Rottweiler / grand danois osv

[Wachita]

Han vi hadde var liten av vekst, rundt 40 kg. Vi passa valpen hans (som voksen) en gang, han var 60 kg!
En helt håpløs hund, som var lite sjarmerende og veldig klønene. Han var for stor for sitt eget beste, snublet omtrent i sine egne ben. Og tråkket stadig vekk på beina mine, fordi han var så klumsete. Men dro mye mindre i båndet enn faren hans som var 20 kg mindre, så var litt lettere å gå med.
Kunne ikke et eneste triks da, han svære. hadde null kroppsbeherskelse. Minte meg om en blanding av Langbein og Scooby Doo.

Haha, han høres herlig ut
Er desverre mange av de som tror de er mye mindre enn de egentlig er! Vi har en tervueren hann som tror han er en chihuahua xD

 

[M+A=baby]

Er derfor vi sjekker ut og hører rundt etter det vi har lest, så kan både rottweiler og grand danois passe oss og vårt liv! Så vi leter jo etter en hund som passer oss, og som samtidig gjerne holder folk litt på avstand men så kan det være stor forskjell mellom det man leser, og det småbarnsfamilier sier

Det mest negative jeg synes var med rottweileren vår, var at andre var redd ham. Jeg synes det var ubehagelig og flaut. Hvis jeg gikk i byen med ham, så var det alltid noen som gikk en stor halvsirkel ut fra oss for å unngå ham. og foreldre holdt godt på barna sine og dro de inntil seg.
Han var ingenting å være redd for, men de har dårlig rykte.
Jeg unngikk som best jeg kunne å gå i sentrum og i folkemengder. var best å gå i skogen hvor vi ikke møtte folk.

 

[Wachita]

Det mest negative jeg synes var med rottweileren vår, var at andre var redd ham. Jeg synes det var ubehagelig og flaut. Hvis jeg gikk i byen med ham, så var det alltid noen som gikk en stor halvsirkel ut fra oss for å unngå ham. og foreldre holdt godt på barna sine og dro de inntil seg.
Han var ingenting å være redd for, men de har dårlig rykte.
Jeg unngikk som best jeg kunne å gå i sentrum og i folkemengder. var best å gå i skogen hvor vi ikke møtte folk.

Det er det mange som gjør når de ser våre hunder også. Folk tror vi går tur med ulver oO

 

[froskenkvakk]

Det mest negative jeg synes var med rottweileren vår, var at andre var redd ham. Jeg synes det var ubehagelig og flaut. Hvis jeg gikk i byen med ham, så var det alltid noen som gikk en stor halvsirkel ut fra oss for å unngå ham. og foreldre holdt godt på barna sine og dro de inntil seg.
Han var ingenting å være redd for, men de har dårlig rykte.
Jeg unngikk som best jeg kunne å gå i sentrum og i folkemengder. var best å gå i skogen hvor vi ikke møtte folk.

Det opplevde jeg med goldenen min også!
Men når jeg var lita var jeg litt redd for rottweiler/ dobermann osv, for hadde kun sett de på film - og da var de alltid skumle, sinte vakthunder som løp etter og bet! Nå vet jeg bedre da

 

[Kristin :)]

Du har allerede fått høre mye om gemyttene på rasene, men tenkte jeg skulle nevne en detalj om røytingen.
De har korte og strie hår, så når de røyter legger det seg som et teppe på gulvet, istedet for i dotter og hybelkaniner som enkelte andre raser gjør. I møblene så stikker hårene seg inn som små nåler, så de er ikke like lett å støvsuge bort som når det bare fester seg utenpå. Her i huset var det hår etter dobermann i sofa og bil i flere år etter hunden var død, for jeg satte meg aldri ned med pinsett for å plukke ut hvert enkelt hår

En viktig detalj det der! For her setter det seg gjerne fast i hælen min også. Stikker som ei sylskarp nål!

 

[Zephyra]

En viktig detalj det der! For her setter det seg gjerne fast i hælen min også. Stikker som ei sylskarp nål!

Ja jeg tenker st når folk i sin helhet har peiling på hund, adferd og behov, men spør om slike hverdagslige ting så er det litt viktig å få frem. Det er jo sånt som man ellers ikke tenker på, men som kan være en dealbreaker
Jeg skal i hvertfall ikke ha en slik rase, for jeg blir litt gal av det, pluss at jeg er helt avhengig av en hund som tåler en del kulde For meg er det nok polarhundrasene som ligger mitt hjerte nærmest, og bastarden jeg har nå har skikkelig fluffy pels, han bader enda på vinteren han Det beste han vet er å grave seg ned i snøen og ligge å rulle der