Regler ved fødsel pga corona...

[Happymom]

Men er jo foreløpig ingenting som tilsier at han ikke får være med på fødsel heller. Bare på barsel. De aller fleste som har flere barn er mye alene på barsel fordi far er hjemme med søsken. Det går jo bra. Og dessverre ikke noe vi bare kan nekte å gjøre. Er jo ikke som at de gir etter fordi mødre kommer og sier at de nekter å føde alene

hun som måtte føde alene, var frisk(men ikke testet), og mannen var frisk. Men siden hun ikke var testa, så fikk ikke mannen bli med pga risikoen... skummelt

 

[Tiriltoppen]

hun som måtte føde alene, var frisk(men ikke testet), og mannen var frisk. Men siden hun ikke var testa, så fikk ikke mannen bli med pga risikoen... skummelt

Høres veldig spesielt ut. "Alle" fødeavdelinger og jordmødre har jo gått ut og sagt at så lenge far ikke har regn til luftveisinfeksjon så får han bli med på fødsel..

 

[Starflower]

Men er jo foreløpig ingenting som tilsier at han ikke får være med på fødsel heller. Bare på barsel. De aller fleste som har flere barn er mye alene på barsel fordi far er hjemme med søsken. Det går jo bra. Og dessverre ikke noe vi bare kan nekte å gjøre. Er jo ikke som at de gir etter fordi mødre kommer og sier at de nekter å føde alene

Folk er forskjellige og det er viktig å respektere at noen syntes noe er mer skummelt og vanskelig enn andre. Spesielt førstegangsfødende. Det som kanskje ikke er en så big deal for deg er verdens undergang for andre.
Jeg tror det at om noen får et panikkanfall på grunn av å måtte være alene under fødsel så er det like ille om ikke verre. Fødselen skal være en fin og positiv ting, ikke noe man forbinder med frykt.

Er det en ting jeg har lært her i livet, så er det å ikke undervurdere andres frykt bare fordi jeg ikke syntes det er så ille. Det nytter i hvert fall ikke å si at det må man bare finne seg i. Tror ikke noen sier de nekter med mindre det er totalt krise. Har man fødselsangst så kan tanken på å være alene være gjøre ting veldig mye verre.

 

[Leah123]

Hei

Jeg tenker følgende: Det kan skje uansett. At jeg eller du må føde alene. Mannen kan være i butikken mens du opplever styrtfødsel, han kan være på Nordsjøen eller som min venninne opplevde; midt i et live-show. Du kan få rier mens du er på besøk hos familien din uten ham, eller han kan være på jobb og sitte fast i trafikken på vei til sykehuset. Han kan få vanlig influensa og ligge langflat, eller han kan svime av og klappe sammen i en stol utenfor føden. Dette sier jeg ikke for å bagatellisere dine følelser, som jeg virkelig forstår, men for å minne alle som måtte trenge det, inkludert meg selv, om at noen ting kan man ikke kontrollere. Det eneste vi kan gjøre med dem er å håndtere dem.

Derfor kommer ikke jeg personlig til å legge noen ekstra bekymringer i potten mht til det. Det fører aldri noe godt med seg å la bekymringtanker få plass, det vet jeg av erfaring dessverre. Jeg er orientert om- og forberedt på muligheten, men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, så jeg velger å ikke gi næring til de negative tankene. Bedre for psyken og humøret å forvente at ting går fint for min del. Da vil jeg også ha mer til overs for å takle stresset ved en eventuell omveltning. Og jeg kan heller ikke nekte å føde; ut kommer han enten jeg er klar eller ei og uavhengig av min sinnsstemning.

Dessuten tenker jeg helt på ekte at det vil gå bra uansett. Med eller uten mann. Det viktigste er at gutten og jeg kommer levende ut - og der kan ikke mannen min sånn rent medisinsk gjøre noe fra eller til.

Håper du klarer å slappe av litt mht til dette og ikke sliter for mye

Syns det også er veldig trist om samboer ikke får vært tilstede selv under fødsel. Jeg har gjort det før men for han er det trolig eneste gangen.

 

[Tiriltoppen]

Folk er forskjellige og det er viktig å respektere at noen syntes noe er mer skummelt og vanskelig enn andre. Spesielt førstegangsfødende. Det som kanskje ikke er en så big deal for deg er verdens undergang for andre.
Jeg tror det at om noen får et panikkanfall på grunn av å måtte være alene under fødsel så er det like ille om ikke verre. Fødselen skal være en fin og positiv ting, ikke noe man forbinder med frykt.

Er det en ting jeg har lært her i livet, så er det å ikke undervurdere andres frykt bare fordi jeg ikke syntes det er så ille. Det nytter i hvert fall ikke å si at det må man bare finne seg i. Tror ikke noen sier de nekter med mindre det er totalt krise. Har man fødselsangst så kan tanken på å være alene være gjøre ting veldig mye verre.

Det er jeg helt enig i. Jeg sier bare at det ikke kommer til å hjelpe å nekte dessverre. Hadde det hjulpet skal jeg love deg jeg hadde nekta jeg også, og jeg tror 99% av de andre fødende ville nekta.
Dessuten gjelder jo dette kun å barsel foreløpig, og det er det jeg kommenterer også. Ikke under fødsel.
Det handler absolutt ikke om at jeg verken ikke respekterer andres frykt eller syns dette er bare piece of cake selv, for det er det ikke. Det er både en tøff og herlig opplevelse, noe også enhver pappa fortjener å være med på. MEN, nå er vi nå en gang i den krisa her og da vil det dessverre ikke hjelpe å nekte. Og jeg tror også at når vi først kommer i fødsel vil vi bare få ut ungen for som mulig. Så jeg skjønner absolutt frykten for å føde alene, jeg vil heller virkelig ikke. Men i kommentaren min snakker jeg om barsel. Det tror jeg vi alle skal klare om vi virkelig må. Det er jo også viktig å huske på; dette gjelder akkurat nå. Det er innmari lenge å grue seg til noe som kanskje ikke skjer. For alt vi vet kan det ha snudd innen juli.

 

[Tulipen]

Ja, jeg er helt enig med deg. Men dette er jo ett veldig spesielt tilfelle. Alle kan alltid bli syke og ikke få bli med på fødsel, men dette er jo ett virus som pga andre som er smitta, gjør at mannen kanskje ikke får bli med. Må vi gjennom det alene; så må vi jo. Jeg bare vil ikke

Det er helt forståelig! Jeg ønsker heller ikke det. Snakket for øvrig med min mormor i går om akkurat dette, at det nå er kommet restriksjoner og prioriteringer før gravide og fødende. Hun påpekte da at på hennes tid var ikke menn flest med på fødsel. Det tilhørte sjeldenhetene. Så for henne var det liksom helt uproblematisk og selvfølgelig. Kjente det egentlig var litt deilig å høre

 

[Tulipen]

Folk er forskjellige og det er viktig å respektere at noen syntes noe er mer skummelt og vanskelig enn andre. Spesielt førstegangsfødende. Det som kanskje ikke er en så big deal for deg er verdens undergang for andre.
Jeg tror det at om noen får et panikkanfall på grunn av å måtte være alene under fødsel så er det like ille om ikke verre. Fødselen skal være en fin og positiv ting, ikke noe man forbinder med frykt.

Er det en ting jeg har lært her i livet, så er det å ikke undervurdere andres frykt bare fordi jeg ikke syntes det er så ille. Det nytter i hvert fall ikke å si at det må man bare finne seg i. Tror ikke noen sier de nekter med mindre det er totalt krise. Har man fødselsangst så kan tanken på å være alene være gjøre ting veldig mye verre.

Her må jeg si meg enig i at frykten er verre enn det man faktisk frykter, men som en som virkelig har slitt med panikkangst i mange år, har gått i intensiv kognitiv terapi på grunn av det og har mange år med medisinering bak seg pga angstlidelse og påfølgende depresjon, må jeg samtidig si følgende:

Å få et panikkanfall er IKKE farlig. Det er enormt ubehagelig. Så ubehagelig at man tror man skal dø, bli gal eller miste bevisstheten, kan det være. Men farlig er det ikke.

For det andre (og dette henger sammen med det første): Angst næres av bekymringtanker og visse mentale strategier. Blant disse er f.eks. unngåelsesatferd i form av planlegging iht. ulike krisescenarioer og overdrevent fokus på det som kan gå galt. Det er faktisk så enkelt som at jo mer man grubler, gruer seg, forestiller seg ting som kan gå galt, jo verre blir angsten. Og desto større kan de påfølgende konsekvensene bli. For meg var dette oppskriften på depresjon!

Det var ikke før jeg virkelig gikk inn for å ikke la de tankene befeste seg i meg, at jeg ble bedre.
Når jeg begynte å jobbe med nebb og klør for å akseptere, men ikke gi næring til bekymringene.

Nettopp derfor skrev jeg som jeg gjorde. Det handler altså ikke om å bagatellisere andres følelser eller underkjenne det potensielle ubehaget ved å være redd, men om å dele erfaringer som er helt i tråd med forskning og praksis innen kognitiv terapi.

Å være ufølsom a la "dette må du bare finne deg i" hjelper selvfølgelig ikke, men det er faktisk verre å si "Du har helt rett i å være så redd. Det er faktisk så ille som du forestiller deg."



Edit: Du har selvfølgelig rett i at man bør respektere at folk er forskjellige mht hva de er redd for. Og man bør ikke være ufølsom eller ufin.

Dette er altså ikke en kommentar vedrørende det, men vedrørende hvordan jeg av erfaring og tilegnet kunnskap tenker man bør forsøke å håndtere bekymringstanker. Det gjelder heller ikke bekymringtanker eller frykt man opplever i en situasjon der det man frykter faktisk skjer.

 

[Katta]

Det er helt forståelig! Jeg ønsker heller ikke det. Snakket for øvrig med min mormor i går om akkurat dette, at det nå er kommet restriksjoner og prioriteringer før gravide og fødende. Hun påpekte da at på hennes tid var ikke menn flest med på fødsel. Det tilhørte sjeldenhetene. Så for henne var det liksom helt uproblematisk og selvfølgelig. Kjente det egentlig var litt deilig å høre

Og på hennes tid døde både mor og barn oftere i fødsel, så noen endringer kan være positive.

 

[Tulipen]

Og på hennes tid døde både mor og barn oftere i fødsel, så noen endringer kan være positive.

Helt enig. Men nå var det fars tilstedeværelse det var snakk om. Nå har ikke jeg forsket på dette, men jeg tipper det gjorde like like fra eller til ift død under fødsel som det gjør nå.
Skrev altså ikke at svangerskapsomsorgen på hennes tid var bedre, hvis du fikk inntrykk av det.

Jeg snakket om hvordan jeg ble betrygget av at hun rent følelsesmessig taklet fraværende mann.

 

[Pregosaur]

Helt enig. Men nå var det fars tilstedeværelse det var snakk om. Nå har ikke jeg forsket på dette, men jeg tipper det gjorde like like fra eller til ift død under fødsel som det gjør nå.
Skrev altså ikke at svangerskapsomsorgen på hennes tid var bedre, hvis du fikk inntrykk av det.

Jeg snakket om hvordan jeg ble betrygget av at hun rent følelsesmessig taklet fraværende mann.

Blir selv ikke betrygget av når folk påpeker at det var vanlig før at far ikke var med. På den tiden var det heller ikke forventet eller noe man så for seg? Jeg og samboeren har sett for oss at vi begge skal være tilstede både i fødsel og barsel. Vi vil begge synes det er veldig vondt om han ikke får bli med. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og kommer til å tenke veldig på han som er hjemme og bare venter på oss. Kommer til å føle at jeg er i en skvis mellom å bli på sykehuset for å få den oppfølgingen jeg tror jeg vil trenge som førstegangs, og samtidig dra hjem tidlig for å få være en familie sammen. Tror ikke det er lett uansett hvordan man vrir og vender på det.

Samtidig som man ikke skal synke helt ned i katastrofetanker, må det være lov å tenke over hva slike begrensninger betyr for en selv, og det må være lov å være redd eller stresset siden man ikke tror man får den opplevelsen man var forberedt på. Selv om noen tror de vil takle det fint betyr det ikke at andre gjør det samme. Selv om noen strategier fungerer for noen, betyr det ikke at de gjør det for andre.

 

[Hemmeligfrøken]

Helt enig. Men nå var det fars tilstedeværelse det var snakk om. Nå har ikke jeg forsket på dette, men jeg tipper det gjorde like like fra eller til ift død under fødsel som det gjør nå.
Skrev altså ikke at svangerskapsomsorgen på hennes tid var bedre, hvis du fikk inntrykk av det.

Jeg snakket om hvordan jeg ble betrygget av at hun rent følelsesmessig taklet fraværende mann.

sniker litt.. men det er vel også bevist at en stresset mor kan stoppe opp fødsel og hi komplikasjoner. At mor føler seg trygg vil som regel føre til en tryggere fødsel for både mor og barn.

og hvis vi ser på barseltid uten partner så hadde de lang liggetid for å komme seg og babyen var mye ute av rommet slik at mor kunne komme seg. Nå er man stort sett helt alene med barnet i ettertid, også når man er der alene..

 

[Tulipen]

sniker litt.. men det er vel også bevist at en stresset mor kan stoppe opp fødsel og hi komplikasjoner. At mor føler seg trygg vil som regel føre til en tryggere fødsel for både mor og barn.

og hvis vi ser på barseltid uten partner så hadde de lang liggetid for å komme seg og babyen var mye ute av rommet slik at mor kunne komme seg. Nå er man stort sett helt alene med barnet i ettertid, også når man er der alene..

Det er helt sikkert riktig Så sånn sett kan man nok argumentere for at fars tilstedeværelse bedrer prognosene for en komplikasjonsfri fødsel. I alle fall i disse dager når det er normalt og forventet at far er med.

Poenget mitt med å dele fra min samtale med mormor var å vise til at det for meg var betryggende å høre at man kan oppleve det som trygt, naturlig og helt uproblematisk at barnefaren ikke er der.

Jeg ønsker ikke å bidra til å skremme folk som allerede redde og det er hele årsaken til at jrg presenterer det utelukkende fra den siden

 

[Tulipen]

Blir selv ikke betrygget av når folk påpeker at det var vanlig før at far ikke var med. På den tiden var det heller ikke forventet eller noe man så for seg? Jeg og samboeren har sett for oss at vi begge skal være tilstede både i fødsel og barsel. Vi vil begge synes det er veldig vondt om han ikke får bli med. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og kommer til å tenke veldig på han som er hjemme og bare venter på oss. Kommer til å føle at jeg er i en skvis mellom å bli på sykehuset for å få den oppfølgingen jeg tror jeg vil trenge som førstegangs, og samtidig dra hjem tidlig for å få være en familie sammen. Tror ikke det er lett uansett hvordan man vrir og vender på det.

Samtidig som man ikke skal synke helt ned i katastrofetanker, må det være lov å tenke over hva slike begrensninger betyr for en selv, og det må være lov å være redd eller stresset siden man ikke tror man får den opplevelsen man var forberedt på. Selv om noen tror de vil takle det fint betyr det ikke at andre gjør det samme. Selv om noen strategier fungerer for noen, betyr det ikke at de gjør det for andre.

Nei, klart det ikke vil være betryggende for alle å høre. Det antok jeg ikke heller. Jeg delte det fordi det var betryggende for meg - og hvem vet om det kan være det for andre? Jeg sa heller ikke at alle takler å føde alene eller at det er enkelt på noe vis, dette her. For det både skjønner og kjenner jeg jo selv at det ikke er.

Mener du jeg har skrevet noe sted at det ikke er lov å være bekymret? Eller at man ikke skal få tenke over hva slike begrensninger betyr for en selv? I så fall har ikke det vært intensjonen.

Jeg har delt egne erfaringer og tanker - og forsøkt å belyse hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Dette fordi jeg trodde det var poenget med tråden?

Edit: Jeg mener ikke at alle bør tenke eller gjøre som meg, men jeg tror oppriktig at mine erfaringer kan være til nytte for noen.
Det er kun derfor jeg velger å dele dem