samsoving...

Vi har alltid lagt jenta til å sove i sin egen seng, men utover natten hender det ofte at hun kommer over i vår seng hvis hun våkner og ikke vil legge seg til igjen. Vi sover godt alle tre, og hun sover mye lenger når hun ligger i vår seng ;)

Vi synes det er helt greit, koselig igrunn. Så så lenge jeg og mannen synes det er greit, får hun lov. Heller det enn å ha henne våken i timesvis om natten..Og det er i perioder hun våkner om nettene, så hver gang jeg tenker at NÅ skal jeg få henne til å sove i egen seng hele natten, så ordner det seg av seg selv ;)

Så jeg stresser ikke med det, men vi prioriterer forskjellig, noen har dette med å sove i egen seng som sin "fanesak", og det er jo helt greit det :)
 

Jeg syns tanken på samsoving er koselig. . Men det var ikke noe for oss. Den første uka, tok jeg henne opp i senga på natta da jeg ammet, og da sovnet hun i sengen med oss. Og da begynte mannen å få skikkelig mareritt! Mareritt om at jeg lå på henne, at han lå på henne. Han sto i sengen, lette etter lillemor under lakenet, under dyna, ropte at han ikke fant henne ol..

Uff, det var skikkelig fælt. Han var så redd for å henne i senga, og jeg fikk jo mareritt selv. Så her ble det egen vugge ved siden av meg. 

 
Bare helt i begynnelsen, men han fant aldri roen. Han fant først sovehjertet sitt når han fikk finne søvnen selv. Sovedyr uten like, så for han har det vært viktig. Vi brukte vugge og sprinkelseng når han ble stor nok.
 
Jeg har ikke hørt noen som velger å samsove klage på at de ikke får barnet til å sove i egen seng jeg altså, synes du den klagingen er så utbredt? Jeg har hørt mange klage på at de ikke får barnet til å sove i egen seng, men det er de som ikke har ønsket å samsove i utgangspunktet, men som har vært nødt fordi barnet ikke har klart å sove for seg selv. Det er vanligvis ikke noe problem å legge samsovebarn over i egen seng senere når foreldrene vil det, der er det nok bare en gammel myte du har hørt.

Jeg synes samsoving er koselig, og utrolig praktisk. Jeg kunne aldri tenkt meg å legge babyen min i en egen seng, men det kunne heller aldri fallt meg inn å klage på at hun sover sammen med meg, det er jo det jeg har valgt og trives med. Samsoving har jo masse fordeler for oss som velger det frivillig, det er nok derfor det blir vanligere og vanligere. Spesielt kombinasjonen av at babyen kan få mat oftere, samtidig som mor får sove bedre og er mer opplagt på dagtid, er jeg veldig fornøyd med. 
 
Vi samsov leeeeenge vi :) han la seg i egen seng da, men havnet alltid i vår seng etterhvert.... Var, som nevnt over, den måten vi alle fikk sove best på! Og ikke var overgangen til å sove i egen seng problematisk heller.. et par dager med å være konsekvente og barnehagestart samtidig, gjorde det lekende lett!! nå er han to år og sover hele natta i egen storguttseng på eget rom, uten noe som helst tull og tøys ved legging :) kan ikke skjemme bort babyer, men det gjelder å være konsekvent ved forandring!
 
Skjønner jo det ikke har vært noe behov for samsoving når de har sovet som en stein ved siden av deg (i egen seng) fra start av. Kanskje ikke så rart du har latt de sove i senga si da..

Barn er forskjellige, ulike behov. Og vi voksne er likeså
 
det her er ikke snakk om samsoving hvis de er de er store barn og har hatt mareritt og er redd eller noe sånt, det er så langt utafor poenget liksom.... og det har jeg nå forklart flere ganger, at nå gir jeg opp... 

jeg og lar jenta mi sove i senga mi hvis hun er redd og har hatt mareritt og ikke tørr og ligge i sin egen seng, det er noe helt annet enn det jeg snakka om... 
 
Fikk tvillinger for 2 1/5 år siden, og med dem ble det veldig klart; de må sove på eget rom. Rommet ble innredet slik at amming og kosing skulle det bli nok av. Jeg satte veldig stor pris på å sove sammen med dem på brystet på dagen og gå tur, men aldri har de vært i storsengen, med mindre de var syke eller på nattmorgen hvor de var svært urolig. Da kunne en tur i sengen gjøre at de fort sovnet og etterpå kunne jeg og den kjekke mannen min legge oss sammen og sove igjen. Føler at dette passet oss best og vi slapp mye gråting og avvenning når barna ikke lengre kunne sove i samme seng. Krybbedød og at vi skulle rulle over barna var min største frykt, og fant ut vi alle måtte sove bedre om vi hadde det bra. Barna sover enda ikke hele natten gjennom, men det er mye kjekkere at de er påvent at de skal sove i sin seng :) Det virker ikke som de bærer noe spor av det. Alle foreldre må selv kjenne på det, men trur ikke jeg ville hatt mye søvn av å bekymre meg. Barna får masse ro og kjærlighet, så mye de vil på dagen, å når natten kommer går de pent å legger seg i sine egne senger. Har tro på samsoving, men ikke for vår del ;)
 

filledokka skrev:
Mennesker er flokkdyr så det ligger i vår natur å sove sammen. Er jo ikke rart barna vil sove sammen med foreldrene når foreldrene sover sammen. Jeg syns iallefall det er litt stusselig å sove alene..


Ungene våre har ikke noe ønske om å sove med oss, eldstemann foretrekker å sove i sin egen seng på rommet sitt. Minstemann sover best i sin egen seng også. Jeg sover best uten både unger og sambo i senga, så er greit for meg. Jeg sover utrolig lett så derfor vil jeg helst slippe å ha ungene i senga iallefall.
 

TonjeJenta skrev:

Det har jeg aldri hørt om før. Tror ikke det er noen sammenheng.
Å slenge en nyfødt i egen seng fra første nattan hjemme av høres ondskapsfullt ut i mine ører. Stakkars baby som trenger hudkontakt og mamman sin døgnet rundt. Her samsov jeg med første til 4mnd.. så vugge ved siden av senga, så vugga inn på sitt rom, så over i sprinkelseng. Har ikke hatt no mer problemer med søvn og henne enn andre med barn på samme alder. Hun sover enda ikke nattan helt igjennom... men det er pga tenner og alt som plager henne i lange perioder.



Bevare meg vel, så du syns jeg er ondskapsfull du da siden eldstemann her sov i egen seng fra første natt hjemme uten problem. Han sov til og med i sin egen seng på barsel før vi reiste hjem, dårlig med plass i sykehussenga. Jeg tror ikke han har tatt skade av det. Lillebror va det litt verre med, så "dessverre" ble det en del samsoving da vi kom hjem med han. "Dessverre" fordi jeg sover utrolig dårlig med unge(r) i senga og også fordi faren røyker. Lite søvn om natta gir trøtt mamma med lite energi, og som er gretten, på dagtid. Ingen drømmesituasjon. Lite søvn gir meg også migrene, så ikke særlig gunstig for meg med samsoving.
 
Min oppfattning er vel at det er like mye mødrene som trenger nærheten som barna. Noen tør å innrømme det, andré ikke. Noen velger å samsove, andré ikke.
 
Første ukene sov Jr. kun i kroppskontakt med oss.
Deretter kom kolikken...
Sov stort sett i egen seng, hvor sprinkelveggen mot sengen vår var fjernet, slik at han lett kunne skyves/dras frem og tilbake fra meg og til senga si om natten.

Da jeg ble alene med ham flyttet vi etterhvert til en ny leilighet hvor senga hans sto inntil min seng. Jr. hadde fremdeles kraftige magesmerter/luftproblematikk hver natt, og ved leggetid hadde jeg valget mellom å legge min 9 måneders baby i armkroken (ca. 15 min før han sovnet og jeg kunne stå opp igjen) eller i senga hans (2 timer med hyling, gråt, kaving og mer hyling).
Gjett hva jeg valgte.

Da vi nok en gang flyttet, da han var 14 mnd, NEKTET han plutselig å samsove når jeg prøvde å ta ham opp i senga mi når han f.eks. våknet med mageknip kl. 03, eller ville ta morgen kl. 04.15, eller ikke fikk sove om kvelden. Det var IKKE TALE OM, og førte til hysterisk anfall fra hans side.
Var ikke før han var nesten 2 at han nok en gang var villig til å kose litt i senga mi om morgenen eller når han var syk.

Nå har jeg en fireåring som sover i stor-gutt-seng hver natt, men noen ganger får lov til å sovne i senga mi (jeg sitter foran PCen på rommet mitt, nemlig) når han ikke klarer å sovne, for så å bli båret over i senga si på naborommet når han sover, eller som kan komme klatrende opp i senga mi tidlig på morgenkvisten for en liten kosestund i mammas seng. :)

Jeg ser ingen automatisk sammenheng mellom babyer som samsover og store barn som ikke klarer å sove i egen seng, ei heller noe problem med langvarig samsoving så lenge det fungerer for hele familien.
Dog er jeg enig i at det er litt korttenkt å ikke forvente NOE problematikk dersom man velger å avslutte samsovingen fra foreldrenes side før barna ønsker det selv. ;)
 
Her begynnte vi med samsoving når gutten ble 2 år.. Hver natt kommer han luskende inn til oss og vil sove med oss. Vi syns det bare er koselig, og kommer ikke til å nekte han det. Han slutter nok med det før han blir konfirmant;)
 
Vi samsov på barsel (1uke) og første uka hjemme. Det var fordi jeg var så utslitt at jeg rett og slett ikke orka noe annet. Koselig var det og da :) ellers sov mini bare i senga mi om jeg sovna mens jeg amma siden jeg amma i senga. Skulle nesten ønske vi kunne samsove litt nå, sånn når han våkner tiiidlig om morgenen bare for å sove litt til, men han er så propell at det går ikke. Jeg har ikke noe imor samsoving, men vil tro at de som samsover for lenge får et større problem med å få barnet til å sove i egen seng enn de som kutter ut tidlig
 
eg samsov lenge med sønnen min, og vi trivdes med det. men måtte slutte av naturlege årsaker sidan han begynte å åle seg rundt... ;) Då var det ikkje like trygt lenger.
når han skal ha ein liten lur på dagen hender det vi kviler ilag, og det er såå koselig;) Og vi stoorkoser oss begge to;)

Eg kjem til å samsove med nestemann også ;)  
 
Jenta mi sov i egen seng om natta men hun sov ikke rundt før hun var ca året likevel, det henger ikke nødvendigvis sammen.

På tidlige morgenkvister så kommer hun gjerne over i senga vår og ligger og skravler og synger men da hun var baby så turte ikke pappaen å ha henne i senga... Redd for å legge seg over henne og sånn.
 
Hvorfor mener du samsoving er negativt?
(Og hvorfor skulle det tråkke på noens tær at du har valgt noe annet?)

Jeg elsker samsoving og synes det er helt fantastisk. Nå samsover vi bare delvis, etter hennes valg. Hun er nesten to, og har sengen sin ved siden av vår, og legger seg der når hun vil, eller hos oss når hun vil.

Jeg forstår ikke hvorfor det stemples som galt, eller at foreldre som gjør det på noen måte er "svakere" fordi de ikke klarer å "ta opp kampen" (ekkelt uttykk syns jeg). Selv om noen foreldre ikke ønsker å samsove, betyr ikke det at å ha ungen i egen seng/på eget rom hele natten er det eneste riktige, eller det beste for alle.
Barn er forskjellige, men det er jo foreldre og.
 
Jeg må si samsoving er enklere når en ammer. Nå våkner han ikke hver 2 time om natten eller oftere så nå vil jeg ha han i seng på eget rom (rom er rett ved siden av og vi har ikke plass til sengen på vårt rom), men må få satt opp lister først.
 

fru Tronrud skrev:
Min oppfattning er vel at det er like mye mødrene som trenger nærheten som barna. Noen tør å innrømme det, andré ikke. Noen velger å samsove, andré ikke.


Signerer denne! Og som noen andre skrev over her, så lå babyen alene i egen seng på barsel... Vi har ikke samsovet, kun når han våknet for mat om morgenen. Han fikk mme, så det er nok forskjellen. Virker på meg som at de fleste som velger samsoving, ammer babyen...Stemmer dette?
 
Vi bedriver ikke samsoving, men det hender jo at mini sover i senga med meg/oss.
Er ikke veldig begeistret for samsoving fast, men synes det er utrolig koselig innimellom. 
Hun sover i sin egen seng uten problemer og vi har aldri hatt vanskeligheter med soverutiner. 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp