Selvbestemt abort

R

Ransua

Gift med forumet
Hei,
Jeg håper noen her vil ta seg tid til å lese og ikke minst svare på innlegget mitt.

Jeg har bestandig ønsket med «mange» barn (3-4), og har per i dag to nydelige småttiser. Etter mye om og men ble mannen og jeg enige om å få et til. Dette har tatt litt tid på grunn av uregelmessig mens etter siste covid-vaksine. Og nå viser det seg at jeg er 6 uker på vei… Vi hadde nå mer eller mindre gitt opp å forsøke.

Selvsagt et hav av følelser og diverse som foregår daglig i hodet etter jeg tok testen for par dager siden, men jeg er brått usikker på om det vil være rettferdig å beholde barnet? Deler noen tanker under.

-Eldste av oss er 43 år i år
-Eldste barnet er straks 6 år gammelt, og har ved flere anledninger ytret ønske om at vi ikke skal få flere barn da oppmerksomheten må deles
-Yngste fyller straks 3 år og begynner å bli ganske selvstendig.
-Jeg opplever det blir urettferdig i den forstand at babyen må i en lang periode prioriteres så det vil gå utover de eldste. Enten det skal være legging, dagsoving, aktiviteter eller liknende.
-Jeg er generelt lei livet mitt akkurat nå… jeg er lei barna mine, mannen, forholdet, jobben, hverdagen… Alt.

Jeg må nevne at jeg skal til fastlegen i kommende uken av ulike årsaker, men kommer også til å ta opp dette.

Noen som kan komme med noen råd/tips/anything?

På forhånd tusen takk.
 
Jeg tenker at det sikkert vil være fint for deg å ta opp dette med fastlegen, og kanskje også bli henvist videre til noen å snakke mer med. En venninne hadde mange lignende tanker da hun ble gravid med fjerde barnet, og fikk mye støtte av familievernkontoret (tror jeg). Håper dere får til å ha gode samtaler, og finner ut av hva som blir riktig for dere :Heartred
 
Det vil være fint å prate med noen tenker jeg.
Også tenker jeg det er viktig å finne ut av om du har lyst på dette barnet eller ikke. Kapasitet er også viktig. Greit at 6 åringen ikke vil ha flere søsken, men det er ikke opp til en 6åring, det må være opp til de voksne.
Uansett hva du velger, så er det viktigste at det er rett for deg/dere. Du har min støtte uansett.
 
Maddieh skrev:
Det vil være fint å prate med noen tenker jeg.
Også tenker jeg det er viktig å finne ut av om du har lyst på dette barnet eller ikke. Kapasitet er også viktig. Greit at 6 åringen ikke vil ha flere søsken, men det er ikke opp til en 6åring, det må være opp til de voksne.
Uansett hva du velger, så er det viktigste at det er rett for deg/dere. Du har min støtte uansett.
Klikk for å utvide …
Takk for svar

Der er jeg absolutt enig, men kommentaren fra 6-åringen gjør jo inntrykk. For jeg vet at ting kanskje kunne vært gjort annerledes allerede fra tidligere av. Men tror barnet opplever at det får lite oppmerksomhet fra før grunnet 3-åringen som er ganske krevende på mange måter.
 
Mine er 10, 7 og 8 måneder. Eldste her ville heller ikke ha flere søsken og i hvert fall ikke en bror til! Vi har også blitt anklaget for å være mer glad i han.
Så kom tredjemann som var gutt :P Hun forguder han nå :) Så det kan endre seg.
Snakk med legen din og andre du kan prate med. Lykke til ❤️
 
Jeg var tidvis lei hverdagslivet med jobb, unger, kjedelig samliv, osv. vi fikk et tredje barn og det har vært helt fantastisk. Var ikke sikker på om vi ville ha en tredje, men til slutt bestemte vi bare oss, blanda følelser da jeg gikk gravid. Et par uker før fødselen grøsset jeg da jeg hørte en nyfødt gråte på kjøpesenteret… men så kom ungen og det ble veldig fint. Fikk jo et skikkelig avbrekk fra jobb og stress. Opplevde også å kunne hente ungene tidlig i barnehage og sfo fordi jeg var hjemme, det var da babyen ble større og jeg hadde overskudd. Ble bare veldig idyllisk, de store barna var så snille og omsorgsfulle, absolutt ingen sjalusi. I tillegg ble de to eldste mer venner fordi de åpenbart hadde mer til felles med hverandre enn med babyen. Den eldste kan jo få hjelpe til, få masse skryt og oppleve mestring, min eldste hentet ofte vann til meg, eller en gulpeklut, sånner småting, da jeg satt fast med en baby på puppen. Tror de store vokser på det. En seksåring har ikke forståelse for hva det innebærer å få en baby. Klart den krever mye, men et søsken gir jo så mye glede at det oppveier for alt «stress» særlig på lang sikt. Tipper seksåringen kommer til å synes det er fælt hvis han/hun som f.eks 20-åring hadde fått hørt at det ikke ble et småsøsknene pga noe umodent han/hun sa. Skjønner dere aldri ville fortalt det, men bare tenk på det. Hvis du tror du vil kunne gi barnet en god oppvekst vil jeg ha beholdt. Ellers er det sikkert lurt å ta D-vitamin i fall du er lav på det, det kan jo gjøre deg nedstemt. Og ellers prøv å få kvalitetstid med mannen din så dere kan finne tilbake litt følelser. Sånt går i bølger. Har selv hatt perioder der jeg har vært lei av mannen min, og han av meg, men det går over. Helt normalt, så lenge man er oppmerksom på det og tar tak i det før dere glir fra hverandre. Husk også at et svangerskap er langt.
 
Jeg tenker baby kan fint passe inn og ting kan bli fint… snakk med noen og husk at babyer vokser fort til og større barn ombestemmer seg når de står midt oppi alt. Vi har fått nr tre og første var 6,5 når siste kom og siste var lettest fordi eldste kan hjelpe mye mer og forstår set er baby enn nr to kom. Så jeg tenker det ordner seg om du tør
 
Tusen takk til alle dere som har svart

Det var ikke særlig oppfølging hos fastlege rundt akkurat dette i går, men snakket om det å være lei og sliten.
 
Jeg fikk en positiv test i oktober i fjor, jeg ble helt satt ut men så ble jeg glad og så frem til nr 3.
Mine barn er 8 og 6 år. Jeg gledet meg sånn plutselig selv om vi egentlig var ferdig med barn. Tok ny test etter 2 dager og da var den negativ, var vist kjemisk eller noe? Så jeg var aldri gravid!
Men etter denne falske testen ønsket jeg plutselig meg et barn til. Følte liksom nr 3 manglet og han/hun måtte komme ellers er ikke familien komplett! Jeg var klar for å fjerne spiralen og sette igang prøvingen. Men såååå, måtte jeg tenke på de to jeg alt har fra før. De har skole, treninger, kamper, legetimen, tannlegetimer og kvalitetstid. Med en ny baby måtte deres liv settes på vent, de måtte tilpasse seg fordi jeg plutselig følte de to ikke var nok!! Etter den tankegangen valgte vi ikke å få nr 3, og være egoistisk. Eldste barne mitt vil gjerne ha en lillesøsken til men i vår travle hverdag med jobb, barn og hjem holdt det med to.

Men husk man angrer ikke på et barn man valgte å få, men kan heler angre på et barn man ikle valgte å få!
 
Mom27 skrev:
Jeg fikk en positiv test i oktober i fjor, jeg ble helt satt ut men så ble jeg glad og så frem til nr 3.
Mine barn er 8 og 6 år. Jeg gledet meg sånn plutselig selv om vi egentlig var ferdig med barn. Tok ny test etter 2 dager og da var den negativ, var vist kjemisk eller noe? Så jeg var aldri gravid!
Men etter denne falske testen ønsket jeg plutselig meg et barn til. Følte liksom nr 3 manglet og han/hun måtte komme ellers er ikke familien komplett! Jeg var klar for å fjerne spiralen og sette igang prøvingen. Men såååå, måtte jeg tenke på de to jeg alt har fra før. De har skole, treninger, kamper, legetimen, tannlegetimer og kvalitetstid. Med en ny baby måtte deres liv settes på vent, de måtte tilpasse seg fordi jeg plutselig følte de to ikke var nok!! Etter den tankegangen valgte vi ikke å få nr 3, og være egoistisk. Eldste barne mitt vil gjerne ha en lillesøsken til men i vår travle hverdag med jobb, barn og hjem holdt det med to.

Men husk man angrer ikke på et barn man valgte å få, men kan heler angre på et barn man ikle valgte å få!
Klikk for å utvide …
Tusen tusen tusen takk for at du deler, det betyr enormt mye for meg!

Jeg skal til samtale i morgen i sentrum. Har også satt opp time på sykehuset senere uken sånn i tilfelle, for jeg fikk beskjed om at det er lang ventetid på kvinneklinikken.

Men jeg er virkelig usikker og det går faktisk ikke et sekund uten at jeg ikke tenker på fosteret. Det gjør fryktelig vondt og jeg har det virkelig ikke bra med meg selv akkurat nå på grunn av den enorme usikkerheten.
 
Lykke til og håper du finner svaret som gir deg ro og at du har valgt rett:)
 
Masse lykke til:Heartred
 
Jeg anbefaler deg sterkt å få en samtale med familievernkontoret! De er utrolige flinke til p hjelpe til med sånt. Og så er det noe som heter akutt psykisk hjelp på helsestasjon der du får snakke med en psykolog. Ring de og hør.

det høres jo ut som at du trenger noen å snakke med, dele tankene og bekymringene dine. Kanskje du får hjelp til å sortere tankene dine og å finne ut av hva som er rasjonelt og ikke <3 drøye er slitsomt og tung å gå sånn her i lengden. Masse lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp