Regler ved fødsel pga corona...
- Trådstarter Happymom
- Opprettet
Vil jo helst ha med mannen, men mest for hans skyld. Jeg kjenner alle JM og barnepleiere her så godt, de er kollegaene mine, så er trygg på de og.
Men har begynt å vurdere hjemmefødsel for mannen sin del, sånn for sikkerhets skyld....
Men har begynt å vurdere hjemmefødsel for mannen sin del, sånn for sikkerhets skyld....
Bkno5230182
Betatt av forumet
Hei, man kan ha med seg partner om ikke han har luftveissymptomer. Værtfall ikke vært noe problem på sørlandet. Men jeg skjønner deg veldig godt ! Skummelt å måtte føde alene. Har en gutt fra før av. Men jeg vil heller ikke føde alene selv om jeg er andregangs. Får heilt panikk av tanken på dette. Lyst til å ha KS bare for å bli fort ferdig med denne fødselen. Vil ikke ligge i smerter i mange timer alene for å så få epidural og ligge alene å være redd. Off :-/ håper dette snur fort.
Nå fikk jeg mld av ei venninne som måtte føde alene i går, kun jordmor og barnepleier. Kjenner jeg blir megastressa. Regner med det roer seg til vi skal føde, men hva tenker dere om dette? Jeg nekter å føde alene, har kjempeangst for dette!!
Hei
Jeg tenker følgende: Det kan skje uansett. At jeg eller du må føde alene. Mannen kan være i butikken mens du opplever styrtfødsel, han kan være på Nordsjøen eller som min venninne opplevde; midt i et live-show. Du kan få rier mens du er på besøk hos familien din uten ham, eller han kan være på jobb og sitte fast i trafikken på vei til sykehuset. Han kan få vanlig influensa og ligge langflat, eller han kan svime av og klappe sammen i en stol utenfor føden. Dette sier jeg ikke for å bagatellisere dine følelser, som jeg virkelig forstår, men for å minne alle som måtte trenge det, inkludert meg selv, om at noen ting kan man ikke kontrollere. Det eneste vi kan gjøre med dem er å håndtere dem.
Derfor kommer ikke jeg personlig til å legge noen ekstra bekymringer i potten mht til det. Det fører aldri noe godt med seg å la bekymringtanker få plass, det vet jeg av erfaring dessverre. Jeg er orientert om- og forberedt på muligheten, men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, så jeg velger å ikke gi næring til de negative tankene. Bedre for psyken og humøret å forvente at ting går fint for min del. Da vil jeg også ha mer til overs for å takle stresset ved en eventuell omveltning. Og jeg kan heller ikke nekte å føde; ut kommer han enten jeg er klar eller ei og uavhengig av min sinnsstemning.
Dessuten tenker jeg helt på ekte at det vil gå bra uansett. Med eller uten mann. Det viktigste er at gutten og jeg kommer levende ut - og der kan ikke mannen min sånn rent medisinsk gjøre noe fra eller til.
Håper du klarer å slappe av litt mht til dette og ikke sliter for mye
Last edited:
Jeg skal ha planlagt ks, ca i midten av juni(har ikke fått dato enda), pr nå er det ikke lov til å ha med ledsager. Jeg forbereder meg allerede nå på at jeg må være alene under operasjonen i juni. Jeg synes det er trist å tenke på, da jeg trenger mye hjelp etter keisersnittet. Jeg skal på samtale med gynekolog 31/3, for å få dato og regner med de kan informere meg om det de vet så langt. Håper ikke timen blir utsatt.
Skjønner dine bekymringer veldig godt, er selv kjempenervøs før dette. Er førstegangs og syns hele graviditeten når bare har blitt en stor angst.
Håper at samboer får ha hjemmekontor 14 dager før termin, men får se, er ikke engang sikker på hvilket sykehus jeg får føde på pr dags dato.
Prøver å sette angsten litt på pause med å tenke på at verden har nok endret seg litt etter påske, og Norge kanskje da er på tur "tilbake til normalen" i en eller annen grad.
Håper at samboer får ha hjemmekontor 14 dager før termin, men får se, er ikke engang sikker på hvilket sykehus jeg får føde på pr dags dato.
Prøver å sette angsten litt på pause med å tenke på at verden har nok endret seg litt etter påske, og Norge kanskje da er på tur "tilbake til normalen" i en eller annen grad.
Det står i avisene at det nå skal være felles retningslinjer for alle sykehus der en får ha med en person under fødsel, så lenge vedkommende ikke har luftveissymptom.
På barsel derimot får far ikkje være med.
Personlig frykter jeg KS og å bli liggende alene med tvillingene i ukesvis mer enn å gå gjennom fødsel alene, selv om jeg helst skulle hatt mannen med på begge deler.
På barsel derimot får far ikkje være med.
Personlig frykter jeg KS og å bli liggende alene med tvillingene i ukesvis mer enn å gå gjennom fødsel alene, selv om jeg helst skulle hatt mannen med på begge deler.
Nå fikk jeg mld av ei venninne som måtte føde alene i går, kun jordmor og barnepleier. Kjenner jeg blir megastressa. Regner med det roer seg til vi skal føde, men hva tenker dere om dette? Jeg nekter å føde alene, har kjempeangst for dette!!
Jeg er fullstendig enig! Jeg har like mega angst for å ikke få ha han med meg, samtidig som jeg har angst for å måtte ligge på sykehuset etter fødsel alene. Jeg blir ikke et sekund lenger enn jeg må. Jeg håper inderlig at dette her er over innen vi skal føde! Tror ikke det er bra for verken oss eller barnet at vi skal stresse. Heldigvis får de bli med så lenge de ikke har noen symptomer. Så får bare krysse fingrene for at alt går bra!
Hei
Jeg tenker følgende: Det kan skje uansett. At jeg eller du må føde alene. Mannen kan være i butikken mens du opplever styrtfødsel, han kan være på Nordsjøen eller som min venninne opplevde; midt i et live-show. Du kan få rier mens du er på besøk hos familien din uten ham, eller han kan være på jobb og sitte fast i trafikken på vei til sykehuset. Han kan få vanlig influensa og ligge langflat, eller han kan svime av og klappe sammen i en stol utenfor føden. Dette sier jeg ikke for å bagatellisere dine følelser, som jeg virkelig forstår, men for å minne alle som måtte trenge det, inkludert meg selv, om at noen ting kan man ikke kontrollere. Det eneste vi kan gjøre med dem er å håndtere dem.
Derfor kommer ikke jeg personlig til å legge noen ekstra bekymringer i potten mht til det. Det fører aldri noe godt med seg å la bekymringtanker få plass, det vet jeg av erfaring dessverre. Jeg er orientert om- og forberedt på muligheten, men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, så jeg velger å ikke gi næring til de negative tankene. Bedre for psyken og humøret å forvente at ting går fint for min del. Da vil jeg også ha mer til overs for å takle stresset ved en eventuell omveltning. Og jeg kan heller ikke nekte å føde; ut kommer han enten jeg er klar eller ei og uavhengig av min sinnsstemning.
Dessuten tenker jeg helt på ekte at det vil gå bra uansett. Med eller uten mann. Det viktigste er at gutten og jeg kommer levende ut - og der kan ikke mannen min sånn rent medisinsk gjøre noe fra eller til.
Håper du klarer å slappe av litt mht til dette og ikke sliter for mye
Bra skrevet! Som du sier er det ikke noe vi kan gjøre med det, og dessuten er det lenge til juli. Mye kan endre seg før den tid! Så det er bare å ta det som det kommer og prøve å ikke tenke så mye på det! Krysser fingrene for bedre tider fremover!
sniker fra mai - men med ks så blir man jo helt alene mye lengre... jeg er kjemperedd for å ende i ks pga det.. at mannen må slippe meg av på døra til føden og hente meg 4-5 dager etterpå liksom...
håper og ber om at vi får en vanlig fødsel hvor mannen kan bli med. Vi bor langt unna sykehus (2,5 time med bil og båt) men legger opp til hjemreise så fort som mulig etter fødsel (6 timer +) så fremt fødselen går bra. Kommer til å føle meg mye tryggere hjemme sammen med mine enn alene på sykehus..
Tonjemora
Betatt av forumet
Jeg håper jo at dette viruset som herjer er langt borte når det er vår tur til å føde men man veit jo aldri og hvis det er sånn at jeg må føde uten samboeren så klarer jeg det. Om jeg får ha hjemmefødsel er jeg usikker på for det er ganske strengt med det og man skal ikke ha problemer i sv har jeg hørt, men kanskje jeg skal spørre jm om jeg får
Jeg tar det som det kommer egentlig, er ei lita stund igjen og ting kan endre seg
Jeg tar det som det kommer egentlig, er ei lita stund igjen og ting kan endre seg
Viktig å ha i bakhodet at en hjemmefødsel krever helt problemfritt svangerskap, ingen smertelindring, og bor man langt unna sykehus er det ikke bare-bare å komme seg dit hvis det viser seg at du må ha smertestillende, du trenger elektrode på hodet til baby for overvåking, hvis man plutselig ser at baby må ut med haste-ks. Er ikke sånn at hjemmefødsel er risikofritt. Ville heller hatt to dager uten mannen på barsel enn å utsette både meg selv og baby for noe uten hjelp fra helsevesen tilgjengelig (utenom jordmor)..
Hei
Jeg tenker følgende: Det kan skje uansett. At jeg eller du må føde alene. Mannen kan være i butikken mens du opplever styrtfødsel, han kan være på Nordsjøen eller som min venninne opplevde; midt i et live-show. Du kan få rier mens du er på besøk hos familien din uten ham, eller han kan være på jobb og sitte fast i trafikken på vei til sykehuset. Han kan få vanlig influensa og ligge langflat, eller han kan svime av og klappe sammen i en stol utenfor føden. Dette sier jeg ikke for å bagatellisere dine følelser, som jeg virkelig forstår, men for å minne alle som måtte trenge det, inkludert meg selv, om at noen ting kan man ikke kontrollere. Det eneste vi kan gjøre med dem er å håndtere dem.
Derfor kommer ikke jeg personlig til å legge noen ekstra bekymringer i potten mht til det. Det fører aldri noe godt med seg å la bekymringtanker få plass, det vet jeg av erfaring dessverre. Jeg er orientert om- og forberedt på muligheten, men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, så jeg velger å ikke gi næring til de negative tankene. Bedre for psyken og humøret å forvente at ting går fint for min del. Da vil jeg også ha mer til overs for å takle stresset ved en eventuell omveltning. Og jeg kan heller ikke nekte å føde; ut kommer han enten jeg er klar eller ei og uavhengig av min sinnsstemning.
Dessuten tenker jeg helt på ekte at det vil gå bra uansett. Med eller uten mann. Det viktigste er at gutten og jeg kommer levende ut - og der kan ikke mannen min sånn rent medisinsk gjøre noe fra eller til.
Håper du klarer å slappe av litt mht til dette og ikke sliter for mye
nå bor vi i verdens minste by, så at han blir sittende i kø er umulig
han jobber 5 minutter hjemmefra, og planen er jo at han må komme hjem og kjøre meg inn til føden. Jeg kan ikke kjøre selv, og har ingen familie til å kjøre meg heller... så her ligger alt til rette for at far skal bli med på fødsel, kun korona som kan stoppe ham
Jeg forstår deg kjempegodt! Jeg hadde vært bekymret selv hvis jeg måtte gjennomgå ett ks uten partner. Jeg vet at man klarer det hvis man må, men jeg vil ikke
jeg er redd nok fra før...
nå bor vi i verdens minste by, så at han blir sittende i kø er umulig
Jeg skjønner det. Og jeg forstår at det er vanskelig at ting nå tilsynelatende er mer usikkert enn de var.
Men poenget mitt var vel at vi dessverre ikke får kontrollert det (og at det faktisk ikke alltid er noe man får kontrollert i vanlige fall fordi partnere f.eks kan bli syke uavhengig av korona), og at det da jamført min erfaring ikke hjelper å bekymre seg når man ikke får gjort noe
Det er ikke sikkert man må bli så lenge som 4-5 dager på sykehuset med keisersnitt heller altså. Jeg hadde hastesnitt med første, og var hjemme etter 2,5 døgn
Ja jeg kan liksom ikke skjønne at folk tror det er bedre å føde hjemme uten et stort hjelpeapparat bare for å ha far med i tiden etter. Da kan man heller dra hjem tidligere enn man ellers ville gjort, hvis alt går bra
tror spesielt førstegangs undervurderer hvor tøff en fødsel er og hva som kan gå galt..
nå bor vi i verdens minste by, så at han blir sittende i kø er umulig
Men er jo foreløpig ingenting som tilsier at han ikke får være med på fødsel heller. Bare på barsel. De aller fleste som har flere barn er mye alene på barsel fordi far er hjemme med søsken. Det går jo bra. Og dessverre ikke noe vi bare kan nekte å gjøre. Er jo ikke som at de gir etter fordi mødre kommer og sier at de nekter å føde alene
Ja, jeg er helt enig med deg. Men dette er jo ett veldig spesielt tilfelle. Alle kan alltid bli syke og ikke få bli med på fødsel, men dette er jo ett virus som pga andre som er smitta, gjør at mannen kanskje ikke får bli med. Må vi gjennom det alene; så må vi jo. Jeg bare vil ikkeJeg skjønner det. Og jeg forstår at det er vanskelig at ting nå tilsynelatende er mer usikkert enn de var.
Men poenget mitt var vel at vi dessverre ikke får kontrollert det (og at det faktisk ikke alltid er noe man får kontrollert i vanlige fall fordi partnere f.eks kan bli syke uavhengig av korona), og at det da jamført min erfaring ikke hjelper å bekymre seg når man ikke får gjort noe