Så ubeskrivelig lei av å prøve...

[MissT]

Hei! Jeg er helt ny her.
Hadde en MA i mars (var da 13+5), og har etter det forsøkt å bli gravid igjen, uten hell.
Er 38 år, og føler meg fortvilet og mislykket, og samtidig stresset fordi jeg føler jeg ikke har tid å miste. Det tok meg ti pp å klare det forrige gang.
Rører nesten ikke alkohol og føler jeg har satt hele livet mitt på pause for dette. Er deppa og sliten av å prøve, tisse på eggløsningstester, ha sex fordi vi MÅ, samt å bli så uendelig skuffet hver gang TR kommer. Har også forsøkt Clomid i to omganger uten resultat.
Samboeren er typisk "mann" og kvier seg for å bli testet skikkelig. Vi har forsøkt Swimcount som måler antall svømmende spermier, med svært gode resultater, men er usikker på om det er presist nok til å konkludere.

Føler vel egentlig for å lufte fortvilelsen blant folk som forstår. Er sjukt lei velmenende råd om at "det skjer når du minst venter det", og "du tenker for mye, da vil du aldri greie det".

Noen der ute som kan relatere?

 

[Lil-17]

Hei! Jeg er helt ny her.
Hadde en MA i mars, og har etter det forsøkt å bli gravid igjen, uten hell.
Er 38 år, og føler meg fortvilet og mislykket, og samtidig stresset fordi jeg føler jeg ikke har tid å miste. Det tok meg ti pp å klare det forrige gang.
Rører nesten ikke alkohol og føler jeg har satt hele livet mitt på pause for dette. Er deppa og sliten av å prøve, tisse på eggløsningstester, ha sex fordi vi MÅ, samt å bli så uendelig skuffet hver gang TR kommer. Har også forsøkt Clomid i to omganger uten resultat.
Samboeren er typisk "mann" og kvier seg for å bli testet Vi har forsøkt Swimcount, med svært gode resultater, men er usikker på om det er presist nok til å konkludere.

Føler vel egentlig for å lufte fortvilelsen blant folk som forstår. Er sjukt lei velmenende råd om at "det skjer når du minst venter det", og "du tenker for mye, da vil du aldri greie det".

Noen der ute som kan relatere?

Så leit at det tar så lang tid for dere!
Kjenner meg igjen i følelsene av depresjon og desperasjon etter å bli gravid.

De rådene er bare tull, fører bare til at man føler seg enda mer nedfor, og er ingen sannhet i det uansett.

Vurdert å ta en skikkelig utredning av dere begge?
Vi kom i mål med barneflokken vår etter 5 år + ICSI(ivf). Hadde da 1 barn sammen som kom naturlig, men utredning viste at vi hadde tilnærmet lik 0 sjanse å klare å få flere barn åå egenhånd. Hadde spart meg for mye lidelse om vi hadde tatt utredningen tidligere.

 

[Smuta]

Kjenner meg så godt igjen!! Veldig lik situasjon faktisk. Er 38, fyller snart 39. Me har eit barn frå før på 3,5 som blei til på naturleg vis etter 8PP. No er me i PP21 (!) på nr.2. Kor gammalt er barnet dykkar? Er så utruleg sliten og lei av prøving og det tærer på alt. Me tok utredning privat og blei råda til å prøva litt meir på eiga hand, før inseminasjon blei neste steg. No har me hatt tre inseminasjonsforsøk med hormonbehandling uten klaff. Og no har me ein «pausesyklus» der me prøver på eiga hand, før det blir oppstart IVF i slutten av januar. Både gruer meg og gler meg til å koma i gang med IVF. Sjølv om det blir tøft både psykisk og fysisk, ser eg fram til å få meir hjelp, og så håpar me sjølvsagt veldig at det klaffar på den måten. Det gjeld å ikkje gi opp!! Er heldigvis mykje hjelp å få, så lenge ein klarer å stå i det saman... Og har pengane som skal til om ein går privat. Håpar det klaffar snart for alle oss langtidsprøvarar!

 

[Etlitehåp]

Kjenner meg godt igjen jeg også. Har enda dårligere tid enn deg, da jeg er 42 år. Hadde MA oppdaget i uke 14 i slutten av november i fjor og er nå på PP12 etter den. Hadde også en tidlig SA i oktober i år.

Har ei jente født i 2017, som kom som en stor flott overraskelse på oss som egentlig hadde gitt opp. Rakk dermed å fylle 40 før jeg ble mamma, så sånn sett er jo det veldig positivt for deres del som bare er 38

Mannen her er heller ikke veldig gira når det gjelder skikkelig utredning, har ikke en gang fått han med på å levere sædprøve.. han er ikke like ivring som meg når det gjelder nr 2. Jeg er enebarn selv og håper veldig på søsken til jenta vår. Jeg har hatt PCOS og veldig uregelmessige sykluser, men etter fødsel og med metformin har jeg nå hatt relativt forutsigbare sykluser. Da jeg var hos GU i høst så alt "normalt" ut, men det er jo klart at alderen gjør det vanskelig.

Utrolig lei av prøving, testing, negative tester og å miste.. men kommer nok likevel til å prøve ett års tid til.

Ønsker dere masse lykke til, måtte 2020 bli et bra år

 

[MissT]

Er akkurat det som er så leit for meg. Jeg har ikke barn fra før, men samboeren har. Virker derfor ikke som det er så farlig for ham.
Merkelig at de skal være så vrange når det gjelder å sjekke kvaliteten..

Kjenner meg så godt igjen!! Veldig lik situasjon faktisk. Er 38, fyller snart 39. Me har eit barn frå før på 3,5 som blei til på naturleg vis etter 8PP. No er me i PP21 (!) på nr.2. Kor gammalt er barnet dykkar? Er så utruleg sliten og lei av prøving og det tærer på alt. Me tok utredning privat og blei råda til å prøva litt meir på eiga hand, før inseminasjon blei neste steg. No har me hatt tre inseminasjonsforsøk med hormonbehandling uten klaff. Og no har me ein «pausesyklus» der me prøver på eiga hand, før det blir oppstart IVF i slutten av januar. Både gruer meg og gler meg til å koma i gang med IVF. Sjølv om det blir tøft både psykisk og fysisk, ser eg fram til å få meir hjelp, og så håpar me sjølvsagt veldig at det klaffar på den måten. Det gjeld å ikkje gi opp!! Er heldigvis mykje hjelp å få, så lenge ein klarer å stå i det saman... Og har pengane som skal til om ein går privat. Håpar det klaffar snart for alle oss langtidsprøvarar!

 

[Smuta]

Er akkurat det som er så leit for meg. Jeg har ikke barn fra før, men samboeren har. Virker derfor ikke som det er så farlig for ham.
Merkelig at de skal være så vrange når det gjelder å sjekke kvaliteten..

Aha, då misforstod eg. Veldig kjipt at det er vanskeleg å få med seg sambo. Her er det også eg som pushar prosessen, men mannen min stiller alltid opp, sjølv om eg nok er meir utålmodig enn han. Kanskje setja deg ned med sambo og ta ein alvorsprat om kor viktig dette er for deg? Og at utredning av begge to er viktig for å vera sikre på at ting er som det skal? Og at de då også kjem i kontakt med fagpersonell som kan gi råd om vegen vidare.

 

[Peony]

Skjønner dere så absolutt!
Vi prøvde i 3 år før vi fikk til to ganger i fjor (ene endte i SA, og er 8+2 nå). Jeg er 39.
Mannen min var heller ikke så interessert i å teste seg. Men når jeg hadde tester meg, ingenting «galt», så gikk jeg til fastlegen. Hun anbefalte oss privat utredning, for deretter å gå videre i det offentlige.

 

[MissT]

Fikk han endelig med på å teste seg i forrige uke, og prøvene var fine.

Fastlegen sendte henvisning til vannscanning av meg, men fikk beskjed om at jeg ikke ville bli innkalt før i slutten av juni. Det er lenge å vente

Merker at jeg stresser veldig med det og tenker på det hele tiden. Alle sier jeg må slutte å tenke så mye på det, men det er jo som å be meg ikke puste. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie å slappe av og ta det som det kommer, når jeg er livredd for at tiden løper fra meg.

Tør ikke ta pause fra prøvingen heller, tenk om jeg går glipp av et bra egg?

Er det virkelig slik at stress ødelegger alt? Forstår liksom ikke hvordan noe som sitter i hodet kan påvirke eggstokkene, eggløsning får jeg jo åkke-som.

Sliter også med skyldfølelse etter MA'en, føler det var min skyld, enda jeg vet innerst inne at dette er vanlig og skjer med kvinner i alle aldre.

I mellomtiden blir damer rundt meg gravide i ett kjør, det er jaggu vanskelig å smile og gratulere gang på gang. Misforstå meg rett, jeg er glad på deres vegne, men det føles så innmari urettferdig

Skjønner dere så absolutt!
Vi prøvde i 3 år før vi fikk til to ganger i fjor (ene endte i SA, og er 8+2 nå). Jeg er 39.
Mannen min var heller ikke så interessert i å teste seg. Men når jeg hadde tester meg, ingenting «galt», så gikk jeg til fastlegen. Hun anbefalte oss privat utredning, for deretter å gå videre i det offentlige.

 

[MissT]

Hei!

Hvordan type utredning gikk dere gjennom?
Vi har blitt innkalt til et første møte for IVF i mars, og jeg er veldig spent og nervøs.

Skal ikke stikke under en stol at jeg føler meg skikkelig mislykket som ikke greier det sjøl. Vet det er teit, men greier ikke la være å tenke sånn :-(

Så leit at det tar så lang tid for dere!
Kjenner meg igjen i følelsene av depresjon og desperasjon etter å bli gravid.

De rådene er bare tull, fører bare til at man føler seg enda mer nedfor, og er ingen sannhet i det uansett.

Vurdert å ta en skikkelig utredning av dere begge?
Vi kom i mål med barneflokken vår etter 5 år + ICSI(ivf). Hadde da 1 barn sammen som kom naturlig, men utredning viste at vi hadde tilnærmet lik 0 sjanse å klare å få flere barn åå egenhånd. Hadde spart meg for mye lidelse om vi hadde tatt utredningen tidligere.

 

[Lil-17]

Tok itred

Hei!

Hvordan type utredning gikk dere gjennom?
Vi har blitt innkalt til et første møte for IVF i mars, og jeg er veldig spent og nervøs.

Skal ikke stikke under en stol at jeg føler meg skikkelig mislykket som ikke greier det sjøl. Vet det er teit, men greier ikke la være å tenke sånn :-(

Tok utredning privat pga ventetid.
Vaginal ultralydsjekk av meg, og mannen måtte levere spermprøve.

Vi ble henvist til offentlige av eget ønske. På forsamtalen der (møte før oppstart for ivf, vet ikke om det er det dere skal på i mars? ) var det det samme som på utredningen, med sjekk av meg og prøve av mannen. Litt prat, de forklarer ang medisiner osv, så får man en dato for når man skal ringe inn mens.

Det er såå mange som trenger hjelp til å bli gravid! 2 av 10 par må ha en eller annen form for hjelp.
For min del hjalp det å sitte på venterommet på ass. bef å se de andre som satt å ventet - helt normale folk som ikke ble gravid. Det kan skje hvem som helst.

 

[Julie234]

Hei! Jeg er helt ny her.
Hadde en MA i mars (var da 13+5), og har etter det forsøkt å bli gravid igjen, uten hell.
Er 38 år, og føler meg fortvilet og mislykket, og samtidig stresset fordi jeg føler jeg ikke har tid å miste. Det tok meg ti pp å klare det forrige gang.
Rører nesten ikke alkohol og føler jeg har satt hele livet mitt på pause for dette. Er deppa og sliten av å prøve, tisse på eggløsningstester, ha sex fordi vi MÅ, samt å bli så uendelig skuffet hver gang TR kommer. Har også forsøkt Clomid i to omganger uten resultat.
Samboeren er typisk "mann" og kvier seg for å bli testet skikkelig. Vi har forsøkt Swimcount som måler antall svømmende spermier, med svært gode resultater, men er usikker på om det er presist nok til å konkludere.

Føler vel egentlig for å lufte fortvilelsen blant folk som forstår. Er sjukt lei velmenende råd om at "det skjer når du minst venter det", og "du tenker for mye, da vil du aldri greie det".

Noen der ute som kan relatere?

Kjenner igjen fortvilelsen. Men har dere tenkt på å oppsøke en klinikk?

 

[Bruspulver]

Jeg har nettopp blitt mamma i alder av 39 år og 3.5 år med prøving. Vi kom aldri inn i det offentlige sysyemet. Anbefaler privat gynekolog. Da får man time med en gang. Fikk resept på femar, blodfortynnende og annet raskere og enklere