Samlivsbrudd? Få barn alene?

[Amalie2024]

Hei! Vi har prøvd snart ett år og har så vidt startet en IVF-prosess. Jeg ble 40 år for noen måneder siden. Har en MA og ex.u fra før. Mannen har ett barn fra før. Nå har han plutselig sagt at ikke vil ha barn likevel. Jeg tror det var tanken på IVF som pushet ham dit, men han sier også at han ikke ønsker seg et liv med barn. Jeg er nå veldig fortvilet og aner ikke hva jeg skal gjøre. Fertilitetsstatus hos meg skal være relativt god (AMH 12-14) og fine slimhinner visst nok, men jeg kan åpenbart ikke vente veldig lenge hvis jeg vil bli mamma.


Vi har det i utgangspunktet bra, men det er jo ingen mellomløsning her. Jeg har tenkt at jeg må gjøre det slutt, men takler ikke tanken på desperat leting etter ny mann som skal starte en IVF prosess med meg asap. Blir helt kvalm av tanken. Akkurat nå har jeg heller ikke økonomi til å bli mamma alene tror jeg. Dvs det går nok, men jeg ville jo gjerne gjøre dette sammen med noen. Før jeg traff han jeg er sammen med nå hadde jeg en periode der jeg tenkte at jeg kanskje ikke MÅ ha barn, men det er så utrolig vanskelig å tenke klart rundt dette nå. Jeg føler jo det at han ikke vil ha barn med meg som en enorm avvisning og vet ikke om relasjonen kan overleve at jeg "gir meg". Er redd jeg i så fall alltid vil klandre ham for at han nektet meg å bli mor.

Er det noen som har liknende erfaringer? Hva gjorde dere?

 

[Amalie2024]

Hei! Vi har prøvd snart ett år og har så vidt startet en IVF-prosess. Jeg ble 40 år for noen måneder siden. Har en MA og ex.u fra før. Mannen har ett barn fra før. Nå har han plutselig sagt at ikke vil ha barn likevel. Jeg tror det var tanken på IVF som pushet ham dit, men han sier også at han ikke ønsker seg et liv med barn. Jeg er nå veldig fortvilet og aner ikke hva jeg skal gjøre. Fertilitetsstatus hos meg skal være relativt god (AMH 12-14) og fine slimhinner visst nok, men jeg kan åpenbart ikke vente veldig lenge hvis jeg vil bli mamma.


Vi har det i utgangspunktet bra, men det er jo ingen mellomløsning her. Jeg har tenkt at jeg må gjøre det slutt, men takler ikke tanken på desperat leting etter ny mann som skal starte en IVF prosess med meg asap. Blir helt kvalm av tanken. Akkurat nå har jeg heller ikke økonomi til å bli mamma alene tror jeg. Dvs det går nok, men jeg ville jo gjerne gjøre dette sammen med noen. Før jeg traff han jeg er sammen med nå hadde jeg en periode der jeg tenkte at jeg kanskje ikke MÅ ha barn, men det er så utrolig vanskelig å tenke klart rundt dette nå. Jeg føler jo det at han ikke vil ha barn med meg som en enorm avvisning og vet ikke om relasjonen kan overleve at jeg "gir meg". Er redd jeg i så fall alltid vil klandre ham for at han nektet meg å bli mor.

Er det noen som har liknende erfaringer? Hva gjorde dere?

Jeg postet her fordi jeg har prøvd få barn flere ganger over mange år, selv om det faktiske prøveperioden (med eggløsningstester osv) med min nåværende partner ikke er fullt ett år.

 

[Håpefull-86]

Jeg har ingen konkrete råd å komme med, men det høres beintøft ut å stå i. Føler virkelig med deg og kan tenke meg hvor vanskelig det må være å navigere sjokk, sårhet og barneønske og vanskelig å vite hvordan det skal sjongleres så det blir riktig for deg i fremtida

Kanskje det kan være lurt for deg (eller for dere begge kanskje?) å prate med noen profesjonelle om det? Hva det gjør med deg, hvordan han har kommet frem til avgjørelsen og alt det, og for din del hvordan du skal navigere i det.
Høres utrolig vanskelig ut!

 

[Amalie2024]

Takk Ja, det er utrolig vanskelig. Det er nok en god idé å snakke med noen. Jeg vet jo at det ikke er noen garanti for at jeg skal klare å bli gravid alene selv om jeg prøver alene, men ja.. er skikkelig usikker på om jeg (og forholdet) tåler at han sier nei før IVF-forsøk.

 

[Mymlens]

Har dere vært sammen lenge? Er han bastant på svaret sitt, eller går det an å ha en åpen og god samtale om det? Dette høres skikkelig tøft ut, sender deg en klem

 

[Vifårse]

For en utrolig vanskelig situasjon du står i
Jeg kan ikke se for meg hvor vondt det må være å stå i det valget.

Jeg tror, om jeg skal være ærlig, at dersom han nå nekter å gå videre med ivf, og dermed også tar bort din sjanse for å bli mamma, så kommer du aldri til å helt se på ham med samme øyne igjen.
Det er tydelig at du har et ønske om å bli mor - du har, som du sier, prøvd lenge (selv før ham også).

Jeg kan ikke snakke av personlig erfaring, så mulig dette blir «lett å si», men jeg tror jeg selv hadde valgt å få barn alene, fremfor å velge barn helt bort.

Ønsker deg masse lykke til, håper det løser seg for deg/dere

 

[HCS]

Hei! Vi har prøvd snart ett år og har så vidt startet en IVF-prosess. Jeg ble 40 år for noen måneder siden. Har en MA og ex.u fra før. Mannen har ett barn fra før. Nå har han plutselig sagt at ikke vil ha barn likevel. Jeg tror det var tanken på IVF som pushet ham dit, men han sier også at han ikke ønsker seg et liv med barn. Jeg er nå veldig fortvilet og aner ikke hva jeg skal gjøre. Fertilitetsstatus hos meg skal være relativt god (AMH 12-14) og fine slimhinner visst nok, men jeg kan åpenbart ikke vente veldig lenge hvis jeg vil bli mamma.


Vi har det i utgangspunktet bra, men det er jo ingen mellomløsning her. Jeg har tenkt at jeg må gjøre det slutt, men takler ikke tanken på desperat leting etter ny mann som skal starte en IVF prosess med meg asap. Blir helt kvalm av tanken. Akkurat nå har jeg heller ikke økonomi til å bli mamma alene tror jeg. Dvs det går nok, men jeg ville jo gjerne gjøre dette sammen med noen. Før jeg traff han jeg er sammen med nå hadde jeg en periode der jeg tenkte at jeg kanskje ikke MÅ ha barn, men det er så utrolig vanskelig å tenke klart rundt dette nå. Jeg føler jo det at han ikke vil ha barn med meg som en enorm avvisning og vet ikke om relasjonen kan overleve at jeg "gir meg". Er redd jeg i så fall alltid vil klandre ham for at han nektet meg å bli mor.

Er det noen som har liknende erfaringer? Hva gjorde dere?

For en grusom situasjon. Ikke det samme, men før jeg fikk barn så var jeg så oppsatt på at jeg måtte gifte meg før jeg fikk barn. Fordi jeg ville «sikre» at mannen ville være sammen meg før jeg fikk barn. Jeg fikk det igjennom, men etter første barn kom til verden så tenkte jeg tilbake på det og nå tenker jeg helt klart at barna var det viktigste. Uansett hva som skjer med meg og mannen, så vil jeg ha dem. Du må bestemme hva som er viktigst for deg rett å slett. Er det å være mamma? Eller å ha en partner? Du kan si at dersom du beholder din nåværende partner, så kommer du sannsynligvis ikke til å bli mamma. Men velger du å bli mamma, kan du alltids finne deg en ny partner når du er klar for det. Jeg vet hva jeg ville valgt, men jeg ville absolutt anbefale deg å handle i tråd med hjertet ditt

 

[Amalie2024]

Har dere vært sammen lenge? Er han bastant på svaret sitt, eller går det an å ha en åpen og god samtale om det? Dette høres skikkelig tøft ut, sender deg en klem

Takk Ja, han virker helt bestemt. Vi har vært sammen i 3 år, bodd sammen i 1 1/2 ca. Det virker helt fastlåst nå

 

[Amalie2024]

For en utrolig vanskelig situasjon du står i
Jeg kan ikke se for meg hvor vondt det må være å stå i det valget.

Jeg tror, om jeg skal være ærlig, at dersom han nå nekter å gå videre med ivf, og dermed også tar bort din sjanse for å bli mamma, så kommer du aldri til å helt se på ham med samme øyne igjen.
Det er tydelig at du har et ønske om å bli mor - du har, som du sier, prøvd lenge (selv før ham også).

Jeg kan ikke snakke av personlig erfaring, så mulig dette blir «lett å si», men jeg tror jeg selv hadde valgt å få barn alene, fremfor å velge barn helt bort.

Ønsker deg masse lykke til, håper det løser seg for deg/dere

Tusen takk Ja.. jeg tror nok det er slik det blir. Jeg er usikker på om jeg kan "tilgi" ham at han ikke lar meg bli mamma. Det vil ødelegge relasjonen. Hvis jeg skal velge bort å mor må det være fordi jeg tror det er riktig for meg, ikke for å holde på ham.

 

[Amalie2024]

For en grusom situasjon. Ikke det samme, men før jeg fikk barn så var jeg så oppsatt på at jeg måtte gifte meg før jeg fikk barn. Fordi jeg ville «sikre» at mannen ville være sammen meg før jeg fikk barn. Jeg fikk det igjennom, men etter første barn kom til verden så tenkte jeg tilbake på det og nå tenker jeg helt klart at barna var det viktigste. Uansett hva som skjer med meg og mannen, så vil jeg ha dem. Du må bestemme hva som er viktigst for deg rett å slett. Er det å være mamma? Eller å ha en partner? Du kan si at dersom du beholder din nåværende partner, så kommer du sannsynligvis ikke til å bli mamma. Men velger du å bli mamma, kan du alltids finne deg en ny partner når du er klar for det. Jeg vet hva jeg ville valgt, men jeg ville absolutt anbefale deg å handle i tråd med hjertet ditt

Takk Ja, jeg tror jeg må prøve alene. Orker ikke å være desperat 40-åring på tinder som må ha barn asap. Det er veldig sant at jeg kan finne mannen jeg skal leve med etterpå. Samboeren min ble pappa da han var veldig ung og det har vært en svært krevende relasjon med barnets mor. Så han er redd for å bli "fanget" igjen og kun ende opp med dårlig samvittighet og følelsen av å ikke være en god nok pappa. Selv om han har sagt mange ganger at han vet at jeg er annerledes og ikke har de utfordringene hun hadde så sitter den vonde erfaringen veldig dypt.

 

[Marlene92]

Vanskelig situasjon, men har du prøvd og spørre han hva som gjør at han har endret mening?

Jeg kan snakke fra egen erfaring jeg sliter med å bli gravid, blitt fortalt at jeg aldri kunne bli gravid, traff drømme mannen for 4 år siden, vært gift i 1 år, vi snakket om barn allerede etter 2 måneder inn i forholde, vel og merke tidlig, men med tanke på hvor lang tid det kunne ta var det naturlig for oss siden vi var bestemt hele veien at vi skulle komme oss igjennom alt
Jeg sa til han også at er vi uheldig må vi igjennom prøverørsforsøk, han brå nekta det skulle han aldri være med på, for han skulle få barn på den naturlige måten, mange tanker surret for meg, jeg ble deprimert, lei meg, osv osv… vi la tema bort, men bestemte oss for å fortsette prøve - jeg tok ut spiralen april 21, prøvde lenge uten medisiner, men fant ut at jeg måtte over på medisiner startet høsten 21, ble gravid først i august/september 22, mistet i SA, vi tok det tungt, prøvde igjen ny runde medisiner, ble gravid ganske fort men mistet igjen september/oktober 22 ny SA, vi satte prøvingen på pause, fokusere på oss gjorde mye godt sammen, startet ny prosess i 23, ble gravid, men endte i EX.U sommeren 23, måtte operere og fjernet 1 eggleder - først da gikk det opp for mannen min at vi kanskje måtte forberede oss på prøverør, og vi søkte, men fikk avslag, men det stoppet oss ikke, vi jobbet oss igjennom sommeren kom oss ovenpå psykisk, og la aksjer i medisinene igjen rundt juletider 23, - nå har vi spire i magen som festet seg som den skulle og alt er vel svangerskapet har vært beintøft, men vi har kommet oss til uke 34, og om 4 ukers tid får vi møte vår første baby

Mannen min var fast bestemt, men allikevel var tema der og han sa til slutt må vi gå den tunge veien for og få det vi ønsker mest må vi, men vi skal aldri gi opp forsøkene med medisiner i mellomtiden og det var vår Deal for og komme oss igjennom det og bli gravid ved og møtes på midten

Så det handler om å møtes på midten, vel og merke alle har vær sin historie, og ingen blir gravid på lik måte, for noen er veien lenger enn andre, men jeg tror dere bør prate sammen og finne ut av hva det er som gjør at han har endret mening, kanskje prate med noen utenforstående, men ønsker du sårt et barn til ville jeg gjort det jeg kunne hvis du føler du klarer og stå i det alene

Ønsker deg masse lykke til

 

[Amalie2024]

Vanskelig situasjon, men har du prøvd og spørre han hva som gjør at han har endret mening?

Jeg kan snakke fra egen erfaring jeg sliter med å bli gravid, blitt fortalt at jeg aldri kunne bli gravid, traff drømme mannen for 4 år siden, vært gift i 1 år, vi snakket om barn allerede etter 2 måneder inn i forholde, vel og merke tidlig, men med tanke på hvor lang tid det kunne ta var det naturlig for oss siden vi var bestemt hele veien at vi skulle komme oss igjennom alt
Jeg sa til han også at er vi uheldig må vi igjennom prøverørsforsøk, han brå nekta det skulle han aldri være med på, for han skulle få barn på den naturlige måten, mange tanker surret for meg, jeg ble deprimert, lei meg, osv osv… vi la tema bort, men bestemte oss for å fortsette prøve - jeg tok ut spiralen april 21, prøvde lenge uten medisiner, men fant ut at jeg måtte over på medisiner startet høsten 21, ble gravid først i august/september 22, mistet i SA, vi tok det tungt, prøvde igjen ny runde medisiner, ble gravid ganske fort men mistet igjen september/oktober 22 ny SA, vi satte prøvingen på pause, fokusere på oss gjorde mye godt sammen, startet ny prosess i 23, ble gravid, men endte i EX.U sommeren 23, måtte operere og fjernet 1 eggleder - først da gikk det opp for mannen min at vi kanskje måtte forberede oss på prøverør, og vi søkte, men fikk avslag, men det stoppet oss ikke, vi jobbet oss igjennom sommeren kom oss ovenpå psykisk, og la aksjer i medisinene igjen rundt juletider 23, - nå har vi spire i magen som festet seg som den skulle og alt er vel svangerskapet har vært beintøft, men vi har kommet oss til uke 34, og om 4 ukers tid får vi møte vår første baby

Mannen min var fast bestemt, men allikevel var tema der og han sa til slutt må vi gå den tunge veien for og få det vi ønsker mest må vi, men vi skal aldri gi opp forsøkene med medisiner i mellomtiden og det var vår Deal for og komme oss igjennom det og bli gravid ved og møtes på midten

Så det handler om å møtes på midten, vel og merke alle har vær sin historie, og ingen blir gravid på lik måte, for noen er veien lenger enn andre, men jeg tror dere bør prate sammen og finne ut av hva det er som gjør at han har endret mening, kanskje prate med noen utenforstående, men ønsker du sårt et barn til ville jeg gjort det jeg kunne hvis du føler du klarer og stå i det alene

Ønsker deg masse lykke til

Tusen takk og gratulerer Det var rørende å lese. Veldig glad for at det løste seg for dere! Det var ingen lett vei det heller.

Jeg tror han har havnet et sted der han føler seg mislykket og utilstrekkelig på flere områder, også var det noe som måtte ut... Han kunne ikke ha noe mer som vil stille krav til ham, en "oppgave" til som han er usikker på om han vil være god til. Akkurat nå virker alt veldig låst. Han klarer ikke å snakke med meg eller se meg i øynene, vil bare rømme Han trenger nok hjelp, men jeg er ikke den som kan hjelpe.

 

[Marlene92]

Tusen takk og gratulerer Det var rørende å lese. Veldig glad for at det løste seg for dere! Det var ingen lett vei det heller.

Jeg tror han har havnet et sted der han føler seg mislykket og utilstrekkelig på flere områder, også var det noe som måtte ut... Han kunne ikke ha noe mer som vil stille krav til ham, en "oppgave" til som han er usikker på om han vil være god til. Akkurat nå virker alt veldig låst. Han klarer ikke å snakke med meg eller se meg i øynene, vil bare rømme Han trenger nok hjelp, men jeg er ikke den som kan hjelpe.

Tusen takk nei ingen lett vei, men sitater som man er bra nok akkurat som man er og det skal ikke stå noe sted at enn gav opp i livet selv med vanskelig utfordringer er noe jeg bruker ofte for og minne meg selv på at jeg får til akkurat det jeg vill og ønsker å oppnå!

Vel, jeg forstår følelsen hans, men selv om en baby blir laget på en annen måte enn naturlig så kan det like mye ligge hos kvinnen som hos mannen, hvis det er en grunn for at man må igjennom den veien, men det virker som din samboer er låst på at kanskje han føler seg mislykka fordi dere ikke får det til naturlig?
Han må nok få snakket med noen tror jeg kan være lurt!

Men du må følge hjerte ditt og gjøre det som føles rett for deg
Har du foreslått for han at han/dere eventuelt kan snakke med noen?
Har dere vært igjennom ivf før? Hvis ikke kanskje han også trenger å få snakket med helsepersonell om prosessen osv? At det kan løsne litt mer opp for han?!

 

[Amalie2024]

Takk Vi har hatt en time på fertilitetsklinikk. Jeg opplevde at det gikk veldig fint. Han var god og støttende, men det er bare min status som er sjekket. Han skulle levere sædprøve og ta blodprøver nå, men det var der det sa stopp. Jeg begynner vel å føle at relasjonen vår nok ikke er sterk nok til å tåle dette. Han sier han ikke er motivert til å snakke med noen eller prøve å finne ut av ting. Så gjennom de dagene som har gått nå har jeg vel bare følt sterkere og sterkere at det ikke er noe hente her

 

[Irrgrønn]

Hei! Vi har prøvd snart ett år og har så vidt startet en IVF-prosess. Jeg ble 40 år for noen måneder siden. Har en MA og ex.u fra før. Mannen har ett barn fra før. Nå har han plutselig sagt at ikke vil ha barn likevel. Jeg tror det var tanken på IVF som pushet ham dit, men han sier også at han ikke ønsker seg et liv med barn. Jeg er nå veldig fortvilet og aner ikke hva jeg skal gjøre. Fertilitetsstatus hos meg skal være relativt god (AMH 12-14) og fine slimhinner visst nok, men jeg kan åpenbart ikke vente veldig lenge hvis jeg vil bli mamma.


Vi har det i utgangspunktet bra, men det er jo ingen mellomløsning her. Jeg har tenkt at jeg må gjøre det slutt, men takler ikke tanken på desperat leting etter ny mann som skal starte en IVF prosess med meg asap. Blir helt kvalm av tanken. Akkurat nå har jeg heller ikke økonomi til å bli mamma alene tror jeg. Dvs det går nok, men jeg ville jo gjerne gjøre dette sammen med noen. Før jeg traff han jeg er sammen med nå hadde jeg en periode der jeg tenkte at jeg kanskje ikke MÅ ha barn, men det er så utrolig vanskelig å tenke klart rundt dette nå. Jeg føler jo det at han ikke vil ha barn med meg som en enorm avvisning og vet ikke om relasjonen kan overleve at jeg "gir meg". Er redd jeg i så fall alltid vil klandre ham for at han nektet meg å bli mor.

Er det noen som har liknende erfaringer? Hva gjorde dere?

Jeg tror det er lurt å tenkt på hva du vil angre mest på/hva du ikke kan leve uten. Kan du ikke leve uten ham, og vil angre mest på å slå opp med ham, eller kan du ikke leve uten å ha prøvd alt for å bli mamma? Basert på det jeg ser du skriver lenger ned i tråden her, ser det ut til at han kanskje ikke er uerstattelig, men at det er nå eller aldri på å prøve å bli mamma. Håper du finner den løsningen som blir best for deg selv på lang sikt

 

[Hermine84]

Hvordan har det gått med deg?

 

[Daisybloom]

Jeg vet at jeg ikke er i helt samme situasjon som deg, men jeg er aleneprøver og er også over 40 år. Det går helt fint. For meg handlet det mye om spørsmålet: vil jeg ha barn? Uten å komplisere det til eller tenke at det måtte være andre rammer til stede (mann, økonomi etc). Bare helt enkelt: vil jeg ha barn? For meg var svaret ja, når jeg klarte å se forbi all frykten min som handlet om økonomi og det å gjøre dette alene. Og da var det plutselig veldig lett å ta beslutningene som måtte til. Dette er en helt utrolig viktig ting i livene våre, og hvis man tar den beslutningen på vegne av noen andre enn seg selv tror jeg det er lett å kjenne på bitterhet senere.

Jeg ville bare la deg vite at jeg nå er veldig komfortabel med min beslutning om å prøve alene. Jeg hadde heller ikke tiden med meg, og ville heller ikke stresse rundt på Tinder for å finne en mann i desperasjon på å få barn. Du kan gjøre dette alene