Føler stadig at jeg blir «satt til veggs» om at vi må slutte å samsove med toåringen (2 år og 4 mnd). Har samsovet siden han var ca 12 mnd og plutselig ikke ville sove i sprinkelseng lenger. Prøvde, men noen gråtekur med barn som spyr i redsel er ikke min ting! Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, og har ikke tenkt et sekund på at han ligger der. Det plager hverken meg eller mannen. Føler mange av de som vet om samsovingen vil fram til at det blir umulig når nr 2 kommer og at vi må slutte umiddelbart. Jeg vet ikke hvordan det vil bli, og blir oppgitt av å forsvare at vi gjør det. Det har vært en lettelse og vi har sovet utrolig godt sammen, og har omtrent aldri hatt en våken time fra han var 12 mnd til nå, med mindre han har vært vanvittig syk!