Selvmord

Synes ikke det er egoistisk.

Har selv en mor som har prøvd på dette flere ganger, og dessverre så forstår jeg hvorfor.. Hadde hun lykkes hadde deg selvfølgelig vært trist, men ikke egoistisk. Det hun sliter med får hun ikke gjort om.. Slik er det bare dessverre..
 
Jeg kan bare uttale meg i de tilfllene jeg har erfaring med selv, og ja der mener jeg det var egosistisk.

Mannen slet psykisk, men har aldri vist det utad til noen, vi visste ikke at noe om dette selvom vi er nær familie.Han gikk ikke til psykolog eller oppsøkte annen hjelp. Han følte seg visst mislykkes som mann og mente at alle andre og så på han på samme måte.

Han ringte til en kompis og sa at nå kommer jeg til å gjøre noe fælt, så skøyt han seg bak huset deres. Det var da kompisen som fant han.

Igjen sitter en kone og 3 barn, en ødelagt familie, kona har ikke taklet dette i det hele tatt og minstemann som bare var 10 år da mster og på en måte moren sin. De 2 eldste er støre og flyttet hjemmefra så de merker ikke dette like godt. Men hun ene sliter også mye etter faren tok livet sitt.

Så i dette tilfellet så har han jo faktsik ødelagt mye av livet til de som sitter igjen.
 

rico skrev:

Hårballen`s mamma skrev:

rico skrev:
Ja jeg syns det er egoistisk.

For bare å ta en problemstilling.
Ei jente med to barn. og samboer. Hun har en gjeld på mange tusen kr som hun ikke klarer å betjene. dette går inn på henne. og blir bare sykere og sykere.
HUn finner ut at det beste er å ta sitt eget liv. Igjenn sitter da samboer med to barn. OG i tilleg til å sørge over sin samboer, så må han ta seg av alt papirabeidet i forhold til gjelda.

Så blir jo da bare å overlate problemet til de som er igjenn. Og det er egosistisk.
Og eksemplet mitt er veldig forkortet ned. og gjort enkelt. for noen ganger så er det faktisk så enkelt.
føler du har problemer og sette deg inn i at selvmord kan være større grunn enn kun økonomisk...da min mor tok livet sitt var det alt annet enn pga økonomi...syns du det da er egoistisk?

Legg merke til at det var et eksepel. Kan ikke ta eksepler fra hvert enkelt ting.
Og ja jeg syns selvmord er egosistisk. Selv om enn er syk eller ikke. Og det er min personlige mening. Og den står jeg for. Om det sårer deg så sorry for det. Men jeg står for det jeg sier og mener.

sa ikke at det såret meg, sa bare jeg følte du ikke kunne se andre sider også emoticon
godt du står for det du mener, selv om jeg ikke er enig!
 
For et par år siden tenkte jeg at det var egoistisk. Frem til bestefar på 90 år ble funnet død i fjøra..

Det er tungt for oss som sitter igjen, vi tenker at vi burde forstått det, vi burde forhindret det. Han bodde på et sykehjem, og til tross for at han var nesten blind kom han seg gjennom "skogen" og helt ned til sjøen - uten å bli oppdaget av noen. Det er da jeg tenker at han må ha vært så syk og i en slags transe, som gjør at man ikke er seg selv lenger. Ingen av oss, verken familien eller de ansatte på sykehjemmet, så noen som helst tegn til at han ikke ville leve lenger. Ikke før det var for sent, og vi begynte å tenke tilbake.


De er ikke egoistiske, de er bare så syke at de ser ikke noe annet alternativ..
 
Nei jeg forstår det ikke, men personen som gjør det er nok så langt nede psykisk at h*n ikke tenker stort lenger enn akkurat dit..desverre..

Opplevde selvmord ganske tett på for en drøy mnd siden..grusomt trist
 

**Emmeline** skrev:
Jeg kan bare uttale meg i de tilfllene jeg har erfaring med selv, og ja der mener jeg det var egosistisk.

Mannen slet psykisk, men har aldri vist det utad til noen, vi visste ikke at noe om dette selvom vi er nær familie.Han gikk ikke til psykolog eller oppsøkte annen hjelp. Han følte seg visst mislykkes som mann og mente at alle andre og så på han på samme måte.

Han ringte til en kompis og sa at nå kommer jeg til å gjøre noe fælt, så skøyt han seg bak huset deres. Det var da kompisen som fant han.

Igjen sitter en kone og 3 barn, en ødelagt familie, kona har ikke taklet dette i det hele tatt og minstemann som bare var 10 år da mster og på en måte moren sin. De 2 eldste er støre og flyttet hjemmefra så de merker ikke dette like godt. Men hun ene sliter også mye etter faren tok livet sitt.

Så i dette tilfellet så har han jo faktsik ødelagt mye av livet til de som sitter igjen.


Klart det påvirker dem som sitter igjen, men jeg vil ikke kalle det egoistisk likevel. Det er ikke på samme måten som at et friskt menneske bare tenker på hva som gagner seg selv best.. Jeg er helt sikker på at de som tar livet sitt er like glad i dem rundt seg, og ønsker dem alt godt fortsatt, men de er så langt nede at de ikke ser hva de betyr for andre.. Jeg tror også at mange ofte tenker at de rundt dem har det bedre når de ikke lever lenger, at de slipper en slags byrde..
 
Nei, jeg synes ikke det er egoistisk. Synes det er trist at denne diskusjonen kommer opp her inne gang på gang. Folk må da ha andre ting å tenke på....
 
For å sette det litt på spissen her....

"fy faan, hvordan kan en mamma som er syk med kreft være så egoistisk at hun dør!?! Tenk på de stakars ungene som sitter igjen!?!"




Jeg har selv en mamma som er veldig psykisk syk, hun forsvant på dagen ut av livet mitt når jeg var 13år gammel...
Jeg hadde verdens beste mamma, hun trøstet når det trengtes, hun kjefta når det trengtes, var trygg, go og det var ingenting hun elsket mere enn oss barna...
Vi kunne våkne til hytte i stua med masse godt i på lørdagene eller bli dratt med ut i hagen midt under en tordenstorm for å danse regndansen... 
Mamma lo mere enn noe annet, hun var verdens beste mamma...

Men en dag, da jeg var 13år gammel, så forsvant hun....
Jeg sto opp midt på natten av at mamma gråt, det er det eneste jeg husker, etter det, var hun borte... 
Det gikk flere måneder før jeg fikk vite noen ting, jeg viste ikke om hun levde eller om hun var død...Sannheten er jo at hun lå på lukket psykriatisk avdeling...

hun dukket opp igjen og forsvant i tide og utide de neste årene, hun hadde flere selvmordsforsøk enn jeg er i stand til å telle, og flere av de så jeg med mine egene øyne...

Jeg viste hvor  glad mamma var i oss, jeg viste hvor mye hun prøvde...
Hun hadde oss fordi hun elsket oss mere enn alt på denne planeten, men hun knakk fulstendig når hun ikke klarte, når hun så sorgen i øynene våre, når hun mistet kontrollen...
Hun ville ikke såre oss mer....

Mamma har levd med mere smerter enn man kan tenke seg i mange år, hun har hatt halusinasjoner som er så ekte man kan tenke seg, hun bare så ikke de grusome tingne, hun følte de, og lukta de...
Hver dag, hvert minutt, måtte mamma leve i ett sant helvete, og samtidig vite, at hun sviktet det som betydde mest for henne, nemelig oss....

Jeg var sliten, mamma var sliten, og jeg ba hver kveld om at mamma skulle klare det, om at mamma skulle slippe og leve som hun gjorde...
At mamma skulle få slippe og leve med den samvittigheten, den smerten...
Jeg ønsket min egen mamma dø....

Jeg elsker mamman min, over alt på denne jord... Hun har vært en fantastisk mamma!
Mamma kan ikke noe for at hun er syk!

Nå, etter 12år, er mamma fortsatt syk... Hun lever, fungerer(nesten), maler, følger rutiner og smiler og ler mye... Hun har hjemmesykepleien på gjevnlig besøk, psykolog flere ganger i uka, hun har det fortsatt vondt, men hun lever...
Og det kun fordi hu har vært så nøye overvåket at hun ikke har hatt muligheten til å ta livet sitt...

Selvmord er ikke en egoistisk handling, uansett...

Når du kommer til det punktet at du velger og ta ditt eget liv, så er faktisk hjernen din, reaksjonsmønstere ditt, så forvrengt at du ikke klarer og se hva det kan gjøre med alle rundt deg...
Du tror de vil ha det bedre, du tror alt du gjør er å skade alle andre... Du tror at smerten fra å miste deg er ingenting i forhold til å måtte leve med problemene du skaper...
Du tror du gjør verden en tjeneste...

Hell, med 3 selvmordsforsøk bak meg så burde vel jeg og ha litt peiling eller!?!
 

Hårballen`s mamma skrev:
vel...min mamma tok liv av seg selv når jeg var 12 år,
(..........)
men nei syns ikke ho er egoistisk!!

sa det til min lærer en gang da hun skulle undervise om selvmord i psykologi, for hun mente det var egoistisk, jeg ble tatt ut av rommet når jeg fortalte min mening


Forkortet innlegget ditt her kun for at jeg undrer meg over det som skjedde når du fortalte om ditt syn på saken..
Hvorfor i alle dager ble du tatt ut av rommet? Feigt..
 
På en måte vil jeg vel si at det er egoistisk; at man ikke tenker på den smerten og det man påfører alle dem man er glade i og som er glade i en. MEN samtidig så velger jeg å tro at en som faktisk velger å gjøre ende på sitt eget liv er så langt nede at den på en måte ikke helt  skjønner rekkevidden av det den gjør; ikke klarer å tenke lenger enn til akkurat det punktet. For innerst inne er vel overlevelsesinnstinktet hos oss mennesker så sterkt at man må være alvorlig "syk" for å overvinne det...
 

Rekekreke skrev:
For å sette det litt på spissen her....

"fy faan, hvordan kan en mamma som er syk med kreft være så egoistisk at hun dør!?! Tenk på de stakars ungene som sitter igjen!?!"




Jeg har selv en mamma som er veldig psykisk syk, hun forsvant på dagen ut av livet mitt når jeg var 13år gammel...
Jeg hadde verdens beste mamma, hun trøstet når det trengtes, hun kjefta når det trengtes, var trygg, go og det var ingenting hun elsket mere enn oss barna...
Vi kunne våkne til hytte i stua med masse godt i på lørdagene eller bli dratt med ut i hagen midt under en tordenstorm for å danse regndansen... 
Mamma lo mere enn noe annet, hun var verdens beste mamma...

Men en dag, da jeg var 13år gammel, så forsvant hun....
Jeg sto opp midt på natten av at mamma gråt, det er det eneste jeg husker, etter det, var hun borte... 
Det gikk flere måneder før jeg fikk vite noen ting, jeg viste ikke om hun levde eller om hun var død...Sannheten er jo at hun lå på lukket psykriatisk avdeling...

hun dukket opp igjen og forsvant i tide og utide de neste årene, hun hadde flere selvmordsforsøk enn jeg er i stand til å telle, og flere av de så jeg med mine egene øyne...

Jeg viste hvor  glad mamma var i oss, jeg viste hvor mye hun prøvde...
Hun hadde oss fordi hun elsket oss mere enn alt på denne planeten, men hun knakk fulstendig når hun ikke klarte, når hun så sorgen i øynene våre, når hun mistet kontrollen...
Hun ville ikke såre oss mer....

Mamma har levd med mere smerter enn man kan tenke seg i mange år, hun har hatt halusinasjoner som er så ekte man kan tenke seg, hun bare så ikke de grusome tingne, hun følte de, og lukta de...
Hver dag, hvert minutt, måtte mamma leve i ett sant helvete, og samtidig vite, at hun sviktet det som betydde mest for henne, nemelig oss....

Jeg var sliten, mamma var sliten, og jeg ba hver kveld om at mamma skulle klare det, om at mamma skulle slippe og leve som hun gjorde...
At mamma skulle få slippe og leve med den samvittigheten, den smerten...
Jeg ønsket min egen mamma dø....

Jeg elsker mamman min, over alt på denne jord... Hun har vært en fantastisk mamma!
Mamma kan ikke noe for at hun er syk!

Nå, etter 12år, er mamma fortsatt syk... Hun lever, fungerer(nesten), maler, følger rutiner og smiler og ler mye... Hun har hjemmesykepleien på gjevnlig besøk, psykolog flere ganger i uka, hun har det fortsatt vondt, men hun lever...
Og det kun fordi hu har vært så nøye overvåket at hun ikke har hatt muligheten til å ta livet sitt...

Selvmord er ikke en egoistisk handling, uansett...

Når du kommer til det punktet at du velger og ta ditt eget liv, så er faktisk hjernen din, reaksjonsmønstere ditt, så forvrengt at du ikke klarer og se hva det kan gjøre med alle rundt deg...
Du tror de vil ha det bedre, du tror alt du gjør er å skade alle andre... Du tror at smerten fra å miste deg er ingenting i forhold til å måtte leve med problemene du skaper...
Du tror du gjør verden en tjeneste...

Hell, med 3 selvmordsforsøk bak meg så burde vel jeg og ha litt peiling eller!?!


wow,for en strek historie å lese.jeg ble rørt.og du fortalte det på så fin måte.
Takk for at du delte dette med meg .Og jeg sitter igjen med en annen oppfattning nå en for en time siden.

 
Hmm..

Hvis man tenker på hva egoisme betyr, så kan jo selvsagt selvmord være egoistisk. Men egoisme er alltid så negativt ladet.. og realiteten er litt mer kompleks enn som så.

Jeg mener at noen selvmord kunne blitt unngått om enkelte mennesker var litt mer egoistiske/viste seg selv mer kjærlighet.

Men uansett så tror jeg mennesker som velger å ta sitt eget liv, i en mer eller mindre bevisst handling, er fortvilede, rådville og ensomme i sin smerte..
Egoistisk eller ikke, det er trist, trist, trist...
 
Onkelen min tok selvmord for 2 år siden. Han var suksessfull, hadde kone og 3 barn. Min umiddelbare reaksjon var at det var egoistisk av han å gjøre det. Men når jeg fikk tenkt meg om så mener jeg at det ikke er egoistisk. Jeg tenker på hvor forferdelig vondt onkelen min må ha hatt det inni seg for å påføre sine nærmeste så sinnsykt mye smerte
 
Ja jeg syns det er egoistisk, men det er sett med en som har "normal" tankegang. Så ut i fra at en tenker at det er "friske" folk som tar selvmord så er det egoistisk. Men de som velger og ta sitt eget liv er ikke i vår situasjon, for da hadde de ikke gjort det. Har selv vært igjennom en periode i livet som var preget av deprisjon, og det er skremmende og se tilbake på hvor lite styring jeg hadde over tankene i den perioden. Jeg syns vi skal ha forståelse for de som ikke orker å leve lenger, og ha sympati med de som står igjen.
 

Rekekreke skrev:
I de aller fleste tilfeller, så tenker den som tar livet sitt, at den gjør alle rundt en tjeneste ved å ikke være i livet lenger...
Eller, de lever i så intense smerter, halusinasjoner osv at de rett og slett ikke makter lenger...

Det er ingenting egoistisk ved selvmord...
Og man er SÅ dårlig at man faktisk tar sitt eget liv, så er man ikke i stand til å tenke om noe er egoistisk eller ei...

Psykisk sykdom er like mye en lidelse som MS, CP, lungebetenelse eller influensa, man dømmer ingen å kaller de egoister fordi de er syke med noe fysisk. Og man skal ikke dømme noen for å være psykisk syke heller...

Jeg ville ikke ønsket den smerten av å ønske seg død på noen, uansett...
For noe værre enn det kan jeg ikke tenke meg...

Så nei, det er ikke en egoistisk handling...

Signerer denne jeg.. Bra skrevet!
 
om selvmord er egoistisk.. er ikke da kjærlighet mer egoistisk?

jeg har selv forsøkt, hatt to uker i koma, og kommet tilbake..
jeg er i dag 100% frisk, og glad for at jeg ikke klarte det.


men der og da, var jeg helt sikker på at det beste jeg kunne gjøre var å la andre slippe meg.. den byrden jeg var..

alle har en historie.. før vi vet alt om denne historien, burde man da ikke avskrive folk som egoister..
 

Lykken_er_to skrev:
Ja jeg syns det er egoistisk, men det er sett med en som har "normal" tankegang. Så ut i fra at en tenker at det er "friske" folk som tar selvmord så er det egoistisk. Men de som velger og ta sitt eget liv er ikke i vår situasjon, for da hadde de ikke gjort det. Har selv vært igjennom en periode i livet som var preget av deprisjon, og det er skremmende og se tilbake på hvor lite styring jeg hadde over tankene i den perioden. Jeg syns vi skal ha forståelse for de som ikke orker å leve lenger, og ha sympati med de som står igjen.
Det er sant som du sier.Jeg med "normal" tankegang har sett hvordan en mor forlot sine 4 barn.Uten at noen som helst hadde mistanke om hvordan hun hadde det.Derfor har jeg også problemer med og ikke se på det som egoistisk,Men skjønner jo av flere historier her at man ikke kan se på det slik.

 

Madinka skrev:

Hårballen`s mamma skrev:
vel...min mamma tok liv av seg selv når jeg var 12 år,
(..........)
men nei syns ikke ho er egoistisk!!

sa det til min lærer en gang da hun skulle undervise om selvmord i psykologi, for hun mente det var egoistisk, jeg ble tatt ut av rommet når jeg fortalte min mening


Forkortet innlegget ditt her kun for at jeg undrer meg over det som skjedde når du fortalte om ditt syn på saken..
Hvorfor i alle dager ble du tatt ut av rommet? Feigt..
fordi hun mente mitt syn i saken var helt feil...hun var lærer og jeg var elev!! hun ringte da etter en psykolog for meg, og mente jg trengte hjelp!! og for og si det sånn...jeg sa så og si akk de samme ordene som jeg skrev, utenom det er jeg en jente som er ikke den mest høylytte av meg, men gla person, med type og ikke problemer med på skolen (sånn det så ut til der og da altså), så var ingen annen grunn ennfra det jeg sa at læreren mente jeg trengte psykolog hjelp for og bearbeide sorgen!! og hun følte at mitt syn og mine meninger var kanskje for sterk kost for de andre elevene! selv om jeg sa det helt rolig...og sa det som mitt synspunkt...utennom det har ejg ikke svar på hvorfor ho gjorde det ho gjorde, ho var riktig nok læreren min par mnd til etter det, men vi pratet ikke sammen...!

 
Vel, jeg har overlevd ti (!!) selvmordsforsøk i tenåra mine, og jeg må nok si at jeg syns det er egoistisk. Ihvertfall i mitt tilfelle. Jeg var mye deprimert og lei for å ha blitt mobba i mange lange år, så jeg ville ikke leve mer, og blokkerte da ute alle som var glade i meg. De ville jo klare seg uansett, tenkte jeg. Jeg gjør da ikke noe særlig vesen av meg uansett.. Jeg ga blanke i hvor glade de var i meg, fordi jeg mente at dette ene og alene handlet om meg selv. 

Etter siste selvmordsforsøket ga jeg opp. Det virket som om jeg ikke var ment til å dø enda, for uansett hva jeg prøvde, så overlevde jeg jo! Tro meg, den gangen var ikke det en god ting. Men jeg fikk ihvertfall gitt opp og med årene har jeg fått åpna øynene mer og ser dem som er glade i meg. De er kanksje ikke mange, men de er der ihvertfall. I dag er selvmord helt utenkelig for meg, fordi jeg selv opplevde det som en egoistisk handling. Aldri verden om jeg vil forlate sønnen min på den måten! 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp