chamoll
Andre møte med forumet
Hei dere!
Sniker meg inn her jeg, etter hele 8(!!) positive tester. Hehe, skal være helt sikker hvertfall! 4+2 i dag, og storfornøyd. MEN, så sitter jeg her og leser, og får plutselig en fryktelig angst for spontanabort..
Jeg var gravid for ca. et år siden. Fikk sterke magesmerter og blødde i uke 11. Ringte legen som sa at det var helt normalt, og ingenting å sjekke. Så gikk det litt over et døgn, og så innså jeg jo at jeg hadde en spontanabort da.. Fikk ingen hjelp av legen i ettertid, fikk bare beskjed om at det var normalt (og ja, det er normalt med spontanabort, men burde vell kanskje vært litt mer engasjert som lege?).
Uansett, nå sitter jeg her igjen, og er jo ikke så langt på vei enda. Leste nettopp at det var rundt 75% som hadde spontanabort før uker 5. Og da kom jo angsten da.. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg lengre eller hva jeg vil med dette innlegget egentlig, jeg bare ble så fryktelig nervøs.. 8 uker er lenge å vente til det er "trygt". Noen som har noen tips til at tiden skal gå fort? Eventuelt hva man kan/ikke kan gjøre for å få glemt litt av denne angsten? Eller bare en solskinnshistorie?
Sniker meg inn her jeg, etter hele 8(!!) positive tester. Hehe, skal være helt sikker hvertfall! 4+2 i dag, og storfornøyd. MEN, så sitter jeg her og leser, og får plutselig en fryktelig angst for spontanabort..
Jeg var gravid for ca. et år siden. Fikk sterke magesmerter og blødde i uke 11. Ringte legen som sa at det var helt normalt, og ingenting å sjekke. Så gikk det litt over et døgn, og så innså jeg jo at jeg hadde en spontanabort da.. Fikk ingen hjelp av legen i ettertid, fikk bare beskjed om at det var normalt (og ja, det er normalt med spontanabort, men burde vell kanskje vært litt mer engasjert som lege?).
Uansett, nå sitter jeg her igjen, og er jo ikke så langt på vei enda. Leste nettopp at det var rundt 75% som hadde spontanabort før uker 5. Og da kom jo angsten da.. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg lengre eller hva jeg vil med dette innlegget egentlig, jeg bare ble så fryktelig nervøs.. 8 uker er lenge å vente til det er "trygt". Noen som har noen tips til at tiden skal gå fort? Eventuelt hva man kan/ikke kan gjøre for å få glemt litt av denne angsten? Eller bare en solskinnshistorie?
som de andre sier over her, man må bare prøve og tenke positivt og prøve så godt man kan og nyte graviditeten. Det er ingenting man får gjort fra eller til. Hadde selv ma nå i januar, og kjenner også på frykten for å miste på nytt. Prøv å ta en dag av gangen, og prøv å ikke bekymre deg for mye. Det går nok bra denne gangen