Kjenner meg veldig igjen i frykta di. Jeg har snoka her fra 29/2 da jeg fikk positiv test, skrevet noen innlegg, men ikke "sjekka" fullt og helt inn. Hadde en MA da jeg var 11 +2 i juli. En SA i uke 8+5 i januar. Ble veldig gledelig gravid før jeg fikk mensen igjen etter SAen og er nå 10+4 i dag. Frykten sitter så sykt i, jeg er igrunn dritnervøs, samtidig har jeg lært en ting av denne tunge erfaringa.. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til hvis kroppen har bestemt seg for at dette ikke skal gå. Etter MAen tok jeg alle "forbehold" da jeg ble gravid igjen. Gleda meg ikke, snakka om at hvis dette går vegen, planla ikke fremover (selv om jeg levde litt i august som jeg egentlig hadde termin).. Da jeg fikk første tegn på SAen ble jeg knust. Verden falt sammen, og jeg følte jeg var utrøstelig - hulkgråt og klarte ikke stoppe. Da jeg ble gravid nå bestemte jeg meg derfor at jeg skulle glede meg fra første øyeblikk, nyte dette (selv om nervene ligger tykt utenpå). Men poenget mitt med å bestemme meg for å tenke positivt, er at jeg blir knust hvis ting går galt, men inntil det evt skulle skje en gang til (Gud forby og alt det der) så skal jeg iallfall glede meg stort over at jeg er så heldig å være gravid. For sorgene på forskudd endrer ikke hvor tungt det blir hvis ting går galt, men gjør tida til da veldig tung.. Anbefaler deg å gå til lege evt jordmor, evt snakk med ei nær venninne om tankene dine. Det er godt å ha noen å dele frykta med, og det er innmari godt å ha noen der som gleder seg med deg. Jeg er så heldig at jeg ble kjent med ei her på bv etter jeg mista i juli, og nå har det seg sånn at vi begge tilhører denne gruppa.. Hun er virkelig gullegod for meg.. Og nå som vi har kommet så godt på veg, så håper jeg virkelig at det er meininga at vi skal følge hverandre helt frem til november...