskje en annen fått bo der.
Hadde ikke DU tatt et valg om karriere hadde kanskje en annen fått den karrieren.
Hadde ikke du hatt sex med den bestemte mannen, kanskje noen andre hadde blitt lykkeligere med han enn du?
Hadde ikke du hatt og fått en baby i magen, så hadde det kanskje vært noen andre?
Hadde ikke du kjøpt og brukt dem klæra så hadde kanskje en annen, kanskje en som fryser hatt dem?

SER dere hvor DUMT!! det blir å kalle noe slikt for E G O I S T I S K!!

Å være syk er ikke noe man velger, og ha en psykisk lidelse er tungt og det gjør at man er i en slags boble, hvor man selv tror og føler så sterkt som andre følelser at det er for andres BESTE om man rett å slett avslutter livet..!

Jeg velger å kalle det S Y K T !!!!!!! å kalle det for E G O I S T I S K å  _velge selv_ å avslutte sitt eget liv. Det er en desperat og psyk handling.

 

Freyr skrev:
det er en feig utvei...

Jeg klarer ikke å skjønne at noen synes det er feigt å prøve å slippe unna all smerten de føler innvendig, og som kanskje det er ikke noe håp om at de noensinne blir kvitt. 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp