Hei
Jeg tenker følgende: Det kan skje uansett. At jeg eller du må føde alene. Mannen kan være i butikken mens du opplever styrtfødsel, han kan være på Nordsjøen eller som min venninne opplevde; midt i et live-show. Du kan få rier mens du er på besøk hos familien din uten ham, eller han kan være på jobb og sitte fast i trafikken på vei til sykehuset. Han kan få vanlig influensa og ligge langflat, eller han kan svime av og klappe sammen i en stol utenfor føden. Dette sier jeg ikke for å bagatellisere dine følelser, som jeg virkelig forstår, men for å minne alle som måtte trenge det, inkludert meg selv, om at noen ting kan man ikke kontrollere. Det eneste vi kan gjøre med dem er å håndtere dem.
Derfor kommer ikke jeg personlig til å legge noen ekstra bekymringer i potten mht til det. Det fører aldri noe godt med seg å la bekymringtanker få plass,
det vet jeg av erfaring dessverre. Jeg er orientert om- og forberedt på muligheten, men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, så jeg velger å ikke gi næring til de negative tankene. Bedre for psyken og humøret å forvente at ting går fint for min del. Da vil jeg også ha mer til overs for å takle stresset ved en eventuell omveltning. Og jeg kan heller ikke nekte å føde; ut kommer han enten jeg er klar eller ei og uavhengig av min sinnsstemning.
Dessuten tenker jeg helt på ekte at det vil gå bra uansett. Med eller uten mann. Det viktigste er at gutten og jeg kommer levende ut - og der kan ikke mannen min sånn rent medisinsk gjøre noe fra eller til.
Håper du klarer å slappe av litt mht til dette og ikke sliter for mye