Åja, det blir deilig daSkal tilbake til min faste stilling. Da slipper jeg å pendle, og hverdagen blir litt roligere.
Føler tiden er inne for å børste støv av denne dagboken. 
Jeg er veldig glad i mørketiden. Høst og vinter er fantastisk, og jeg ser frem til den hyggelige tiden i mørket.
Store, lille, gutten min har fylt 7 år, og det er så rart å tenke på. Livet har forandret seg så mye siden han kom til denne verden, og inn i vår familie. Han har kapret så mange hjertet, og fortsetter å spre så mye glede. Det er godt å se han vokse og utvikle seg, men det er også litt vemodig... Setter pris på alle klemmene og nussene jeg får.
Men, nok om det..
Tiden går. Og etter hvert får vi et nytt familiemedlem, og jeg gleder meg til å få muligheten til å oppleve den fantastiske tiden igjen.
Jeg er veldig glad i mørketiden. Høst og vinter er fantastisk, og jeg ser frem til den hyggelige tiden i mørket.
Store, lille, gutten min har fylt 7 år, og det er så rart å tenke på. Livet har forandret seg så mye siden han kom til denne verden, og inn i vår familie. Han har kapret så mange hjertet, og fortsetter å spre så mye glede. Det er godt å se han vokse og utvikle seg, men det er også litt vemodig... Setter pris på alle klemmene og nussene jeg får.
Men, nok om det..
Tiden går. Og etter hvert får vi et nytt familiemedlem, og jeg gleder meg til å få muligheten til å oppleve den fantastiske tiden igjen.
Last edited:
Når nytt svangerskap blir et faktum
Når et nytt svangerskap plutselig blir en realitet, kommer også tiden for refleksjon. Og det har den virkelig gjort for min del. Tankene og følelsene har truffet meg nådeløst, og jeg vet nøyaktig når den subtile overgangen fant sted.
Dette har jeg ventet lenge på. I mitt hode har dagene, ukene og månedene virket uendelige. Måneder fylt av altoppslukende tanker om et nytt svangerskap, av gnagende sjalusi og misunnelse. Jeg unngikk steder og mennesker, og mitt trygge rom ble soverommet – med gardinene trukket godt for. Noen vil kanskje kalle det depresjon. Kanskje var det det. Men som helsepersonell er man ikke alltid like flink til å se seg selv utenfra. Alt føles «normalt». Alt «går seg til». I ettertid ser jeg likevel at atferden min ikke var normal – jeg var langt nede. Livet sto på vent mens jeg ventet på et svangerskap som skulle «redde meg», som skulle få meg til å se lyset igjen og komme meg ut av hula.
Jeg var innom gynekologen flere ganger. Jeg tenkte at tiden min var forbi – at jeg aldri kom til å oppleve et nytt svangerskap igjen. Alt jeg ønsket meg, var et barn til. Jeg tror faktisk jeg ble besatt av tanken, selv om det ikke nødvendigvis synes i dagboken min. På den tiden pendlet jeg mye til jobb, og tankene mine kretset konstant rundt hva neste steg skulle være.
Blodprøvene ble tatt. Resultatene var strålende. AMH på 30, og alle andre verdier – som gynekologen sa – «eksepsjonelle». To uker senere var jeg gravid.
Lykken var enorm. Jeg satt på badegulvet, klar for en ny arbeidsdag etter en hyggelig helg med familien. Forventningene var lave, men da jeg snudde testen, var det ingen tvil. Jeg «fløy» til jobb den dagen – lett, sprudlende og med en følelse av at brikkene endelig hadde falt på plass. Jeg var lykkelig.
Og slik holdt lykken meg – i tre uker.
Kvalmen kom, hormonene herjet, kroppen forandret seg raskere enn forventet, og følelsen av å miste kontroll ble stadig sterkere. Den lille gnisten jeg hadde, begynte å forsvinne. Tanker om anger og «hva har jeg gjort» begynte å melde seg – stille, skamfullt, usagt. For slike tanker har liksom ingen plass. Spesielt ikke i en verden der graviditet ofte fremstilles som en konstant lykkerus – blant alle som lengter, kjemper, mister og håper.
Og her er jeg: apatisk, urolig, redd. Skrekkslagen for de store forandringene som venter. Vi har hatt det så fint, vi tre. Hvorfor rokke ved den stabiliteten?
Jeg vet ikke helt hva som er poenget med dette innlegget. Kanskje bare et behov for å si høyt det som ikke alltid får plass. Forventningen om å være glad – fordi man bærer frem et liv – ligger der hele tiden. Men jeg tror at de følelsene jeg kjenner på, og som kanskje flere kjenner igjen, er like gyldige. De utelukker ikke gleden, og de trenger ikke å sykeliggjøres. Man trenger ikke en diagnose bare fordi man føler annerledes enn normen.
Er det greit å si høyt at man ikke liker å være gravid – uten at noen straks sier «du er deprimert»?
Følelser lar seg ikke alltid kontrollere, særlig ikke når de stormer på innsiden. Men det som hjelper meg, er å minne meg selv på hvorfor vi tok dette valget i utgangspunktet. I en «edru» tilstand – fri for hormonstormer – vet jeg at dette er ønsket. Jeg husker at jeg følte det samme da jeg var gravid med sønnen min. Hvor mye jeg hatet hvert øyeblikk av graviditeten, og hvor sterkt jeg ønsket at det skulle være over. I dag er det utenkelig at han ikke skulle vært her.
Jeg er evig takknemlig for det vi har, og jeg vet at reisen hit har vært verdt det. Men jeg vet også at denne reisen gjør at jeg stopper her – som en familie på fire – og sier meg fornøyd.
Så fint at du er ærlig - med helt legitime følelser men som samfunnet kanskje ikke ønsker at man snakker høyt om
Da er det fint å ha et nettverk her inne hvor man kan få ut tanker og følelser. Og du er ikke alene om å ikke like å gå gravid, har sett flere være åpen om det i sosiale medier faktisk 
Jeg elsket det fysiske å være gravid i de ukene jeg var det, men mentalt sett var jeg samtidig veldig bekymret og stresset, for andre ting enn selve graviditeten, om livet, om kropp, jobb, fremtid, venner, økonomi, og meg selv/min identitet osv. Følelsene og tankene er helt legitime, og som du sier når det er overstått så er det jo verd det. Familie på fire høres veldig fint ut 
Jeg føler veldig på det du sier, at det er ikke bare lykke å være gravid. Man kan være bekymret uten å være deprimert. Sånn hadde jeg det nesten i hele første trimester nå, frykt for alt som kan skje, både med babyen og med meg. Frykt for HG, frykt for bekkenplager, frykt for ingen liv på ultralyd osv. Og mye er berettiget, men mye er bekymringer. Vi og har hatt det fint oss 3, og nå har storebror endelig begynt å sove, spise og snakke - orker vi virkelig å potensielt gå igjennom det trøbbelet en gang til? Vi har hatt myyyyye problemer med nr 1, og nå som ting endelig løser seg, da starter vi på nytt.. Og all sykdommen som kommer med småbarn, alt stresset og alle valgene. Gjør man ting riktig?
Det «eneste» som gjør at vi tør å prøve igjen er å se hvor skjønn storebror er blitt, selv med alt tullet som har vært, og dessuten trenger han et søsken. Han elsker andre barn, og vi ser virkelig behovet for lek…
Så da tør vi igjen, er 21 uker på mandag, men nå har plagene virkelig kommet. De fleste som sier 2 trimester er det beste snakker iallefall ikke for meg. Jeg har (og har hatt) masse problemer med mage/tarm, og de forverres i graviditet, sist varte det fra uke 24-32, denne gangen begynte det allerede i uke 19. Så jeg fungerer dårlig om dagen. Det hjelper ikke at bekkenet også begynner å tulle, så jeg sliter med å gå. En ting er sikkert, det blir ikke flere barn etter denne.
Først og fremst – tusen takk for at du deler dette med meg. Det gjør at jeg føler meg litt mindre alene i de skamfulle følelsene. Du har helt rett i at man kan være bekymret og nedstemt uten å være deprimert i klinisk forstand. Samtidig tror jeg at slike ærlige tanker og følelser kan virke skremmende på mange – og da føles det kanskje tryggere å lande i en konklusjon om at man trenger profesjonell hjelp for å håndtere og bearbeide alt.
Jeg har også tenkt mye på det du skriver – orker vi egentlig å begynne på nytt? Livet vårt har blitt så fint og stabilt. Sønnen vår er selvstendig, kreativ og klok. Han lager seg frokost selv, og klarer seg hjemme alene når jeg må en tur på butikken. Men så er det, som du sier, noe med den kjærligheten man kjenner – hvor skjønn han har blitt, og hvordan strevet fra starten av nå føles så lite viktig. Jeg vet at jeg ville gjort det samme igjen, om jeg måtte. I det store bildet vil alt dette være verdt det, og både svangerskapet og følelsene som følger med, vil etter hvert bli historie – som så mye annet i livet.
Det er leit høre om plagene dine. Uten å legge ord i munnen din, kan jeg likevel forestille meg at det må være en psykisk belastning å kjenne på at den vante følelsen av å fungere optimalt i hverdagen uteblir.
Igjen – tusen takk for at du deler refleksjonene dine. Det betyr mye.
Så fint at du er ærlig - med helt legitime følelser men som samfunnet kanskje ikke ønsker at man snakker høyt om
Takk for kommentaren din og for de viktige poengene du trekker frem. Det minner meg også om hvor forskjellig vi kan oppleve et svangerskap – og jeg unner virkelig alle å elske den fysiske delen av det, for det er vakkert på mange måter.
Samtidig er det den mentale biten som kan by på utfordringer, og som for min del henger tett sammen med kropp, identitet og jobb. Jeg opplever at jeg har klart å finne en god balanse der. Selv om jeg fikk barn relativt tidlig, har jeg likevel rukket å oppnå mye karrieremessig, og jeg føler ikke at identiteten min har gått tapt i mammarollen. Men det kommer likevel en tid der livet må settes litt på vent – hvor man må rydde plass for andre prioriteringer og la ting få modnes i sitt eget tempo.
mamat2prinsesser&4prinser
2007♡ 2009♡ 2012♡ 2018♡ 2021♡ 2023♡
VIP
Vi som prøver :)
September 2012
Novemberlykke 2018
Oktoberbarna 2021♡
Novemberfnuggene 2023
✨️Julestjernene2023✨️
Synes det er fint du er ærlig om følelsene dine rundt graviditeten, at du elsker resultatet som kommer, men ikke den lange reisen som trengs for å komme dit
Mange liker rett og slett ikke å være gravid-- og det er helt lov, det
En er så full av hormoner, tankefull og hodet har en tendens til å Kverne litt vel mye(sånn har jeg det iallefall)
Jeg har hatt hyperemesis I alle svangerskap, og det har vært SÅ forferdelig tungt, men, bortsett fra det; Så ELSKER jeg å gå gravid
Følelsen av å skape et lite, nytt liv er for meg magisk
Ja, det at plagene skal ta såpass mye plass blir så «unødvendig», spesielt fordi jeg alltid så for meg mange barn! Min drøm var nærmere 8, men da jeg møtte mannen «seint» som 28-åring visste jeg det var urealistisk, alltid sagt jeg ville være ferdig med barn før 35. Men da ble min plan 4, mens mannen ville ha to, men han kan alltids overtales
Hehe. Så fikk jeg første, og det ble så mye styr. Syntes også det blir ekstra fælt fordi begge gangene ble jeg gravid på første forsøk. Det var bare å sette igang, 1 positiv test = 1 villbass, og så samme på nr 2. Og så har jeg såååå mange venninner som aldri får en eneste positiv test. Bestevenninna mi har snart prøvd i 9 år, ingen spor etter noe som helst. Så føler litt at jeg «kaster bort» sjansen på et vis, de ønsker så gjerne barn, og her velger jeg å la være. Vet det er irrasjonelt, og er ikke sånn at de får barn bare fordi jeg blir gravid, eller at de ikke blir gravide fordi jeg blir gravid, men allikevel, irrasjonelt eller ikke, føler på det..
Det er helt forståelig. Jeg har nok vært heldig – i mitt første svangerskap hadde jeg ingen fysiske plager, bortsett fra et hematom som dessverre ødela mye av opplevelsen av å være gravid. Jeg ble sykemeldt tidlig, og tråkka rundt i en veldig ensom boble. Jeg fikk sønnen min da jeg var 27, og nå som jeg nylig har blitt 35, føltes det litt som «nå eller aldri».Ja, det at plagene skal ta såpass mye plass blir så «unødvendig», spesielt fordi jeg alltid så for meg mange barn! Min drøm var nærmere 8, men da jeg møtte mannen «seint» som 28-åring visste jeg det var urealistisk, alltid sagt jeg ville være ferdig med barn før 35. Men da ble min plan 4, mens mannen ville ha to, men han kan alltids overtales
Man drømmer jo alltid stort, men så møter man realiteten – og drømmene må justeres. Så lenge man klarer å slå seg til ro med at «sånn ble livet», tenker jeg at man faktisk har oppnådd mye. I motsetning til din opprinnelig plan, så planla jeg "one and done", og i mange år var det greit, helt til det slo meg at det hadde vært fint med et barn til, og etter mange runder med for og imot landet vi på at man angrer som regel aldri på de barna man får, og vi har allerede et barn som beviser nettopp dette.
Jeg har også venner og bekjente som strever med ufrivillig barnløshet – som hadde gitt alt for å få to streker på en graviditetstest, og som (uten å synse for mye) sannsynligvis ville omfavnet graviditeten til det fulle. Det er naturlig at slike tanker dukker opp. Men til syvende og sist må man gjøre det som føles – og forhåpentligvis er – best for en selv.
Det er mange følelser knyttet til dette tema spesielt når man ser på kontrastene. Noen er så heldig å blir gravid på første forsøk mens andre må gjennom en veldig turbulent reise.
Last edited:
Det er fint å ha et forum hvor det er greit å dele sine tanker og følelser omkring et svangerskap, selv når det kanskje oppleves litt tabu. Du har helt rett - hormonene er i vinnende posisjon, og det er noe jeg må minne meg selv på. Og det, som alt annet, går over før eller siden. Jeg bare håper at jeg en dag kan faktisk føle meg mer tilknyttet dette svangerskapet, og glede meg over det som faktisk skjer. Og hvis jeg ikke gjør det, så er det vel greit det også, men da kommer jeg nok til å føle meg litt snytt for de gode, varme følelse som jeg vet mange andre kjenner på...Synes det er fint du er ærlig om følelsene dine rundt graviditeten, at du elsker resultatet som kommer, men ikke den lange reisen som trengs for å komme dit
Jeg har hatt hyperemesis I alle svangerskap, og det har vært SÅ forferdelig tungt, men, bortsett fra det; Så ELSKER jeg å gå gravid
Gratulerer så mye med graviditeten
Det er helt lov å kjenne på de følelsene, og det er nok mange som gjør det uten å si det høyt. Det er helt normalt! Mange rosemaler graviditet noe voldsomt, og for noen er det sikkert helt fantastisk! Da kan man fort føle seg utenfor og unormal når det ikke er sånn for deg. Men jeg tenker at alle må få føle seg som de gjør uten at det er noe galt i det. For la oss være ærlige, alle kroppslige endringer og hormoner er ikke alltid så kult. Samtidig medfører det enorme endringer i ens liv! Og det er da selvsagt at det fører med seg bekymring og redsel. Dette blir jo for alltid.
Det beste å gjøre er og godta at sånn er for deg nå, og det er helt greit
mamat2prinsesser&4prinser
2007♡ 2009♡ 2012♡ 2018♡ 2021♡ 2023♡
VIP
Vi som prøver :)
September 2012
Novemberlykke 2018
Oktoberbarna 2021♡
Novemberfnuggene 2023
✨️Julestjernene2023✨️
Javisst, alle følelser er lov- synes det er fint deler det med oss andre her inne også
En graviditet er så langt fra rosenrødt som det kan komme! Er jo hard jobb for kropp å sinn på mange måter også Kjenner også det psykiske aspektet der jeg blir så tankefull, og lett kan gå bittelitt i krisemaksimeringsmodus
Jeg er heldig som stort sett har mye energi, og liker best når jeg kan være igang! Å ligge sengeliggende med hyperemesis er tortur, men har heldigvis respondert så fint på Stemetil(første gang jeg prøver det og en heeelt ny verden)
Merket du noen endring når du begynte å kjenne spark i forrige graviditet? Kanskje det endrer seg da?
Og er helt okei å ikke like å være gravid uansett hele svangerskapet også, noen føler det bare sånn- Da er det sånn for den det gjelder Vi er alle unike og individuelle- det som er så fint med oss
Javisst, alle følelser er lov- synes det er fint deler det med oss andre her inne også
Jeg er heldig som stort sett har mye energi, og liker best når jeg kan være igang! Å ligge sengeliggende med hyperemesis er tortur, men har heldigvis respondert så fint på Stemetil(første gang jeg prøver det og en heeelt ny verden)
Merket du noen endring når du begynte å kjenne spark i forrige graviditet? Kanskje det endrer seg da?
Takk
Det er absolutt en hard jobb, og når jeg leser om de som har HG svangerskap - sånn som deg, så innser jeg hvor heldig jeg er. Men det viser jo bare at man klarer å komme seg igjennom det meste, selv de mørkeste dagene der man ligger rett ut og er i så dårlig form. Aldri opplevd, men kan bare forestille meg. Får fnatt bare jeg blir litt bilsyk... Det er flott å lese at du har god effekt av medisinen. Kan tenke meg at det er en stor lettelse. Måtte det vare!
Jeg liker veldig godt å være i gang også, og det å få muligheten til å stå i jobb, og gjøre de tingene jeg til vanlig gjør, er så utrolig viktig for meg. Dette vil jeg fortsette med så lenge kroppen tillater.
Du stiller gode spørsmål. Dette har jeg faktisk ikke tenkt på selv - før nå. Forrige graviditet begynte jeg å glede meg da jeg bikket uke 20. Da kom sparkene tydelig frem (før det var litt sommerfugler i magen, men gitt at det var mitt første svangerskap så klarte jeg ikke å koble det til faktiske bevegelser), og da begynte jeg med såkalt "nesting" - ville ordne, styre, kjøpe barnevogn. Nå er det jo en stund til uke 20 men utsikten gir jo litt håp om at kanskje jeg også får kjenne på den gleden igjen.
Jeg har faktisk delt dette med min mor og samboer, og ble overrasket over responsen. Forventet en skuffelse, men ble møtt med forståelse. Det var godt.
Tusen takk for gode ord. Vi kan ikke annet enn å godta. Det sitter lagt inne å dele dette her, men det er vel alltid to sider av en pannekake, og vi mennesker er vanskelige å tilfredsstille, gitt.Gratulerer så mye med graviditeten
Det er helt lov å kjenne på de følelsene, og det er nok mange som gjør det uten å si det høyt. Det er helt normalt! Mange rosemaler graviditet noe voldsomt, og for noen er det sikkert helt fantastisk! Da kan man fort føle seg utenfor og unormal når det ikke er sånn for deg. Men jeg tenker at alle må få føle seg som de gjør uten at det er noe galt i det. For la oss være ærlige, alle kroppslige endringer og hormoner er ikke alltid så kult. Samtidig medfører det enorme endringer i ens liv! Og det er da selvsagt at det fører med seg bekymring og redsel. Dette blir jo for alltid.
Det beste å gjøre er og godta at sånn er for deg nå, og det er helt greit
Tenker og heier på deg.
Overskuddet har endelig kommet tilbake de siste dagene, og jeg har så smått tatt opp treningen igjen. Jeg har gått turer og gjort litt styrkeøvelser. Graviditet handler i stor grad om å overgi kontrollen, men det betyr ikke at man ikke kan ta små grep i hverdagen likevel.
Det har vært gode dager i det siste. Selv om jeg fortsatt kjenner meg litt emosjonelt frakoblet fra dette svangerskapet, og egentlig ikke helt vet nøyaktig hvor langt jeg er på vei, så har jeg akseptert at det er slik akkurat nå – og at det er greit. Tilknytningen kommer etter hvert, det er jeg sikker på. Enn så lenge er dette en graviditet som utvikler seg stille og rolig, mens livet rusler videre i samme tempo og rytme som før.
Vinteren nærmer seg, selv om bakken fortsatt er bar. Mørket har lagt seg over den lille byen her i Innlandet. Julestjernen henger i vinduet, og stearinlysene lyser opp de mørke kveldene. Det er nå jeg trives aller best.
Jeg har ennå ikke fortalt noen – bortsett fra mamma – at jeg er gravid. Vel, og et helt samfunn på Babyverden da. Det føles faktisk godt å holde det for meg selv. Ikke fordi jeg venter på ultralyd eller NIPT, men fordi jeg rett og slett ikke har behov for å dele det med resten av verden.
Jeg er nok opptatt av å få være «meg», og ikke bare «hun gravide». Det høres kanskje litt stusselig ut, men forklaringen ligger nok i at jeg aldri har likt å stå i sentrum av oppmerksomheten.
Jeg tror jeg har mye å lære av dette svangerskapet. Jeg har alltid vært det mange vil kalle en «kontrollfreak» – og det har ikke alltid vært en styrke. Nå prøver jeg å gi litt mer slipp, å la bølgene komme og gå – akkurat som flo og fjære. Det må få skje. Det er uunngåelig. Og det som er uunngåelig, krever at man aksepterer det og viser en viss tilpasningsdyktighet.
Så her er jeg – i prosessen med å tilpasse meg.
...Livet altså.
Det har vært gode dager i det siste. Selv om jeg fortsatt kjenner meg litt emosjonelt frakoblet fra dette svangerskapet, og egentlig ikke helt vet nøyaktig hvor langt jeg er på vei, så har jeg akseptert at det er slik akkurat nå – og at det er greit. Tilknytningen kommer etter hvert, det er jeg sikker på. Enn så lenge er dette en graviditet som utvikler seg stille og rolig, mens livet rusler videre i samme tempo og rytme som før.
Vinteren nærmer seg, selv om bakken fortsatt er bar. Mørket har lagt seg over den lille byen her i Innlandet. Julestjernen henger i vinduet, og stearinlysene lyser opp de mørke kveldene. Det er nå jeg trives aller best.
Jeg har ennå ikke fortalt noen – bortsett fra mamma – at jeg er gravid. Vel, og et helt samfunn på Babyverden da. Det føles faktisk godt å holde det for meg selv. Ikke fordi jeg venter på ultralyd eller NIPT, men fordi jeg rett og slett ikke har behov for å dele det med resten av verden.
Jeg er nok opptatt av å få være «meg», og ikke bare «hun gravide». Det høres kanskje litt stusselig ut, men forklaringen ligger nok i at jeg aldri har likt å stå i sentrum av oppmerksomheten.
Jeg tror jeg har mye å lære av dette svangerskapet. Jeg har alltid vært det mange vil kalle en «kontrollfreak» – og det har ikke alltid vært en styrke. Nå prøver jeg å gi litt mer slipp, å la bølgene komme og gå – akkurat som flo og fjære. Det må få skje. Det er uunngåelig. Og det som er uunngåelig, krever at man aksepterer det og viser en viss tilpasningsdyktighet.
Så her er jeg – i prosessen med å tilpasse meg.
...Livet altså.
Sist jeg var gravid hadde jeg dagbok på Kvinneguiden. Egentlig har jeg vært et trofast medlem der siden 2012 (!). Det å skrive ned tanker og små øyeblikk har alltid vært noe jeg har satt pris på. Jeg begynte med dagbøker da jeg var 11 år gammel. Da jeg flyttet hjemmefra valgte jeg å brenne alle dagbøkene i do. Her kan fantasien få fritt spillerom – det så ikke bra ut. De ble ikke brent, og doen ble naturligvis tett. Vel, i dag angrer jeg på at jeg destruerte noe så verdifullt. Alle de små refleksjonene, følelsene og minnene – borte.
I dag valgte jeg å ta ut en egenmelding. Ikke fordi jeg var i dårlig form nødvendigvis, men mest fordi jeg var mentalt sliten. Det var utrolig godt å bare ligge på sofaen og eksistere, med “48 Hours” surrende i bakgrunnen på YouTube. Neste uke går jeg ut i skrivepermisjon – en ordning jobben har for enkelte yrkesgrupper. Jeg skal skrive om noe jeg virkelig brenner for, og det føles fint å få et lite avbrekk fra det vanlige.
Ellers har jeg fortsatt ikke somlet meg til å bestille time hos fastlegen. Det står på “to do”-lista, men der stopper det også. Jeg vet ikke hvorfor det skal så mye til før jeg bare får ting gjort – jeg må liksom presses skikkelig før jeg plutselig tar alt i én fei.
Jeg har i det minste kommet i gang med julegavene! Det føles godt å være litt i rute for en gangs skyld. Jeg gleder meg så utrolig mye til jul og all stemningen som følger med. Desember nærmer seg med stormskritt, og jeg elsker denne tiden. For meg er den helt magisk – mørke kvelder, tente lys, lukten av klementiner og pepperkaker. Jeg vil alltid at desember skal vare litt lenger.
Men etter desember kommer januar. Og januar har jeg et litt ambivalent forhold til. På papiret er det jo starten på noe nytt – nye mål, nye vaner, frisk start og alt det der. Men for meg føles januar ofte tung. Litt grå. Stillheten etter julen føles så merkbar. Det er som om huset blir tomt på en annen måte, selv om alt egentlig er som før. Julepynten pakkes ned, og det er som om noe magisk forsvinner sammen med dem.
Jeg vet mange liker tanken på blanke ark og nye muligheter, men jeg synes ofte januar minner meg mer om etterklangen av noe hyggelig som nettopp tok slutt.
I dag valgte jeg å ta ut en egenmelding. Ikke fordi jeg var i dårlig form nødvendigvis, men mest fordi jeg var mentalt sliten. Det var utrolig godt å bare ligge på sofaen og eksistere, med “48 Hours” surrende i bakgrunnen på YouTube. Neste uke går jeg ut i skrivepermisjon – en ordning jobben har for enkelte yrkesgrupper. Jeg skal skrive om noe jeg virkelig brenner for, og det føles fint å få et lite avbrekk fra det vanlige.
Ellers har jeg fortsatt ikke somlet meg til å bestille time hos fastlegen. Det står på “to do”-lista, men der stopper det også. Jeg vet ikke hvorfor det skal så mye til før jeg bare får ting gjort – jeg må liksom presses skikkelig før jeg plutselig tar alt i én fei.
Jeg har i det minste kommet i gang med julegavene! Det føles godt å være litt i rute for en gangs skyld. Jeg gleder meg så utrolig mye til jul og all stemningen som følger med. Desember nærmer seg med stormskritt, og jeg elsker denne tiden. For meg er den helt magisk – mørke kvelder, tente lys, lukten av klementiner og pepperkaker. Jeg vil alltid at desember skal vare litt lenger.
Men etter desember kommer januar. Og januar har jeg et litt ambivalent forhold til. På papiret er det jo starten på noe nytt – nye mål, nye vaner, frisk start og alt det der. Men for meg føles januar ofte tung. Litt grå. Stillheten etter julen føles så merkbar. Det er som om huset blir tomt på en annen måte, selv om alt egentlig er som før. Julepynten pakkes ned, og det er som om noe magisk forsvinner sammen med dem.
Jeg vet mange liker tanken på blanke ark og nye muligheter, men jeg synes ofte januar minner meg mer om etterklangen av noe hyggelig som nettopp tok slutt.
91 dager som gravid.
192 dager igjen.
Siden forrige oppdatering har det skjedd noen subtile endringer. Jeg har begynt å bevege meg ut av «hva har jeg gjort?»-tankesettet og litt nærmere «dette blir bra». Innimellom skyller en bølge av panikk over meg – alle disse «hva om» og «hva hvis» som stadig blir mer kreative i hodet mitt. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, puste, og la bølgen føre meg i en retning som kjennes riktig.
Det er så merkelig å ikke føle det «alle andre» visstnok føler, særlig når dette svangerskapet var så inderlig ønsket. Graviditet forbindes gjerne med lykke og glede, men det snakkes altfor lite om hvor krevende det kan være for noen av oss å finne fotfeste i den følelsen. Det er nesten som om de vanskelige tankene ikke helt har en plass — som om de må skyves under teppet for at historien skal være «riktig».
Likevel går dagene og ukene. Jeg har endelig begynt å trene igjen, og det føles godt å kjenne kroppen samarbeide litt mer. Neste uke skal jeg på TUL på sykehuset. Jeg kjenner et lite snev av forventning. Jeg er spent på huleboeren der inne. Det blir vårt andre møte.
192 dager igjen.
Siden forrige oppdatering har det skjedd noen subtile endringer. Jeg har begynt å bevege meg ut av «hva har jeg gjort?»-tankesettet og litt nærmere «dette blir bra». Innimellom skyller en bølge av panikk over meg – alle disse «hva om» og «hva hvis» som stadig blir mer kreative i hodet mitt. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, puste, og la bølgen føre meg i en retning som kjennes riktig.
Det er så merkelig å ikke føle det «alle andre» visstnok føler, særlig når dette svangerskapet var så inderlig ønsket. Graviditet forbindes gjerne med lykke og glede, men det snakkes altfor lite om hvor krevende det kan være for noen av oss å finne fotfeste i den følelsen. Det er nesten som om de vanskelige tankene ikke helt har en plass — som om de må skyves under teppet for at historien skal være «riktig».
Likevel går dagene og ukene. Jeg har endelig begynt å trene igjen, og det føles godt å kjenne kroppen samarbeide litt mer. Neste uke skal jeg på TUL på sykehuset. Jeg kjenner et lite snev av forventning. Jeg er spent på huleboeren der inne. Det blir vårt andre møte.